I forbindelse med at Iron Maiden i 2006 slapp «A Matter Of Life And Death» tok jeg turen til England for å smuglytte på plata, og for å ta en prat med bandet. Resultatet kunne første gang leses i Scream Magazine #108. I påvente av den kommende «The Book Of Souls» passer det vel greit med et tilbakeblikk.

Det er ingen tvil om at Iron Maiden er et av de aller største metal-banda planeten Tellus har fostra, og dermed skal det ikke gå upåakta hen når studioalbum nummer fjorten er på vei ut til fansen. Suksessen til disse seks britene ser ikke ut til å ha noen ende, og dermed kan bandet i disse dager feire trettiårsjubileum. Bare det i seg selv er en bragd, og når de siste tjueseks av disse i tillegg er ren metal-historie er det med stolthet vi kan presentere Iron Maiden.

Vi har akkurat passert midten av juni når Jeg tar turen til England for å sjekke ut Iron Maidens kommende album, «A Matter Of Life And Death». Tidlig en tirsdagsmorgen blir man plukka opp på et hotell i London sentrum, for deretter å humpe på buss i omkring halvannen time. Ingen har fått beskjed om hvor turen går, annet enn at vi skal til et studio utenfor London. Vi passerer Heathrow, og vi ser skilt som peker i retning av Maidenhead (!) og Reading. Videre smyger vi oss gjennom et tettsted som tydeligvis heter Henley, og deretter begynner vi etter hvert å bevege oss innover i skogsområder som faktisk kan minne om Norge. Når bussen tar av fra hovedveien og drar seg innover en smal skogsvei er det innlysende at vi nærmer oss reisas ende, og ganske riktig, der ser vi plutselig et skilt som prydes av Eddie. Bussen smyger seg inn en port, og dermed er vi på plass. «Vi» er blant andre en håndfull skandinaviske journalister, og alle lurer vi på hvor vi er. Undertegnede slår av en prat med en av EMIs representanter på stedet, og får forklart at vi er i søsterstudioet til Londons Sarm Studios, og at stedet nå eies av tidligere Yes- og Buggles-mann Trevor Horn. Stedet heter Hook End Manor, og for undertegnede er dette hellig grunn. Ingen ringere enn David Gilmour bodde nemlig i sin tid her, og deler av «The Final Cut» ble innspilt i et av eiendommens bygg. Unnskyld Trevor, er det greit at jeg lager et alter på eiendommen din?

Første post på dagens program er en gjennomlytting av «A Matter Of Life And Death». Førsteinntrykket er relativt bra, men om vi snakker om en ny Iron Maiden-klassiker gjenstår å se. Utover dagen står flere intervjuer på programmet, og innimellom kan vi underholde oss med leirdueskyting og diverse spilleautomater. Selv er jeg solgt når jeg finner igjen den gamle «Adams Family»-flipper’n, og tilbringer deretter mesteparten av tiden i spilleteltet, der også et par av de snertne sykepleierne gjerne oppholder seg. Sykepleierne påstår de er der i tilfelle noen av oss skulle bli syke, men man mistenker vel at dette har mer med ren underholdningsfaktor å gjøre. Man burde kanskje spilt et illebefinnende for å sjekke om det var munn til munn å få, men man er da tross alt anstendig. Derfor beveger vi oss heller over til dagens viktige gjøremål.

I løpet av dagen har vi avtale om intervju med alle Iron Maiden-gutta, unntatt bassist Steve Harris. Dette betyr at hele fem fyrer føler trang til å skravle litt om «A Matter Of Life And Death», og vi kan vel like gjerne begynne med begynnelsen. Saken er nemlig den at trommis Nicko McBrain er den som åpner skiva, og det på verbalt vis.

– Jeg ble ganske overraska da jeg hørte det første gang. De improvisasjonene som ble brukt til introen var ment for noe annet vi drev med, nærmere bestemt en av b-sidene, forteller trommisen, mens gitarist Janick Gers har mer å fortelle om innspillingene av Nickos stemme. Du husker sikkert «Fawlty Towers», med John Cleese, og da husker du vel han som spilte Manuel også. Han er en kompis av Nicko, og han kom innom studioet da vi nærma oss ferdig med innspillinga av plata. Akkurat da prøvde vi å få Nicko til å gjøre en følelsesladd «Hey», så vi gir denne karen beskjed om å vente, mens Nicko holder på med overdubs i det uendelige.

McBrain er i sitt sedvanlige småhysteriske humør, og Gers lar seg rive med. Dermed blir hele intervjuseansen med disse to rimelig kaotisk, med høylydt latter, og historier som ikke lar seg gjenfortelle på Nickos vis på papir. Denne mannen må oppleves. Oppleve ham kan du for så vidt også gjøre på hans vokalversjon av «Age Of Innocence», utgitt på CD-singelen til «No More Lies».

– Jeg husker jeg drev med noen lydsnutter til et spill, og mens vi venta på Bruce som var forsinka – ikke noe nytt der med andre ord – foreslo Steve at jeg skulle synge litt. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg bega meg ut på.

Dette var uansett ikke første gang McBrain sang i studioet, men i all hovedsak snakker vi om koringer opp gjennom åra.

– Da jeg jobba mye som sessionmusiker, for veldig lenge siden, gjorde jeg også en del koringer, forteller mannen, og legger ut på en lenger historie om en kar han gjorde noen innspillinger med på første halvdel av syttitallet. Historien inneholder gebiss som flyr ut av kjeften, for så å bli vaska i øl, men igjen snakker vi om en historie som gjør seg best direkte fra Nicko selv. Derfor beveger vi oss heller kjapt over til gitarist Dave Murray, som skryter veldig av hvor effektive gutta var da «A Matter Of Life And Death» skulle kreeres.

– Alle hadde sine ideer til materialet, og da gikk vi sammen i februar for gjennom et par uker å utarbeide låtene på øvingslokalet. Etter disse par ukene hadde vi sju-åtte låter, og da gikk vi inn i studioet og gjorde i basis ei låt per dag. Vi har vært så raske med hele prosessen at vi faktisk var ferdig med plata åtte uker før skjemaet. Dette kom enkelt og greit av at vi hadde låter som sparka ræv, og av at det klaffa for alle i bandet. Derfor klarte vi også å beholde intensiteten i låtene. Det var aldri slik at vi måtte gjøre tagning etter tagning, for straks vi følte vi hadde en god tagning, med den rette feelen, gikk vi videre. Mye av æra skal gå til Nicko, for som trommis er det hans jobb å skape et solid fundament til hvert spor. Det at han også lærte seg låtene veldig kjapt er utrolig, for når du lytter til dette materialet er det ganske komplekst. Det er mange temposkifter, og sånn sett veldig typisk Iron Maiden.

Hele bandet er naturlig nok i skyene over den nye plata, og vokalist Bruce Dickinson er ikke snau i sine uttalelser.

– Dette er utvilsomt et de beste Iron Maiden-albumene jeg har hatt noe med å gjøre, og akkurat nå føles dette som en Iron Maiden-klassiker. Den er bedre enn «Dance Of Death», og den er utvilsomt den beste plata vi har gjort siden jeg kom tilbake til bandet.

Det er aldri noen tvil om at det er Iron Maiden man hører når «A Matter Of Life And Death» dundrer ut av høytalerne, men noen forandringer er det også her og der. Blant annet fremstår plata, i alle fall ved første gjennomhøring, som relativt tung i Iron Maiden-sammenheng. Ei låt som «The Longest Day» fremstår for øvrig som litt annerledes etter førsteinntrykket.

– Jeg tror du har rett i det, sier Janick forsiktig, men samtidig mener jeg mange av låtene er annerledes. Alle låtene har sitt egen preg, også tekstmessig.

Også Murray mener hver enkelt låt fremstår som litt forskjellig fra de andre.

– Alle låtene har på en måte litt forskjellig smaksopplevelse over seg. Du hører at det er Iron Maiden, men på en måte er det annerledes også. Det har blant annet med det å gjøre at det er mye forskjellig bruk av rytmer på plata, så vi har utforska det feltet noe mer enn tidligere. Interessant er det også at min favorittlåt på plata skifter fra dag til dag, og nå er det «The Legacy» som er favoritten. Den er først akustisk, også kommer det inn et fantastisk rytmemønster. Som avslutningslåt er denne også perfekt, for etter all den informasjonen du som lytter har fått i løpet av plata, tar «The Legacy» deg på mange måter ned på et mer avslappa nivå igjen.

Den akustiske gitarer har fått mer og mer plass i Iron Maidens musikk, noe som kanskje kan bety at Dave liker å utfolde seg på denne varianten av instrumentet.

– Ja, og selv om det er Janick som spiller de akustiske gitarene på «The Legacy» kommer jeg også til å gjøre det hvis vi spiller den live. Det blir som da vi gjorde «Journeyman» live, og vi satt oss ned med akustiske gitarer. Når vi skal spille disse låtene vil vi gjenskape dem akkurat slik de er på plata, og da må vi bruke akustiske gitarer også på scena.

Dave mener også at det på mange måter er naturlig med akustiske gitarer i bandets musikk, og samtidig påstår han at flere de tyngre låtene også nærmest er som skapt for leirbålgitarer.

– Senest i går snakka vi om at flere av låtene på «A Matter Of Life And Death» har et visst folk-preg over seg, og da spesielt i melodilinjene, selv om det ligger tyngde i musikken. Jeg tror faktisk du kan spille de fleste Iron Maiden-låtene på akustisk gitar, og få det til å fungere. Melodiene er for meg et av hovedelementene i Iron Maidens musikk, og det er også derfor vi har holdt så lenge som vi har. Vi har et heavy sound, men med søte melodier på toppen. Det tror jeg er en god balanse. Det er uansett bare slik vi er, og vi prøver aldri å analysere oss selv for mye.

Det er vel få band som påstår de liker å analysere sin egen musikk, men vi drister oss likevel til å be Nicko sette «A Matter OF Life And Death» opp mot «Brave New World» og «Dance Of Death», uten at dette blir særlig vellykka.

– Det er ikke mulig å sammenligne den nye med de to forrige, fordi den står for meg som det absolutt mest solide verket vi noen gang har gjort. Soundmessig, måten plata er miksa på, og vokalen til Bruce, alt er bare så magisk. Alle gjør en fantastisk jobb, også er det låtene. Alle låtene er sterke, og tar du et spor som «Lord Of Light» er den så progressiv. «Brighter Than A Thousand Suns» er flott, og den går i 7/4, herlig. For meg står hver plate solid på egne ben, og kan ikke sammenlignes med noe vi har gjort tidligere. Vi har alltid gått inn i studioet med den mentaliteten at vi må gjøre den beste plata vi kan, for vi kan ikke tenke tilbake, og vurdere hvordan vi kan overgå den eller den plata.

Du kan med andre ord si at du på en måte må late som om du gjør din første plate?

– Ja, jeg tror du har rett i det. For Steve, og de andre gutta som skriver mye, er det mye stress involvert.

Når det gjelder gutta som skriver, fremstår Iron Maiden i dag som et forholdsvis demokratisk band. Det er klart Harris er involvert i alle låtene, som alltid, men både Smith og Dickinson er rimelig aktive på komponeringsfronten for tiden. Dermed fremstår Iron Maiden mer som et bandprosjekt enn noen gang tidligere, og Bruce er enig.

– Ja, det kan du si. Steve er selvfølgelig involvert i det meste, men vi deler mer på arbeidsoppgavene nå enn på åttitallet.

Var det nødvendig for at du og Adrian, som tross alt hadde skrevet mye musikk utenom Iron Maiden, skulle kunne komme tilbake til bandet?

– Nei, jeg tror ikke det var en nødvendighet, men det var mer en naturlig utvikling. Jeg har faktisk et veldig avslappa forhold til om jeg bidrar som låtskriver eller ikke. Det kommer nok av at jeg ikke føler jeg har noe spesielt som må bevises, for jeg har tross alt gjort rimelig bra soloplater. Jeg føler derfor at jeg ikke nødvendigvis må bevise for folk at jeg kan skrive låter, men vil bandet bruke ideene mine er det selvfølgelig fint.

Det mer avslappa forholdet Bruce har til dette kommer kanskje naturlig ettersom man blir eldre. Man føler vel rett og slett etter hvert at man har mindre å bevise for omverdenen.

– Jeg skal fortelle deg at det er en enorm befrielse å bli eldre, sier en fornøyd Dickinson, som begynner å få antydning til ett og annet grått hår. Når du blir eldre forsvinner en del av ditt aggressive ego, og det er befriende siden det egoet egentlig bare er i veien. Det man ønsker å oppnå nå er å gjøre ei best mulig plate, med bra låter, der alle jobber mot et felles mål. Når egoet ditt er for opptatt av egne ideer kan det fort bli til noe som motarbeider sluttresultatet. Med mindre ego blir det så mye enklere å konsentrere seg om helhetsbildet.

Det er altså enklere for deg å se hva som er best for bandet nå enn det var i din forrige Iron Maiden-periode.

– Ja, det var en god måte å si det på. Det om jeg er en del av Iron Maiden eller ikke, det er ikke lengre noe som definerer meg som person. Jeg er i Iron Maiden fordi jeg velger å være i Iron Maiden, og det er et aktivt valg jeg gjør. Jeg kommer selvfølgelig også til å fortsette å gjøre soloplater, og jeg gjør muligens ei ny til neste år, eller året deretter. Hvem vet når det skjer? Igjen så er det ikke noe jeg kommer til å tvinge frem, men derimot noe jeg gjør når det føles riktig.

Dette intervjuet er altså gjort på bakgrunn av en gjennomlytting av «A Matter Of Life And Death», og derfor er det umulig å ha gjort seg opp en solid mening på dette tidspunktet. At «The Reincarnation Of Benjamin Breeg» gjorde det beste førsteinntrykket kan man uansett være sikker på, noe komponist Dave Murray naturlig nok setter pris på å høre.

– Virkelig, utbryter en tydelig fornøyd gitarist. Jeg hadde to låter jeg syntes var gode, og jeg ga Steve en CD med disse. Han hørte på dem, og deretter plukka han de beste bitene fra begge, og satte disse sammen til «The Reincarnation Of Benjamin Breeg». All musikken var dermed på plass, og så skrev han teksten. Når det gjelder denne Benjamin Breeg blir det helt sikkert mange Internett-søk fra folk som kommer til å prøve å finne ut hvem han er. Selv vet jeg ikke hvem det er, om det er et utløp av Steves fantasi, eller om det er en som har levd. Det er uansett ingen vi har personlig kjennskap til, men det vil helt sikkert være en del der ute som vil prøve å finne ut av dette.

Dave har aldri vært en veldig produktiv komponist, og Dickinsons uttalelser på enkelte konserter på åttitallet var vel svært beskrivende. De gikk ut på at Dave var som en elefant, på den måten at det ikke var ofte det kom noe derifra, men når det først kom noe var det stort.

– På de siste platene har jeg hatt et par låter på hver, men når vi nå hadde disse ti låtene hadde vi allerede brukt opp tiden vår siden det er syttito minutter musikk på plata. Det at jeg kun har skrevet ei låt er helt greit, for det er fortsatt masse rom på plata for meg som gitarist. Det er helvetes mye gitararbeid her, så jeg føler ikke på noen måte frustrasjon over kun å ha skrevet ei låt. Materialet har uansett alltid vært Iron Maidens styrke, og da skal du komme opp med veldig solide låter for å få innpass. Selv Nicko hadde noen ideer til denne skiva, men de kom ikke med denne gangen. Alle hadde flere ideer på lager, men skulle vi videreutvikla og brukt disse måtte vi gjort et dobbeltalbum. Det å gjøre ei dobbelplate er uansett latterlig i dag.

I tradisjon tro er det også lange låter som gjelder, der vi har et gjennomsnitt på godt over sju minutter per spor.

– Vi har en tradisjon for lange låter i Iron Maiden, men vi har langt fra våre lengste her. Denne gangen kommer lengden til tider av roligere introer, og flere av låtene åpner sånn sett på en mer neddempa måte. Låtene forteller ofte historier, og de bygger seg derfor gjerne opp mot disse store crescendoene. Dermed reflekterer lengden på hver enkelt låt hvor lang tid det tar å fortelle hver enkelt historie. Heldigvis har vi aldri vært limitert til å gjøre fire minutters låter. Jeg tror Iron Maiden-fansen liker nettopp det at vi gjør disse lange låtene, og jeg tror nok våre fans har mer dyptgående oppmerksomhetsevne enn mange andres fans. For å like «A Matter Of Life And Death» må du ha evnen til å like musikk det tar litt tid å sette seg inn i. Vi er ikke så annerledes fra hva vi har gjort tidligere, men det er kanskje en litt mer progressiv utgave av Iron Maiden folk får høre nå.

Dave uttalte tidligere at han var imponert over hvor kjapt Nicko tok disse nye låtene, men trommisen selv mener det å lære seg noe nytt ikke er så krevende. Når du i tillegg først har lært materialet er resten som å sykle.

– Noen lurer på hvordan du klarer å lære slike lange låter, men det er bare noe du gjør, og da forblir de i kroppen. Plukker du frem ei låt du ikke har spilt på tjue år, så hører du på den en gang, og så kan du spille den. Noe som skiller det nyere materialet fra det eldre er at tempoet er mye viktigere nå. Tar du for eksempel «Paschendale», så har den et tempo du ikke kan øke for mye. På den nye plata har du «The Legacy», som vil bli på samme måten, for øker du tempoet på den vil låta miste feelinga si. Dette må vi passe på, for vi har alltid en tendens til å øke tempoet live. Hører du på studioversjonen av «Hallowed Be Thy Name» er den så jævlig treg, mens vi spiller den neste dobbelt så fort nå. Det har blitt slik vi spiller den, og det fungerer, men vi kan ikke gjøre sånt med materialet fra den nye plata. Nå snakker vi om å bruke click track for å sette tempoet på ei låt, men deretter kan vi ha de naturlige svingningene låta igjennom. Den eneste låta fra den nye plata du kan komme unna med å øke tempoet på er «Different Worlds», og det er fordi det er den eneste låta på plata som er rimelig rett frem. Tar du derimot «Lord Of Light», og begynnelsen på den, snakker vi nesten om jazz. Jeg elsker den låta.

McBrain er her inne på konserter, og «A Matter Of Life And Death» skal naturlig nok følges opp av en turne, og i november står Norge på turneplanen.

– En ting som er sikkert er at du kommer til å få høre en del av den nye plata, understreker McBrain. Vi er ikke et band som legger ut på turne, og knapt nok spiller noe fra den siste skiva. Det er ikke sånn at vi føler for bare å dra ut for å spille et greatest hits-set. Vi har riktignok gjort to slike turneer de siste åra, «Give Me Ed ‘Til I’m Dead» og «The Early Days», og det var moro. Det var også noe publikum satte pris på, og samtidig var det en god måte å presentere bandet på i forbindelse med Ozzfest.

Noe av det tyngste for et band av Iron Maidens kaliber når det kommer til turnering, må være følelsen av hele tiden å måtte toppe den forrige turneen.

­– Vi prøver alltid å gjøre noe annerledes, forteller gitarist Adrian Smith. Der vi gjorde retroturneen i fjor kommer vi nå tilbake med en turne som er basert på det nye materialet, og det gjør det utfordrende for oss. Du kan leke deg med Eddie, og bygge showet rundt ham, men til slutt er det musikken det er fokus på. I underbevisstheten prøver vi kanskje alltid å toppe den forrige turneen, men det føles mest som om vi har en standard vi alltid vil opprettholde. Vi må by på et show, og det fungerer ikke bare å labbe ut på scena med en liten forsterker bak seg når bandet heter Iron Maiden.

Når det gjelder «The Early Days»-turneen, hvordan var det egentlig å legge ut på veien, og kun spillemateriale som var over tjue år gammelt?

– Det føltes godt, og det var en fin nostalgi ved det hele, påpeker Murray. Det å spille disse låtene brakte frem mange minner fra den perioden, og plutselig var alt og alle tjue år yngre. Det var fantastisk å spille en del av disse låtene igjen, og mange av dem er nok stedt til hvile en gang for alle nå, men det å gå ut og spille dem en siste gang var moro. Samtidig blir det litt emosjonelt å tenke på at du kanskje aldri kommer til å spille noen av dem igjen. Det var derfor godt å få dokumenter det hele, og å få det fanga opp på video.

Dette betyr altså at det vil komme en DVD fra fjorårets turne?

– Det betyr at vi har det i Iron Maiden-arkivet, og at det muligens vil komme ut en gang.

Turneen vi her snakker om ble altså gjort i etterkant av «The Early Days»-DVD-en, en interessant sak som tok for seg tiden fra Iron Maidens spede begynnelse, og frem til og med «World Piece Tour». Nå venter vi selvfølgelig på oppfølgeren, men hvordan planene er der vet egentlig verken Murray eller Smith.

– Jeg er ikke sikker, men det er mulig det kommer en oppfølger, mumler gutta i kjeften på hverandre, og man blir egentlig mest sittende igjen med en følelse av at gitaristene holder noe tilbake. Det virker jo logisk å gi ut en «The Middle Years», men vi vet ikke.

Etter hvert kommer Dave mer i siget, og snakker mer seriøst om dette.

– Jeg vil vel tro vi kommer med en del to. Det var nok mer interessant for alle parter å ta turen helt tilbake til syttitallet, men jeg tror vi kunne gjort en spennende «The Middle Years» også. Det var mye moro da, men det vil bli et helvete å prøve å huske hva som virkelig skjedde den gang.

Tilbake til fjorårets turne, en turne som tok fansen og bandet tilbake til det tidlige åttitall, lenge før Janick Gers ble en del av bandet. Det føltes likevel ikke snodig for gitaristen, for de fleste av låtene satt allerede i kroppen.

– Det var ikke like mye å lære som da jeg først ble med i bandet, og det var ikke så mange låter jeg ikke hadde spilt tidligere

Nicko plukker opp tråden, og begynner å snakke om at Janick kom inn i bandet, og gikk rett på innspillinga av «No Prayer For The Dying». Dermed har undertegnede fått den nødvendige overgangen til nettopp den plata, som utvilsomt står som det største makkverket Iron Maiden noen gang har gjort.

– Alle har ei plate de liker mindre enn de andre, understreker Janick, muligens for å unnskylde undertegnedes smak. Jeg har hørt det meste om alle platene våre. For meg er «No Prayer For The Dying» den Iron Maiden-plata som er mest rock’n roll, og jeg tror gutta hadde gått så langt de ville i den motsatte retningen med «Seventh Son Of A Seventh Son». Med «No Prayer For The Dying» ble det derfor et poeng i gå tilbake til mer nedstrippa rock’n roll. Jeg tror også du må sette plata inn i en tidsepoke, og se på hva som forgikk i musikkverdenen da. På den tiden begynte band som Kiss og Van Halen å få problemer med å gjennomføre turneer, og mange var redde for å dra ut på veien. Vi dro derimot ut, og vi spilte over alt. Du må se på alt ut ifra sammenhengen, og tiden det er gjort. Alt er påvirka av hva som foregår rundt deg, og på den tiden strippa vi også ned sceneshowet til kun forsterkere. Jeg tror både det progressive i musikken, og showet hadde blitt tatt så langt som mulig på det tidspunktet. Derfor var det nødvendig for Iron Maiden å gå i motsatt retning.

Janick snakker som en foss nå, men vi lar også Nicko slippe til litt, for man kan jo lure på om også de gamle Iron Maiden-gutta følte en nødvendighet i på en måte å få en avstand til det grandiose ved «Seventh Son Of A Seventh Son».

– Det er for jævlig lenge siden for meg til egentlig å huske, men jeg synes ideen med å strippe alt ned til det nivået vi la oss på, var god. Det er det mer nedstrippa jeg er vokst opp med, og for å være ærlig fortrekker jeg egentlig å spille uten trommeplattform. Jeg foretrekker å spille på gulvet, og med forsterkerne bak meg. Det var slik jeg lærte å spille, og det var slik vi spilte på puber og klubber. Jeg husker uansett «No Prayer For The Dying»-turneen som en god turne, mye fordi Janick nettopp hadde kommet inn i bandet. Jeg var nok skuffa over at Adrian ikke gjorde mer for å forbli en del av bandet, men det var det som skjedde, og det er en del av historien vår.

Denne delen av historien er nok av større betydning for Gers enn McBrain, og nettopp det er vel også grunnen til at gitaristen viser mye større interesse for å snakke om det tidlige nittitall.

– Da jeg kom inn i bandet var allerede musikken skrevet. Jeg hadde akkurat gjort «Tattooed Millionaire», og så turnerte vi på den, og deretter var det rett i øvingslokalet med bandet. Vi hadde to ukers øving før det bar ut på min første turne med Iron Maiden, som varte i ni måneder. For meg er hele denne perioden rundt «Tattooed Millionaire» og «No Prayer For The Dying» en veldig begivenhetsrik tid. Jeg kunne nyte det hele, og det fungerte for den tidsepoken. Nå er derimot alt annerledes, og vi er et av få band som kan strekke oss litt lenger for hver turne uten å bli en parodi. Vi er også så heldige at vi ikke trenger å tenke på tre minutters låter, med refrenger, men derimot har vi muligheten til bare å bygge på ei låt til den er ni minutter lang. Vi kan strekke det hele maksimalt, og det har vi gjort på den nye plata. Det er sterkt, kraftfullt, spennende og melodisk det materialet vi har kommet opp med nå, og jeg er stolt av hva vi har å by på.

Nicko McBrain viste ikke stor interesse for å snakke om det tidlige nittitall, men vi har da ikke tenkt å gi oss helt med det forrige århundrets siste tiår. Derfor kommer vi tilbake til det etter hvert, men trommisen understreker likevel at mimring ikke er hans greie.

– Noe av det beste ved å spille i dette bandet er at det ikke føles riktig å se tilbake, og å snakke om de «de gode gamle dagene». For meg er alltid den nye plata den beste vi har gjort. Faktum er likevel at du egentlig ikke kan si hva som er din beste plate, eller den beste turneen, for alt er en del av en veldig spesiell opplevelse. Det å være en del av Iron Maiden er som en velsignelse. Jeg er femtifire år, og jeg spiller fortsatt i et av verdens største band. Det største problemet med denne jobben er å miste noen av dine kjære – noe som skjer når du kommer opp i vår alder – og det at vi nesten alltid jobber når noe sånt skjer. Det kan være tungt å takle.

Som femtifireåring er McBrain Iron Maidens eldste medlem, men dette er ikke med på å knekke humoristen.

– Ja, jeg er eldst, men jeg er fortsatt den peneste i bandet, ler Nicko rått. Jeg skal faktisk bruke et lite femtrommers sett på den kommende turneen, slik at folk endelig får se meg. Samtidig skal jeg endelig få med meg hva som skjer, og jeg skal ikke gå glipp av alle bertene på første rad. Det er ikke lenger noen som kommer opp på trommeplattformen min heller, så jeg blir litt ensom der bak. Tidligere kom Steve opp til meg, men til og med han har slutta med det. Grunnen til det er at cymbalene står i hans ørehøyde, og jeg har det med å slå på dem mens han er der. Jeg gjør det ikke med vilje, det bare er sånn.

Det går etter hvert opp for Nicko at også «A Matter Of Life And Death» har enkelte overganger som gjør et stort sett nødvendig, så til alle som nå fikk forhåpninger om faktisk å se Nicko der oppe er det bare å bli skuffa.

Når det gjelder det å bli eldre har også Dickinson gjort seg opp sine tanker om det, og da noen tanker som kanskje skulle få Nicko til å tenke over en ting eller to.

– Jeg har et mentalt tall, som ligger på omkring femtifem. Da tror jeg man er kommet opp i en alder da det er på tide at man har en virkelig seriøs samtale med seg selv, og spør seg om man virkelig vil fortsette med dette. Kanskje vil svaret når den tid kommer være «Ja», men femtifem er fortsatt langt unna siden jeg bare er førtisju.

Det at alle gutta i Iron Maiden begynner å bli voksne går nok opp for Murray også når jeg påpeker at vi nå snakker om tretti år med Iron Maiden for ham og bandgrunnlegger Steve Harris.

– Ja, det har du rett i. Det er faktisk tretti år i år. Du verden!

Gitaristen virker neste overraska når dette går opp for ham, men vi må uansett snakke om tretti år med musikalsk tilfredsstillelse. Denne mannen har tross alt, i likhet med bassisten, gjennomgått denne perioden uten å finne på musikalske aktiviteter utenom Iron Maiden. Dette gjør vel egentlig «ekteskapet» mellom Harris og Murray til et av de mer monogame forhold i bransjen.

– Det kommer av at dette bandet tar opp utrolig mye tid, og da spesielt tidligere da det var album-turne-album-turne hele tiden. Nå har vi bedre tid til oss selv, men nå har jeg familie, og når jeg ikke jobber med Iron Maiden foretrekker jeg å tilbringe tiden hjemme, og bare å slappe av. Jeg er uansett midt i en prosess med å bygge et hjemmestudio, og jeg har kompiser som kommer over for å spille for gøy. Det kan nok hende jeg kan komme til å sette sammen et lite band, en trio bare for moro skyld, og for min egen tilfredsstillelses. Nå, med moderne teknologi, er alt blitt så enkelt. Bare det at du kan bruke laptopen som et lite studio gjør at du kan jobbe hvor som helst og når som helst. Jeg er uansett veldig tilfreds med det jeg utretter med Iron Maiden, så det er ikke slik at jeg på død og liv føler jeg må gjøre ei soloplate. Både Adrian og Bruce jobber stadig vekk med andre prosjekter, men jeg kan se for meg at også jeg kommer til å gjøre noe en gang i fremtiden. Det kunne være morsomt å gå ut og spille knøttsmå klubber med et lite hobbyprosjekt.

Betyr dette at du faktisk savner klubbene, nå som konsertene bare ser ut til å bli større og større?

– Skulle du plassere Iron Maiden på en klubb nå, ville det blitt veldig hardt arbeid for oss. Eddie og hele den store produksjonen er nå en så stor del av Iron Maiden at det blir vanskelig, men individuelt, utenom bandet, hører vi alle hjemme på klubber. Selv ser jeg på det eventuelt å gjøre en klubbturne med et eget prosjekt som noe som kunne vært morsomt, da kanskje spesielt for å finne tilbake til røttene igjen.

Føles det noen gang som om Iron Maiden har vokst seg for stort?

– Nei, du kan nok aldri bli for stor, humrer Dave. For Iron Maiden var det aldri en situasjon der vi plutselig var høytflygende, for det hele tok av sakte men sikkert. Vi nådde en slags topp på åttitallet, og deretter falt salgstallene en del. Du kan si at det har vært et visst berg-og-dal-bane-preg over karriera vår, og rett i forkant av at Adrian og Bruce kom tilbake følte vi det hele var i ferd med å få en ny gnist. Før dette gjorde vi en Amerika-turne der vi spilte klubber. Det er uansett ikke snakk om å bli for stor, for du kan alltid ha en sult etter mer. The bigger the better, påpeker Murray på en måte som gjør at man får Freddie Mercury i tankene.

Bruce Dickinson holder i høyeste grad liv i solokarriera si, og i fjor kom «Tyranny Of Souls», mannens sjette soloplate på femten år. For første gang i løpet av disse åra ga han ut ei plate uten å turnere i etterkant, og dette må da ha vært en merkelig følelse for en gammel sirkushest.

– Nei, egentlig ikke. Man tenker alltid at man må turnere for å promotere ei ny plate, men det er ikke sånn at folk ikke allerede vet hvem jeg er. Folk vet jeg kan synge live, så det er ikke det at jeg må ut for å overbevise. Det er klart jeg mista noe publisitet ved ikke å turnere, men det er ikke slik at jeg føler jeg mangler publisitet heller. Du kan selvfølgelig argumenter med at jeg kunne gått ut og prøvd å få nye fans. Det er uansett ikke slik at jeg føler jeg mangler Bruce Dickinson-fans, for de er der ute. De kjøper platene mine, og det er fint. Jeg er på mange måter fornøyd med å lage plater for dem, og de som eventuelt skulle oppdage meg under veis.

Siste tilskudd til Iron Maiden-vokalistens solokatalogen er DVD-en «Anthology», en oppsummering av de tidligere nevnte femten åra.

– Den gikk rett inn på tredjeplass på listene i England, forteller en opprømt Bruce. DVD-en skulle egentlig vært ute for halvannet år siden, men i stedet valgte jeg å gi ut «Tyranny Of Souls». Dermed ble det meningsløst å gi ut en DVD rundt samme tid, men så ble DVD-en min ytterligere utsatt fordi Iron Maiden-DVD-en ble utsatt. Det er tåpelig å konkurrere med seg selv, så derfor måtte «Anthology» vente litt til. Tilfeldighetene skulle ha det til at vi til slutt endte opp med et godt tidspunkt for utgivelsen. Det er rett i forkant av Iron Maiden-plata, og derfor er mange opptatt av Iron Maiden, og interessen kan dra med seg litt oppmerksomhet mot DVD-en min samtidig.

Blant innholdet på «Anthology» er tre konserter, deriblant en tidligere uutgitt konsert fra 1999, som dessverre ikke er komplett. Ideelt sett skulle vi fått en full konsert, med en fullverdig produksjon, fra «The Chemical Wedding»-turneen.

– Ja, men dessverre er det du ser alt vi kunne få ut av tapene. Jeg skulle også ønske vi kunne hatt en fullverdig videoproduksjon fra den turneen, men jeg synes fortsatt det du får se og høre fra Brasil er fremragende. Du får et inntrykk av hvordan det var, og det bandet var slik hver kveld.

Det er mye materiale på «Anthology», og spørsmålet nå er om arkivene er fullstendig tømt, eller om det er mer på vei.

– Vi har tømt arkivene for materiale vi har råd til å gi ut på en DVD. Det er mye mer, men det er stoff jeg gjorde for diverse TV-show og den slags, og TV-selskapene krever latterlige summer for at vi skal få lov til å bruke slike opptak på en DVD. Da vi begynte å sjekke rundt trodde jeg de kødda da vi fikk prisene. Vi snakker om opptak som folk kan finne gratis på nettet, så det er bedre om vi gir folk adressene til sitene der, slik at de kan laste det ned, enn å betale TV-selskapene disse summene.

Bruce Dickinson er en mann med ilden overfull av jern, og nå har han begynt å tenke i retning av film også, men uten at dette er noe han har veldig lyst til å utdype.

– Jeg har jobba med et skript, og det kan faktisk bli en film av det i løpet av neste år. Vi snakker om en slags sci-fi-thriller, men jeg skal heller fortelle deg mer om den hvis det faktisk skjer.

Noe som allerede har skjedd, og som fortsetter å skje er turer for Iron Maiden-fansen med Bruce Air. Her kan du, hvis økonomien tillater det, ta turen til utvalgte Iron Maiden-konserter med Dickinson selv bak spakene.

– Det begynte som en litt sprø ide for et par år siden, og jeg tenkte at dette var noe vi kunne få til å fungere. Vi tok først turer til Dublin og Paris, og det var kjempesuksess. I fjor var det Island som sto for tur, og igjen var det veldig suksessfullt. Derfor bestemte vi oss for å ta det hele litt lenger i år, noe som innebærer tur med overnatting, i stedet for at vi flyr tilbake til London rett etter konserten. Dette gjør turen dyrere, men samtidig får folk litt mer ut av reisa. Nytt er det videre at vi har en tur til Milano, med utgangspunkt i Stockholm. Dermed blir dette en tur for den skandinaviske fansen, og de får oppleve to konserter i Milano. Tanken bak denne turen er at fansen i Skandinavia er blant våre mest trofaste, og derfor var det tid for å gi også dem muligheten til å være med Bruce Air.

Det er en kjent sak at Bruce Dickinson til tider jobber som flyger, og mannen setter denne jobben på lik linje med Iron Maiden.

– Jeg flyr for et selskap som heter Astraeus, som flyr fra Gatwick. Her snakker vi om en jobb der jeg har omkring åtte hundre flytimer i året. Dette er rett og slett en jobb, og noe må jeg gjøre. Det er ikke slik at jeg har så mye penger i banken at jeg kan sitte på ræva og ikke gjøre noe. Jeg må jobbe for å ha en inntekt. Det må vi alle i bandet, kanskje med unntak av Steve, men vi andre er avhengige av bandet eller andre jobber. Vi kunne nok leve greit om vi aldri gjorde noe mer, men ingen av oss føler at vi har en sikkerhet i det.

Dette må jo passe bra for en mann som gjerne fremstår som en hyperaktiv arbeidsnarkoman, men Bruce mener denne fremstillinga av ham egentlig blir feil.

– Mitt største problem hver morgen er å komme meg ut av senga. Folk tror jeg er hyperaktiv, og kanskje er jeg det, men det første som møter meg når jeg våkner er at det er mørkt, og jeg må pisse, flirer Dickinson. Det neste jeg tenker er «Hvor er døra?». Jeg begynner ikke å tenke på verdensherredømme, flyging, fekting, politikk eller noe annet før minst førtifem minutter senere, når jeg har fått min første kaffekopp for dagen. Det er klart ting er annerledes når jeg skal ut og fly, og er det en tidlig avgang må jeg opp halv fire på morgenen.

Vi beveger oss fra flygerjobben, og over til Iron Maiden igjen, og jeg lurer på hva Dickinson selv ser på som den største forskjellen på situasjonen i dag i forhold til den gang han forlot Iron Maiden.

– Da jeg forlot Iron Maiden var Iron Maiden den eneste grunnen til min eksistens. Alt var Iron Maiden, men siden den gang er jeg blitt flyger, jeg har vært programleder på TV, jeg har jobba med radio, jeg gjør soloplater, og sånn annethvert år kommer jeg sammen med gutta i Iron Maiden for å gjøre ei ny plate. Nå er dermed Iron Maiden en deltidsjobb, som jeg elsker. Det er noe annet enn tolv måneder på veien. Om noen nå hadde sagt at vi skulle ut på en tolv måneders turne, hadde jeg gått ut og fått tak i en kloning av meg selv. Jeg ville trent opp denne klonen, og sendt ham ut på veien.

Siden vokalisten, mest trolig, ikke sender stedfortredere på turne må vi anta at praksisen med kortere turneer fungerer for mannen. Fungerer gjør det i alle fall for Murray.

– Ja, vi følte dette var den eneste måten å gjøre det på etter gjenforeninga med Adrian og Bruce. Kroppene våre tåler ikke lenger elleve måneders turnering, og du har et ønske om å ha et liv ved siden av Iron Maiden også. Vi klarer uansett på mange måter å dekke planeten med tre måneder på veien. I stedet for å spille alle de obskure stedene, slik vi gjorde tidligere, gjør vi heller de store stedene nå, sier en kar som plutselig skal spille i Norges utkant, nærmere bestemt Bergen. Smith på sin side påpeker at mindre steder på mange måter var Iron Maidens marked i de tidligere dager.

– Vi har alltid dratt til alle de små stedene, og på åttitallet turnerte vi mer enn noen andre, så vi har på en måte gjort oss fortjent til den suksessen vi har i dag. Noe av bonusen for det harde arbeidet vi den gang la ned, er nettopp det at vi i dag kan gjøre kortere turneer. Når vi nå kommer sammen for å jobbe er vi mye mer fokuserte, i stedet for at vi bare jobber på automatikken. Et stykke inn i en tolv måneders turne tar automatikken over, sånn er det bare, og derfor nyter du mye mer det å kun være på veien i tre måneder. Dette er nok også merkbart for publikum.

For medlemmene i et av verdens største metal-band innebærer dette altså at bandet i dag ikke blir altoppslukende, og dermed slipper gutta følelsen av å være fullstendig dominert av beistet Iron Maiden.

– Det blir ikke slik i dag, for nå jobber vi i tre måneder med ei plate, også turnerer vi som sagt i tre. Nå er det masse tid til andre aktiviteter, forteller en fornøyd Smith, som gjerne vil ha litt tid til fiskestanga si. Murray på sin side trekker frem privatlivet og familien igjen.

– Vi har mer tid til privatliv nå enn tidligere. Du må også tenke på at tidligere spilte vi kanskje inn plata på Bahamas eller i Tyskland, og da var vi også bortreist mens innspillingene pågikk.

Veien til Sarm Studios i London er naturlig nok kortere enn til Compass Point og Bahamas, og enigheten blant de smått aldrende menn om hvordan det hele skal gjøres er stor.

– Vi tenker alle likt for tiden, og det er bra, forteller Bruce. Alle elsker vi å turnere, til en viss grad, men vi vil ikke være for mye borte fra familiene våre. Når du nærmer deg femti føles det godt å kunne reise rundt og være smågal et par måneder i året, men du vil også hjem for å leve et mer normalt liv. Det er lagt opp for at vi skal få tid til annet, og for meg er det ikke ønskelig å være lenka til bandet.

La oss atter en gang ta en kikk i bakspeilet, og en liten historieleksjon fra nittitallet. Året var 1993 da Bruce Dickinson takka for seg i Iron Maiden-sammenheng, og inn komme etter hvert tidligere Wolfsbane-vokalist Blaze Bayley. Ferskingen ble umiddelbart et hatobjekt blant mange fans, dette til tross for at bandet i denne perioden ga ut to plater som er langt fra bandets dårligste. Saken er vel uansett at ingen vokalist kunne erstatte Bruce Dickinson, og kommet unna med det med æra i behold. Se for deg at en relativt ukjent Paul Di’Anno hadde vært Dickinsons arvtager, og mannen, som i dag blir sett på som en legende, ville vært et like stort hatobjekt som Bayley. Det er ingen tvil om at Bayley, i likhet med Di’Anno, hadde sine vokale begrensninger, men om han fikk en rettferdig dom kan sikkert diskuteres.

Hvordan ser så gutta i bandet selv på denne perioden når det nå har gått over sju år siden Blaze fikk fyken? Var denne perioden i bandets historie nærmest som ei generaltabbe for Iron Maiden?

– Nei, ikke i det hele tatt, mener Nicko. Vi hadde fire fine år med Blaze, og vi gjorde to gode plater. Dessverre fungerte ikke alt slik det var ment å gjøre, men det er sånt som skjer i livet.

Også Murray mener både «The X Factor» og «Virtual XI» er gode plater, og heller ikke han angrer noe.

– De to platene vi gjorde var veldig bra, og jeg synets Blaze hadde en veldig god stemme. Det er klart han hadde en annen stemme en Bruce, men det var en positiv tid, og det var snakk om å holde bandet gående. Blaze kom inn full av entusiasme, og han gjorde alltid sitt aller beste. Disse åra er en del av Iron Maidens historie. Mye har skjedd med bandet, og perioden med Blaze er en del av dette. Jeg ønsker ham alt godt, og jeg håper virkelig han har det bra. Det var uansett, som med The Blues Brother, tid for å samle bandet igjen.

Da Bruce tok mikrofonen og gikk, var det da nødvendig for bandet å få inn en litt yngre kar, med den naturlige yngre energien?

– Ja, og Blaze var full av energi. Jeg tror nok hans entusiasme smitta over på resten av oss.

Også Janick har positive minner fra disse åra, og han ser også mer filosofisk på det hele.

– Sånn jeg ser på det reiser du gjennom livet, og du tar dine avgjørelser. Deretter følger du resultatet av avgjørelsene, og det vil være galt å se på alt som ikke fungerer hundre prosent som tabber. Alt er en del av dine erfaringer, og du møter forskjellige mennesker på veien.

Som tidligere nevnt ville mest sannsynlig enhver vokalist fått problemer med å fylle Dickinsons fottøy, men alternativet var selvfølgelig nedleggelse av Iron Maiden.

– Ja, men det føltes mer riktig å fortsette. Vi fikk inn Blaze, og han hadde den riktige holdinga, og den samme troa på bandet som vi hadde. Det var tusener av vokalister som ville være med i bandet, men de fleste låt som Bruce, forteller Janick, og dermed får Nicko vann på mølla.

– Vi satt alle der i ti dager, og hørte på taper. Plutselig kom vi over en tape fra Brasil, og bildet av karen var et forferdelig posert bilde som gjorde at det så ut som om fyren kom rett fra et bryllup. Vi satte på tapen, og vi var alle overbeviste om at det er Bruce som sang. Vi var så sikre på at det var Bruce, at Steve spurte ham da han kom tilbake til bandet om han hadde sendt inn en jævla tape.

Tilbake i 1988 gjorde Iron Maiden nyinnspillinger av «Prowler» og «Charlotte The Harlot» fra debutalbumet, og brukte disse som b-sider. Jeg spør Dave om det kunne vært aktuelt å gjøre det samme med noe av materialet fra Bayley-perioden.

– Grunnen til at vi gjorde det den gang var – og det var vel Steves ide – at det var så dårlig produksjon på den første plata. Låtene der var fantastiske, men de ble hemma av produksjonen. Tanken var vel nærmest å få nye innspillinger av alle låtene fra debuten, for alt ble tusen ganger bedre da Martin Birch kom inn i bildet. Jeg forstår tanken din når det gjelder låter fra Blaze-perioden, og Bruce har jo allerede sunget en del av dette materialet. Jeg kan uansett ikke se for meg at vi kommer til å gjøre noe lignende det vi gjorde i 1988 igjen, mest fordi det tar for mye tid.

Da sanden hadde rent ut for Blaze Bayley, og både Bruce Dickinson og Adrian Smith returnerte til slagmarka, ble Iron Maiden, nærmest over natta, et større band enn noen gang tidligere. Det er nok ingen tvil om at det lå visse forventinger i denne gjenforeninga, men alle ser ut til å ha blitt tatt grundig på senga over den enorme interessen for denne britiske institusjonen kalt Iron Maiden.

– Ja, det var overraskende at det ble så stort når disse to returnerte, sier Dave, mens Adrian tydeligvis velger å feiltolke kommentaren. Latteren og humøret sitter løst hele dagen hos alle bandets medlemmer, og det er ingen tvil om at stemningen innad i Iron Maiden-leiren ser ut til å være god.

– Alles interesse for bandet dukka opp igjen, fortsetter Dave. Vi gjorde et par plater med Blaze, men mange fans så ut til å miste troa på Iron Maiden i denne perioden. Slik vi ser på det nå ser du i dag den definitive Iron Maiden-besetningen, og det komme aldri til å bli forandringer igjen på det feltet.

Den tilbakevendte svikeren Dickinson reflekterer også over situasjonen for Iron Maiden i 2006, og han har på mange måter vanskelig for å forstå det hele.

– Jeg synes det er fantastisk, men på en måte også nesten latterlig. Man blir bare sittende å lure på hvordan dette skjedde, men jeg er selvfølgelig glad det har skjedd. Jeg kan ikke sette fingeren på hvordan vi ble så store igjen, men det er nok en kombinasjon av flere ting. En av dem er at vi er et genuint og unikt band, og det er få originale band igjen på kloden. I alle fall få bestående av originalmedlemmer, og som fortsatt er like solid som noen gang tidligere. Det at vi fortsatt lager bra plater, og derfor også kommer på listene, betyr også mye. Vi er også fortsatt utrolig utrendy, og det er et stor marked for folk som meg, som ikke er det minste opptatt av moter og supermodeller, men derimot bare liker rock’n roll og øl.

Nettopp det at Iron Maiden aldri har vært et trendy og tidsriktig band, har på mange måter vært bandets styrke.

– Ja, det tror jeg du har rett i. Vi har aldri passa inn i trendene, og jeg kan garantere at vi heller aldri kommer til å gjøre det. Det er klart det kan være et problem også, som for eksempel da grungen kom, men Iron Maiden-fansen var fortsatt der. Det at media har en oppfatning er en ting, men for oss kjenner vi realiteten når vi selger billettene slik vi gjør i dag. Vi bryr oss ikke om hva media måtte mene, så lenge vi selger billetter.

Det som kanskje må ha vært et av de største problemene med å gjenforene den virkelig klassiske Iron Maiden-besetningen, må ha vært å gjenopprette forholdet mellom McBrain og Dickinson. Det skulle man i alle fall tro, etter diverse presseoppslag den gang bruddet kom, men det var ifølge Nicko ikke noe problem.

– Absolutt ikke, svarer trommisen med overbevisning i stemmen. Den dagen vi alle skulle møtes igjen for første gang – hjemme hos Rod Smallwood, i Brighton – hadde vi alle leid oss inn på Grand Hotel for å bli natta over. Tanken var å tilbringe kvelden sammen, og å drikke oss dritings. Vi møttes først i stua til Rod, men så bestemte jeg, Bruce og Janick oss for å dra tilbake til London, i stedet for å tilbringe natta i Brighton. Janick kjørte oss opp til London, og da dro vi på en pub. Vi drakk oss alle fra sans og samling, og der og da satte jeg meg ned med Bruce. Jeg la armen rundt ham, for jeg har alltid vært glad i Bruce. Jeg har alltid vært glad i ham som bror og kollega, men samtidig er jeg den eneste som kan snakke nedsettende om det han gjorde da han forlot Iron Maiden. Det var da også det jeg gjorde den gang. Jeg la som sagt armen rundt Bruce, og jeg sa; «Hør her kompis, jeg står fortsatt for det jeg sa da du forlot bandet. Jeg kan ikke gjøre noe med de følelsene, men jeg er veldig glad du er tilbake, og jeg elsker deg.» Bruce hadde forståelse for mine reaksjoner, og vi har ikke hatt noen problemer siden. Som sagt er jeg glad i Bruce, og det har jeg alltid vært. Selv de åra vi ikke snakka til hverandre. Vi hadde vært i samme band i elleve år, og sånt gir deg et solid forhold til en person. Man kan uansett ikke tvinge noen til å gjøre noe de ikke vil, og Bruce følte den gang at han måtte forlate bandet. Hadde ikke han forlatt Iron Maiden da, tror jeg han ville angra resten av livet. Det var selvfølgelig derfor også veldig egoistisk av meg å reagere slik jeg gjorde den gang.

Hvordan var det så å være Bruce Dickinson, og komme tilbake til Iron Maiden, og den musikken han på mange måter forlot seks år tidligere? Var det vanskelig å innstille seg på å gjøre Iron Maiden-musikk igjen?

– Nei, det var faktisk det stikk motsatte. Det å komme tilbake til bandet var noe jeg virkelig hadde lyst til, for jeg følte vi ikke hadde gjort alt vi hadde potensial til å gjøre. Da jeg forlot Iron Maiden hadde jeg gått tom for ting å gjøre med bandet, og jeg klarte ikke å se noe poeng i å fortsette. Det føltes som å gjøre det samme om igjen og om igjen. Da jeg kom tilbake hadde jeg hatt soloopplevelsene mine, blant annet med «The Chemical Wedding», og da føltes det som om jeg hadde noe å gjøre i Iron Maiden igjen. Jeg hadde også blitt så mye bedre som vokalist, i forhold til hvordan jeg var da jeg forlot bandet.

Nå er det gått godt og vel sju år siden dagens sekstett ble en realitet, og i løpet av denne perioden føler forhåpentligvis gutta at det har vært en viss utvikling i Iron Maiden. Janick tar igjen på seg filosofihatten, og tar ordet.

– Jeg tror vi utvikler oss mest som mennesker, og vi er i en organisk situasjon hvor vi hele tiden beveger oss fremover. Du opplever hele tiden nye ting, og det er erfaringer du tar til deg. Når vi er på turne ser vi ting vi ellers ikke ser, og låtene kommer som et resultat av det. De kommer ut av hva du ser på nyhetene, eller hva du opplever i ditt eget liv. Fra det synspunktet er du nødt til å utvikle deg, ellers vil du ikke kunne utvikle bandet. Jeg tror du som lytter oppdager at vi utvikler oss, og at vi tråkker opp nye stier når du hører på «A Matter Of Life And Death». Vi er ute etter nye veier å utforske, og det er nødvendig for et gammelt band som Iron Maiden, for i det hele tatt fortsatt å produsere musikk som er vital selv i dag. Den nye plata er veldig progressiv, det er annerledes, og det er mye forskjellig på den, men i essensen er det ei Iron Maiden-plate. Du hører ti sekunder av plata, og da vet du hvem du hører på, men det er slik vi er. Mange band i dag er nærmest en parodi av hva de var for ti år siden, men det tror jeg ikke du kan si om oss. Det kommer av at vi ikke er redde for å gå nye veier, samtidig som vi holder på identiteten vår.

Også Dickinson føler seg selvsikker på Iron Maidens vegne.

– Det du hører på den nye plata er et band med stor selvtillit. Du kan ikke gjøre ei slik plate, så langt ut i et bands karriere, med mindre du virkelig har tro på bandets evner. Her snakker vi om ei plate som overhodet ikke har noen opplagte singler, og det handler om 72 minutter med prog-metal. Det er få band, til og med få unge band, der ute som har baller nok til å gjøre noe sånt.

Iron Maiden står dermed frem som et solid band og ingenting kan per i dag knekke denne gjengen, men dessverre er situasjonen en annen for tidligere trommis Clive Burr*. Gutta holder fortsatt kontakt med mannen, og senest i fjor gjorde bandet en veldedighetskonsert til «Clive Burr MS Fund».

– Vi holder hele tiden et øye med Clives finansielle situasjon. Han har det dessverre ikke bra for tiden, forteller en alvorlig Bruce. Nå sitter han i rullestol. Han kom til konserten på Hammersmith, og da kunne han komme seg opp fra rullestolen, men han er blitt dårligere siden da.

Når en slik sykdom rammer en tidligere bandkollega vil det kanskje ikke være unaturlig å tenke at det kunne vært deg. På spørsmål om Bruce har tenkt denne tanken, tar han en lang pause, før svaret kommer.

– Nei, fordi det ikke skjedde meg. Det er forferdelig at det skjedde Clive, og man stiller seg spørsmålet om hvorfor det skjedde med Clive. Det har uansett ikke skjedd meg, men noe annet vill kanskje ramme meg. Du vet aldri, og derfor går jeg heller ikke rundt og tenker på hva som kan skje. Så vidt jeg vet skal jeg stå opp i morgen, og jeg har mye å gjøre. Det er min måte å leve på. Jeg fortsetter med det jeg driver med, og det gjør jeg frem til noen forteller meg at jeg kommer til å dø neste uke.

Vi skifter fullstendig emne, og tar opp Eddie med Murray. Denne skapningen har fulgt bandet siden de tidlige dager, og det er kommet kun noen ytterst få plater uten at Eddie har pryda fronten. Man skulle dermed kanskje tro at gutta til tider føler seg fanga av denne karakteren, men slik er det ikke.

– Han er en stor del av bandet. Vi tok som kjent livet av ham for lenge siden, men han kom tilbake. Eddie vil nok være der til evig tid.

Men, han er jo bare enda et element dere må legge til i planlegginga når ei ny plate eller en ny turne er på gang. Det å hele tiden skulle utvikle denne karakteren må da være mye arbeid for bandet. Adrian tar ordet.

– Det er faktisk veldig enkelt. Eddie representerer en ekstrem side ved bandet, og ved siden av ham har vi Bruce, som på sin måte også er ekstrem. Uansett har vi Eddie som er over the top, og derfor trenger ikke vi, som mennesker, å være over the top. Vi trenger ikke historier rundt oss om opphold på rehabiliteringssentre, eller den slags liv i offentligheten. Vi kan på en måte overlate alt dette til Eddie. Alt vi trenger å tenke på er musikken, så kan han være blikkfanget. Det er en situasjon vi kan være rimelig fornøyde med.

Det å la Eddie være den ekstreme, er det noe som på en måte har vært med på å opprettholde forstanden til Iron Maidens medlemmer?

– Ja, du kan kanskje si det sånn. Vi er nok uansett ikke av den ekstreme rockestjernetypen. Vi har aldri vært typene som eventuelt ville gjort et nummer av dop- eller alkoholbruk, i motsetning til en del andre band. Du vil aldri høre oss skryte av at vi var så ute at vi måtte avlyse en turne. Det har ikke vært vår måte å leve livet på. Neste dag har det vært en ny konsert, og da var det bare å komme seg på bussen, påpeker Adrian, mens Dave bygger videre på situasjonen. Det har aldri vært slik at noen i dette bandet har hatt store problemer med den slags, men det har selvfølgelig hendt at vi har vært ute og tatt noen drinker og greier. Det er klart vi hadde våre perioder på åttitallet, men den gang brukte vi kortere tid på å komme oss på beina igjen. Det fungerer uansett ikke å leve slik i dag. Den typen materiale vi spiller nå gjør at det ikke fungerer å gå på scena bakfull, og definitivt ikke full, for det ville bare ikke gått bra. Nå liker vi å nyte dagene, så da går vi heller ut og spiller tennis eller golf, i stedet for å drikke.

Adrian innrømmer likevel at bandet selvfølgelig har levd ut en del rock’n roll-myter, men da altså uten å gjøre et stort poeng ut av det. Et stort poeng ønsker derimot Iron Maiden å gjøre ut av «A Matter Of Life And Death», og i månedsskiftet august/september kan du, som lytter, selv avgjøre om Iron Maidens fjortende studioalbum er noe å gjøre et stort poeng av.

* Clive Burr døde 12. mars 2013

Jan Dahle