The Iron Maidens / Painkiller
Oslo, John Dee
11/4-2019
Painkiller
The Iron Maidens

På mange måter er tributeband fremtiden for den klassiske rocken, etter hvert som de opprinnelige artistene faller fra, men allerede nå ser vi at nettopp tributeband trekker mye folk rundt omkring. I kveld er det da også duka for dobbel metal-hyllest på John Dee, når både Iron Maiden og Judas Priests musikk står på agendaen.

Sjokkerende tidlig konsertstart gjør at undertegnede kommer inn på John Dee noen låter inn i Painkillers sett, og «Jawbreaker» følges her og nå av «Breaking The Law». Det hele låter relativt godt, og Mathias Molund Indergård gjør en godkjent jobb bak mikrofonen.

Også bandet ellers får godkjent, men det føles unektelig litt snodig at Lars Gunnar Marthinussen gjør alt soloarbeidet mens Tom Grana er ren rytmegitarist. Det velkjente gitarsamarbeidet til Judas Priest uteblir altså, men når gutta plukker frem «Beyond The Reals Of Death» blir sånt flisespikkeri egentlig overflødig.

Gutta leverer et rimelig forutsigbart sett, og sånn sett hadde det vært flott om Painkiller gravde litt dypere i Judas Priest-katalogen, men det er uansett hyggelig med «Turbo Lover», «Electric Eye» og den avsluttende «Hell Bent For Leather».

Los Angeles-jentene i The Iron Maidens har gjort det å hedre Iron Maiden til sitt karrierevalg, og da må det være lov å forvente noe riktig bra. Det skal likevel vise seg at bandet hangler en del musikalsk – blant annet i en del overganger og fills fra trommis Nikki McBurrain – der det åpnes med «Aces High» og «Revelations».

Samtidig mangler Steph Harris helt basslyden, som er en så vesentlig del av Iron Maiden. Publikum later uansett ikke til å bry seg om litt rusk i maskineriet, der vokalist Bruce Chickinson enkelt leder et fullsatt John Dee ut i brøl styrt med hendene i beste Dickinson-stil.

I all hovedsak gjør jentene et godkjent låtvalg, der det gjerne handler om det vi kan se på som mellomsjiktet hva Iron Maidens konsertrepertoar angår. Det betyr at vi får mye låter britene spiller nå og da, men som altså ikke er av det mest utslitte materialet.

Det blir riktignok unødvendigheter som «The Trooper», «The Number Of The Beast» og «Fear Of The Dark» – selvfølgelig med allsang fra salen – men noe slikt stoff må vel spilles. The Iron Maidens vinner uansett stort på å hente frem «Alexander The Great», og det er artig med instrumentalen «Losfer Words (Big ‘Orra)».

Eddie dukker for øvrig også opp ved et par anledninger, og først entrer han scena i en korpulent «Somewhere In Time»-versjon under «Wasted Years». Videre utover i konserten byr damene på gode valg som «The Prisoner», «Still Life» og «Phantom Of The Opera».

Dette skaper god stemning, og «Run To The Hills» – med en «Piece Of Mind»-aktig Eddie på scena – er selvfølgelig en god avslutning. Dermed har The Iron Maidens gjort suksess, men det er ikke til å komme utenom at man hadde forventa mer av bandet på det musikalske plan.

Jan Dahle