Tributes, den klassiske rockens fremtid

I går gjesta Los Angeles-bandet The Iron Maidens et utsolgt John Dee, og kunne med det understreke at fenomenet tributeband har kommet for bli. På mange måter føles dette litt trist, men samtidig er nok nettopp tributes måten den klassiske rocken vil leve videre på etter hvert som legendene faller fra.

Akkurat som musikken til Bach, Grieg og Mozart i dag blir fremført av alt fra Berliner Philharmoniker til Oslo Symfoniorkester, som den naturligste ting i verden, tyder alt på at The Rolling Stones, Elvis Presley, Metallica, og alle andre betydningsfulle rockeartister fra midten av femtitallet og fremover, vil få et tilsvarende evig liv i konsertsalene.

Det finnes nemlig allerede et stort marked for tributeband, noe suksessen til for eksempel Brit Floyd beviser. Her snakker vi da også om et band som på mange måter fyller et tomrom, siden Pink Floyd ikke har turnert siden 1994. Riktignok har David Gilmour gjort et par soloturneer siden den gang, og Roger Waters har vært jevnt på veien de siste 20 åra, men folks higen etter nettopp Pink Floyd trekker likevel horder til konsertsalene når Brit Floyd kommer til byen.

Det er da også klart at det i dag er et stort publikum der ute som aldri fikk oppleve Pink Floyd live, og dette publikummet blir bare større og større etter hvert som generasjonene vokser til og oppdager rocken. På samme måten som tilhengerne av Beethoven eller Wagner ønsker å høre musikken live, vil selvfølgelig også fremtidige fans ønske å oppleve musikken til Pearl Jam, Michael Jackson eller AC/DC i en konsertsetting.

Brit Floyd leverer full visuell pakke.

Den eneste måten det kan skje på når gutta bak band som Eagles, Bon Jovi, Iron Maiden eller The Who ikke lenger er blant oss blir da med en eller annen form for tributeband, og at dette etter hvert vil bli en enorm business er sikkert, for musikken disse legendene har skapt vil aldri dø. Når man ser hvor suksessfulle tributes til fortsatt eksisterende band kan være, er det enkelt å tenke seg hvordan dette vil ta av ettersom åra går, og originalene blir borte en etter en.

Det er likevel litt underlig å se interessen rundt tributeband til fortsatt aktive artister, og tar man et ikke mer enn helt greit band som The Iron Maidens, så kan de altså turnere verden rundt. Dette til tross for at Iron Maiden-fansen nesten årlig kan se originalen.

For at undertegnede skal finne stor glede i tributeband må de gjøre noe som er fundamentalt annerledes enn originalen når det kommer til repertoaret, slik for eksempel Kiss-tributen Kliss Lik gjorde da jeg så dem. Der var det kun et par låter i konserten som normalt står på Kiss’ setlister, og da blir det moro.

Tilbake på nittitallet var det suverent å se Kiss-tributes som britiske Dressed To Kill og våre egne Parasite gjøre klassiske Kiss-show ned til minste detalj, men straks originalen returnerte i 1996 ble disse kopiene rimelig uinteressante. Da kunne vi tross alt få ekte vare, og sånn sett føles også mye av dagens tributeband veldig overflødige.

Parasite, med Ace Frehley, på Rockefeller i 1995.

Så har vi videre det som kommer inn i et slags grenseland mellom hyllest og ekte vare, slik som vi opplevde da The Revolution gjorde en ypperlig konsert på Sentrum Scene i vinter. Ja visst, Prince mangla, men musikerne som originalt spilte på platene og konsertene leverte forrykende. Som originalmusikerne kunne de heller ikke feile.

Neste skritt er da å reise rundt med en del originalmusikere, slik som blant andre Dio Returns gjør, og så hente frem den virkelige legenden enten på storskjerm – slik de har gjort med Elvis i en årrekke – eller som den mer moderne teknologien tillater, som hologram. Dette fremstår nærmest litt grotesk for denne skribenten, samtidig som følelsen av gravrøveri sniker seg inn.

Det er uansett kanskje litt for enkelt å være gammel grinebiter når man har sett nesten alt av de store artistene man er interessert i mens de faktisk var på topp, og med det glemme den yngre garde som aldri fikk oppleve Johnny Cash, Glenn Frey, Ronnie James Dio, James Brown, Lemmy Kilmister, Marius Müller, Kurt Cobain, Prince eller Gary Moore på ei scene.

De nevnte artistene har tross alt alle levert uvurderlige bidrag til musikkhistorien, og navna og musikken vil leve videre, lenge etter at vi alle er borte fra jordens overflate. Da vil det sikkert også føles like naturlig å høre fire «hvem som helster» spille seg gjennom 30 Ramones-låter på 60 minutter, som det var for undertegnede å oppleve det samme med Joey, Johnny, C.J. og Marky for 25 år siden.

The Queen Extravaganza.

Med dette i tankene er det muligens heller ikke så snodig at man til tider hører Gene Simmons og Paul Stanley snakke om et Kiss 2.0, for når markedet likevel er der, er det kanskje ikke så dumt å selv presentere den ultimate tributen. Queen har allerede tatt steget med The Queen Extravaganza, og det å se dette solide, håndplukka bandet ga helt klart en bedre opplevelse enn å se et noe hanglete The Iron Maidens.

Dermed er konklusjonen at det til tider kanskje er riktig av originalene å ta en form for kontroll, og selv styre businessen, fremfor at en mengde middelmådigheter metter hele markedet. Uansett vil fremtidige generasjoner ha lyst til å høre «Space Oddity», «Dancing Queen», «Come Together», «Pride (In The Name Of Love)», «Bat Out Of Hell», og alle andre udødelige låter live, og da er det ingen vei utenom tributeband og lignende.

Så får heller vi som har levd i den riktige tiden, og fått med oss legendene glede oss over opplevelsene og minnene (og irritere oss over de vi gikk glipp av fordi vi gjorde andre prioriteringer), mens fremtidige generasjoner finner sine måter å oppleve musikken på. Det er likevel vanskelig ikke å synes synd på de som aldri får oppleve originalene i levende live – eller i god form for den del – men sånn er livet. Ingenting varer evig, utenom god musikk.

Jan Dahle

Reklamer
Tributes, den klassiske rockens fremtid