Rock And Roll Dreams har tidligere bydd på historien om hvordan undertegnede oppdaga en av sine absolutte favoritter, Toyah, gjennom en av NRKs «Nattrock»-sendinger, men det var ikke bare den britiske sangerinna man fikk opp øynene for gjennom statskanalens konsertsendinger. Amerikanerne i The B-52’s kom nemlig også strømmende inn i stua via takantenna.

Denne gangen snakker vi ikke om «Nattrock» med advarselen om å ta hensyn til naboene rullende over skjermen, for til tider viste NRK konserter fra den tyske «Rock Pop In Concert»-serien også på dagtid. Vi skal nå tilbake til to lørdagsettermiddager i juli 1983 – den aktuelle konserten ble delt over to sendinger – og denne skribenten skulle gjøre to oppdagelser som satte uutslettelige spor.

Akkurat som sommeren før – da vi blant annet fikk oppleve ZZ Top og Joan Jett fra Dortmund på skjermen – velger altså NRK å benytte ettermiddagen til å by på god rock. Også denne gang befinner vi oss i Westfalenhalle i Dortmund, og en fargerik gjeng fra Athens i amerikanske Georgia kommer som en åpenbaring på skjermen under del to av konserten.

The B-52’s – tre menn og to damer, hvorav tre av medlemmene er vokalister – er aktuelle med sin tredje fullengder, «Whammy!», og åpner konserten med «Song For A Future Generation» fra den rykende ferske skiva. Utover i settet byr bandet på blant annet «Planet Claire», «Dance This Mess Around» og «Rock Lobster», og undertegnede sitter som klistra. Fascinasjonen over kvintettens særegne sound er stor.

Bandet puttes inn i new wave-båsen, men låter likevel annerledes enn det meste annet som kom på samme tid. Vokalist Kate Pierson har en distinkt stemme – som senere skulle sette sitt umiskjennelige preg på Iggy Pops «Candy» og R.E.M.s «Shiny Happy People» – og Fred Schneider har ikke mindre særpreg, mens Cindy Wilson blir den litt mer ordinære i trioen i front.

Til tross for at «Whammy!» på denne tiden var den mest aktuelle utgivelsen, ble det et minialbum fra to år tidligere som virkelig grep tak i undertegnede da The B-52’s skulle utforskes etter TV-begivenheten. Bandet hadde albumdebutert i 1979 med «The B-52’s», og fulgte opp med «Wild Planet» året etter. I 1981 fant kvintetten så tiden inne for et slags best of-album i form av «Party Mix!».

Seks spor fra bandets to første skiver har her blitt remiksa, og hengt sammen til i utgangspunktet to lange spor – dette skulle selvfølgelig fordeles over to platesider – og det hele får den partystemninga tittelen indikerer.

Den første sekvensen består av tre låter fra «Wild Planet», der «Party Out Of Bounds» er først ut. Bass og congas setter sitt preg på det hele, og som remiks er dette ypperlig, der alle låtene løftes i forhold til originalversjonene. De særegne vokalarrangementene, med så forskjellige stemmer som bandet byr på, er videre et av gruppas varemerker, som udiskutabelt gjør The B-52’s til en unik kombo.

Det sklir over i «Private Idaho», og underveis slipper også gitarist Ricky Wilson til med flere av bandets signaturelementer, samtidig som tangentene også er med på å skape det spesielle soundet. Det er også et vesentlig poeng at The B-52’s har noen suverene låter å servere på «Party Mix!», og «Give Me Back My Man» er av det virkelig fengende slaget.

Over på side to er det tid for tre utvalgte kutt fra orkesterets første LP, og det blir nå mer gitarbasert med «Lava». Samtidig er det noen småville innslag av «blåsere», og bandet har stadig en evne til å legge inn små snodigheter underveis i låtene, hvilket igjen er med på å gjøre The B-52’s til en unik lytteopplevelse, enten du går for «Party Mix!» eller de ordinære albumene.

Høydepunktet på «Party Mix!» kommer i form av den relativt korte «Dance This Mess Around». Her er vokalen hissigere, og banale synthlinjer skaper nok et snodig tilskudd til lydbildet. Det rockes så opp avslutningsvis med «52 Girls», og gitarist Wilson får mer plass enn på de foregående fem spora. For de kanskje mest kjente sangene fra denne perioden, «Planet Claire» og «Rock Lobster», må du for øvrig finne frem debutplata.

1979 til 1983 var The B-52’s’ definitivt beste periode, og «Party Mix!» oppsummerer deler av denne epoken på suverent vis. Før slippet av neste album, «Bouncing Off The Satellites» i 1986, døde Ricky Wilson som følge av komplikasjoner forbundet med AIDS, og trommis Keith Strickland tok for fremtiden jobben som bandets gitarist.

Musikalsk ble aldri The B-52’s like spennende som på de tidlige utgivelsene, men på det mer kommersielle plan skulle utvilsomt låter som «Love Shack», «Roam» og «(Meet) The Flintsones» sette spor etter seg i perioden 1989 til 1994.

For undertegnede var det så en særdeles stor fornøyelse endelig å få oppleve The B-52’s live da bandet gjesta Sentrum Scene i 2013. Strickland hadde dessverre hoppa av turnekarusellen like i forkant, men med Kate Pierson, Fred Schneider og Cindy Wilson på plass føltes det utvilsomt som ekte vare, og man var på en måte tilbake til sommeren 30 år tidligere.

Hvem var så den andre store oppdagelsen disse sommerettermiddagene i 1983? Det avsløres i neste utgave av «Objekter i bakspeilet»…

Jan Dahle