The Revolution
Oslo, Sentrum Scene
5/2-2019

Nesten tre år har gått siden Prince forlot oss for å møte sin skaper, men musikken lever naturligvis videre. Hvem skulle vel da være bedre til å videreføre arven enn nettopp bandet som backa legenden i hans storhetstid, The Revolution? Svaret er selvfølgelig «ingen», og det skal kvintetten understreke til gagns når bandet entrer scena for ei musikalsk reise i perioden 1980 til 1986.

De fem musikerne som en og en kommer inn på scena er gutta og jentene som gjorde «Purple Rain», «Around The World In A Day» og «Parade» sammen med mesteren selv, og dermed er dette også et band som til de grader vet hvordan dette materialet skal spilles. Det understrekes allerede når «America» innleder seansen, og med det er funk-festen i gang.

Trommis Bobby Z. og bassist Brown Mark legger et ekstremt solid fundament, med til tider hardtslående funk-rytmer. Brown tar også på seg hovedjobben med å kommunisere med publikum, men det er bassinga til mannen man blåses over ende av, enten han spiller streit med fingrene, bruker plekter, eller hamrer i vei med heftig slaphand.

Når gitarist Wendy Melvoin og tangentist Lisa Coleman drar seg gjennom den velkjente dialogen innledningsvis i «Computer Blue» er det første av kveldens store høydepunkter et faktum. Det er da heller ikke til å komme utenom at materialet fra «Purple Rain» er direkte fenomenalt i kveld, og selv om Prince gjorde mye bra, er dette udiskutabelt albumtoppen.

Vokalen deles mye mellom Brown og Wendy, med noe hjelp fra Lisa, og de to sistnevnte står for sangen i «Take Me With U». Til «Uptown» kommer så Stokley Williams inn som vokalist, og nå legges det stemmemessige uttrykket tettere opp mot Prince. Brown og Wendy har på sin side ikke gjort noe forsøk på å tilnærme seg originalvokalen, men det fungerer likevel godt.

Stokley drar det nå altså mer i retning av det opprinnelige, mens Brown byr på hard slaphand-bassing. Dette låter tøft, og samtidig kommer det mye lyd ut av PA-en. Det blir med det ganske massivt der «D.M.S.R.» brøyter seg ut i lokalet. Bandet er tett og, som nevnt, funky så det holder. Det slår denne skribenten at The Revolution på en måte er funkens svar på The E Street Band, og til tider viskes noen av rockeelementene litt bort i det tunge funk-drivet.

Det er uansett mindre funky i en god «Raspberry Beret», som skvises inn mellom de to singel-b-sidene «17 Days» og en suveren «Erotic City». Bobby gir virkelig liv til sistnevnte, mens Brown trekker publikum med på vokal, og Wendy bedriver flott gitarplukking. Denne godbiten glir over i en tøff «Let’s Work», som utvides med en liten bassolo. Musikerne får da også flere anledninger til å vise seg frem, men uten at det går ut over helheten og flyten i konserten.

Stokley er litt av og på utover i showet, men i en superb «1999» er han på plass, og nå er det tre vokalister i front som deler på arbeidet. Frem til nå har dette også vært en konsert som på mange måter har slått deg rett i trynet, men med «Sometimes It Snows In April» blir det tid for en musikalsk helomvending. Nå står Wendy og Lisa igjen alene på scena, og sammen gir de publikum en akustisk og neddempa pause fra funken. Samtidig føles det veldig som om tekstens Tracy nå egentlig er Prince, der Wendy legger sjela i vokalen. Dette er et fint øyeblikk.

Herfra og ut leverer The Revolution ei seriøs klassikerrekke, som innledes med «Let’s Go Crazy» – nok et høydepunkt fra «Purple Rain» – der Wendy byr på en litt røff solo. Deretter er det over i «Delirious», der Dr. Fink er småjazza på pianoet, før det blir hardere i kantene med «Controversy». Her viser rytmeseksjonen virkelig hvor tøffe disse gutta kan være, mens Wendy tilfører funky gitar. Det hele utvikler seg mot en groovy jam, der Fink får plass til en synthsolo, og Lisa legger en pianosolo.

Allsang og full feststemning blir det på Sentrum Scene når bandet, med Stokley bak mikrofonen, byr på en overlegen versjon av «Kiss». Nå er bandet også seriøst i gang med hitpakka, for med den påfølgende «When Doves Cry» – som inkluderer koreograferte dansetrinn for trioen i front – med rocka solo fra Wendy, og den kanskje mest suverene melodien til Prince, blir det bare ikke bedre.

Wendy blir så litt seriøs når hun finner veien til mikrofonen for å introdusere «Purple Rain», der hun også forlanger at publikum må synge låta for henne. Ønsket blir oppfylt, mens alle sangerne på scena også bidrar. Ingen av disse prøver seg noen gang på Prince sine erketypiske skrik, men det hele fungerer veldig godt, selv uten enkelte av varemerkene til hans høyhet.

Ekstranummersekvensen er en klassisk Prince-avslutning i form av «I Would Die 4 U», som sklir over i et øs av en «Baby I’m A Star». Med det har også The Revolution gjort denne udødelige musikken med en verdighet som nok hadde gjort Prince selv stolt, samtidig som bandet har vist seg fra en tøff og funky side.

Jan Dahle