For de som har vokst opp med Internett, og et nærmest ubegrensa antall TV-kanaler, kan det kanskje være vanskelig å forstå hvor stor betydning én visning av en musikkvideo, eller en nattsending med konserter på NRK kunne ha på tidlig åttitall. Dette er historien om hvordan man gjennom nettopp statskanalen kunne oppdage musikk, og om dama som skulle gjøre et uutslettelig inntrykk.

På åttitallet tro NRK et par ganger i året til med det de kalte «Nattrock». Dette var ofte konserter fra tyske «Rockpalast» eller «Rock Pop In Concert», og enhver musikkelsker ble via disse nattlige sendingene – der man gjennom rullende tekst over skjermen ble bedt om å ta hensyn til naboen – kjent med byene Essen og Dortmund, og Grugahalle og Westfalenhalle hadde med det like god klang som Drammenshallen.

Det var uansett ikke kun de tyske opptakene som ble vist av NRK på denne tiden. Til tider slo Krinken også til med egenproduserte konserter, eller som i tilfellet vi her skal ta for oss, et opptak fra britisk TV (som også kunne kjøpes på video).

Blant sendingene med «Nattrock» var den vi fikk årlig natt til 1. mai. Tradisjonen kom som et resultat av at denne natta hadde blitt synonym med ungdomsopptøyer, og dermed kom noen kloke hoder opp med ideen om at kanskje rock på NRK TV kunne holde pøbelen innendørs. Det var nettopp denne sendinga i 1982 som ga det store hakesleppet.

Toyah hadde på denne tiden allerede besøkt Oslo og Chateau Neuf, og hadde altså opparbeida seg en fanbase her til lands, men dette hadde gått meg hus forbi. I det en rytmeeksplosjon åpenbarer seg på TV-en, samtidig som Toyah kommer sprettende inn på scena, gjøres derimot den store oppdagelsen. Dama er ikledd et egyptiskinspirert kostyme, og håret er et sted mellom oransje og rosa. Hva er dette?

Låta som åpner konserten er «War Boys», og melodibruken og de energiske rytmene fanger umiddelbart oppmerksomheten. Trommisen som banker ut rytmene er for øvrig Nigel Glockler, som da NRK viste konserten allerede hadde funnet sin plass på trommestolen i Saxon. Bandet ellers består av bassist Phil Spalding, som i ettertid blant annet har vært innom GTR, og Robbie Williams’ turneband. På keyboards finner vi Adrian Lee, som senere var involvert i Mike + The Mechanics, og som har samarbeida med blant andre 10cc.

Selv om Toyah på mange måter kunne fremstå som soloprosjektet til vokalist Toyah Willcox, var det på denne tiden som et band å regne, og hovedpersonens trofaste makker gjennom hele bandperioden var gitarist Joel Bogen. En mann som ikke har gjort noe ut av seg etter at Toyah gikk solo i 1985.

Den aktuelle konserten, «Toyah At The Rainbow», er spilt inn i februar 1981, og Toyah er her inne i en overgangsfase. Bandet som, med kun et bassistbytte, hadde gjort de to første studioplatene hadde gått i oppløsning, og kun Willcox og Bogen var igjen. Samtidig har EP-en «Four From Toyah», og med det singelen «It’s A Mystery», nettopp blitt sluppet, og her tar Toyah et stort musikalsk skritt.

De to første platene, «Sheep Farming In Barnet» og «The Blue Meaning», er variable på låtfronten, noe også denne konserten understreker. Sånn sett er Toyahs neste konsertvideo, «Good Morning Universe», helt klart å fortrekke. Den er fra Drury Lane julaften 1981, og da har den musikalske formen virkelig kommet på plass med albumet «Anthem». Her og nå befinner vi oss altså derimot på Londons Rainbow Theatre, der blant andre Queen, Thin Lizzy og Iron Maiden hadde spilt inn nå legendariske konsertvideoer før Toyah fant veien dit.

Tidsmessig er dette altså litt for tidlig i Toyahs karriere til at vi opplever dama og bandet på sitt ypperste, men åpninga med «War Boys» ble likevel en sjelsettende opplevelse, og jakten på denne godbiten man da ikke visste tittelen på – som det etter hvert viste seg at kun var utgitt på den nevnte EP-en – førte til innkjøp av «Anthem» og «The Changeling». Vi snakker om en tid da det var vanskelig å finne info, og det å få tak i alt av plater var heller ikke enkelt. Samtidig gjorde dette musikksamling spennende, i motsetning til i dag, da alt er kun et klikk unna.

Når det gjelder det musikalske innholdet på «Toyah At The Rainbow» er det som nevnt litt opp og ned, men to tidlige låter har allerede her satt seg som liveklassikere for fremtiden. Vi snakker da om «Danced» og «Ieya». Spesielt sistnevnte har mye av det teatrale uttrykket som skulle perfeksjoneres med de kommende platene, mens «Danced» står igjen som Toyahs første fulltreffer.

Det å båssette Toyah har vist seg komplisert da man har sett henne kategorisert som punk, new wave, goth, metal, og pop. Sistnevnte kategori passer tidvis når soloartisten Toyah lanseres, mens man til nød kan ane noen metal-elementer på et enda senere tidspunkt.

Fra begynnelsen er det derimot flere tegn på at bandet kom ut av punken – Willcox hadde da også spilt i Derek Jarmans punk-kalkun «Jubilee» – og at kvintetten lot seg påvirke av new wave. Noen små goth-elementer kan nok også anes, og inspirasjoner fra Kate Bush er tidvis der. Det hele låter uansett veldig Toyah, og det er definitivt vanskelig å kategorisere musikken.

Det kommersielle gjennombruddet kom med «It’s A Mystery», som er et av høydepunktene på denne NRK-sendte konserten. Med «It’s A Mystery» ble også standarden satt for de neste par åra. Nick Tauber hadde inntatt produsentstolen, og det satte sitt tydelige preg på fremtiden.

Showet byr ellers på tidlige Toyah-klassikere som «Victims Of The Riddle» og «Tribal Look», og selv om dette er godkjente låter, er de på mange måter ikke mer enn et hint om hva som er i vente. Sånn sett er ikke «Toyah At The Rainbow» den ultimate introduksjonen til Toyah, men denne natta i 1982 gjorde konserten uutslettelige inntrykk, mye også grunnet en energisk opptreden fra hovedpersonen selv.

Konserten er dessverre aldri gitt ut på DVD, så her lever man med VHS-kassetten man etter hvert fikk plukka opp på en bruktbutikk 20 år etter første møte med showet på NRK. Det å kjøpe videoer på tidlig åttitall var nemlig noe man ikke gjorde for ofte, da en konsertvideo fort kunne koste deg 3-400 kroner. Dermed ble konserten, i likhet med studioversjonen av «War Boys», i lang tid nærmest som «the holy grail» å regne.

Dette igjen sikkert noe uforståelig for de som har vokst opp med at all informasjon og musikk kun er et Google-søk unna. Samtidig hadde det sin sjarm å jakte på plater, selv om man i blant kanskje oppdaga, som Lemmy så treffende har sagt det, at «The Chase Is Better Than The Catch». Dette var nok på mange måter tilfellet med «Toyah At The Rainbow» 20 år senere, men det forandrer ikke det faktum at denne konsertvideoen gjorde at man fikk opp øynene for Toyah og hennes musikalske verden.

Som en fotnote kan det nevnes at den aktuelle nattrocken også kunne by på Cheap Trick, men dette suverene bandet gjorde tydeligvis ikke det store inntrykk der og da. Det var dermed først mot slutten av åttitallet lyset ble slått på for undertegnede når det gjelder den kvartetten, men det er en annen historie.

Jan Dahle