Come Taste The Band
Oslo, Rockefeller
1/2-2019

På den rykende ferske «Reignition» har Come Taste The Band fått med seg tidligere Rainbow-vokalist Doogie White, og skotten er også på plass når bandet i kveld skal feire slippet av sitt første album med originalmateriale.

Akkurat som plata åpner kvintetten med «Not That Kind Of Man», som fremviser energi, og videre byr på soloer både fra gitarist Jo Henning Kaasin og tangentist Svenne Jansson. Som på skiva låter dette akkurat som det det er, et tributeband som har lagd musikk i sine forbilders fotspor. Dermed låter det Ritchie Blackmore av Kaasins gitarspill, og det savnes sånn sett originalitet i det ferske materialet. Låtene fungerer uansett, og i front er White i riktig god form i kveld.

Bassist Ståle Naas får sette sitt preg på «Under Your Skin», som blir en groovy og god sak, mens det rocker bra med «Black Rose». Jansson får også slått seg godt løs i sistnevnte. Det seige groovet i «Slave For Your Love» gjør seg også bra, og her legger Kaasin inn en god solo.

Originalmaterialet fungerer altså godt, men det blir selvfølgelig også servert noen Rainbow-klassikere. Hyggelig er det da at «Black Masquerade» og «Ariel» fra Whites periode i bandet hentes frem. Sistnevnte blir da også et av kveldens beste øyeblikk. Også «Sixteenth Century Greensleeves» sitter godt.

Konserten handler uansett mye om det ferske plateslippet, og Come Taste The Bands faste vokalist, Vidar Heldal, slipper til for å gjøre «Tied Down». Doogie benytter for øvrig anledningen til å tilegne «So Long Old Friend» til sin nylig avdøde Michael Schenker Fest-kollega Ted McKenna. Tilegningstid er det også når White velger å hylle herrene Powell, Bain, Lord og Dio med en flott «Temple Of The King», som avslutter hovedsettet etter en temposterk «Kill The King».

Så langt har alt handla om «Reignition» og Rainbow, men ekstranummersekvensen byr på Deep Purples «Perfect Stranger» – med mye heftig orgelspill – og «Burn». I sistnevnte deler Heldal, White og Naas på sangen, og gjenskaper med det noe av den opprinnelige vokaldynamikken i låta. Dermed er også en god konsert over.

Jan Dahle