Fra samme konsert som The B-52’s – se forrige kapittel av «Objekter i bakspeilet» – dukka opp på TV-skjermen kunne NRK også by på et fremadstormende tysk band, som skulle bli blant denne skribentens absolutte favoritter de neste par åra. Bandet ble fronta av vokalist Nena Kerner, bar selvfølgelig navnet Nena, og skulle by på fremragende poprock.

Nena Kerner hadde tidligere prøvd seg med The Stripes, og bandet ga ut et selvtitulert album i 1980, men uten den store suksessen. Kerner satte så i 1982 sammen sitt eget band sammen med trommeslager Rolf Brendel. De fikk med seg gitarist Carlo Karges, bassist Jürgen Dehmel og tangentist Jörn-Uwe Fahrenkrog-Petersen, og nå var ikke veien til suksess lang.

Singelen «Nur Geträumt» ble sluppet på sommeren 1982, og Nena fikk med det sin første hit i hjemlandet. Med den påfølgende «99 Luftballons» ble så Nena, og da spesielt bandets frontfigur, superstjerner i Tyskland, og for de av oss som bladde jevnlig i Bravo var det umulig ikke å legge merke til dama.

Det var likevel ikke før NRK i juli 1983 viste Nenas konsert fra Dortmund i mai samme år at denne skribenten hørte bandet, og da ble det klart at Nena var et orkester å regne med. Gjennom sju låter, fra «Leuchtturm» åpna seansen til «Nur Geträumt» avslutta det hele en halv time senere, var dette nok en åpenbaring fra ZDFs «Rock Pop In Concert»-serie. Her var det bare en ting å gjøre, løpe til den lokale platelangeren og få kloa i «Nena».

Albumet åpner med «Kino», som drives frem av et synthriff, og fremtredende slaphand bass, før det etter hvert rockes noe opp. Samtidig har trommis Brendel kommet opp med en god melodi. Alle bandets medlemmer er for øvrig kreditert som låtskrivere på plata, der Karges er mest fremtredende.

«Indianer» er rytmebasert, og utvilsomt inspirert av den amerikanske urbefolkningsmusikken. Samtidig bærer ikke låta særlig preg av å være skrevet av en gitarist, der trommene og tangentene får størst spillerom, før Karges etter hvert legger noen svevende gitarlinjer. Samtidig er naturlig nok Kerner i fokus med sin fine stemmebruk.

Tilbakelent blir det så med den flotte «Vollmond», som stemningsmessig er litt «søvnig», og melodimessig er dette glimrende. Karges legger forsiktige, rene gitarer, mens Nena selv er en nytelse å lytte til. Det rocker så mer i den ypperlige «Nur Geträumt», der Karges tilfører et stakkato riff, samtidig som Fahrenkrog-Petersen som alltid legger mengder med synther.

«Tanz Auf Dem Vulkan» er på sin side mye basert rundt Dehmels bass, samtidig som tangentene tilfører mye effekter, som gir liv til den midtempo låta. Dette understreker at det er gjort mye på arrangementssiden på plata, og at produsentene Reinhold Heil og Manne Praeker helt klart skal ha sin del av æra for at «Nena» er et solid album.

Sistnevnte har for øvrig også komponert «Einmal Ist Keinmal» – det eneste av platas 12 spor som ikke er skrevet av bandets medlemmer – som er en litt anonym ballade. Før vi kommer så langt avslutter side 1 på LP-en med «99 Luftballons», og med det får tysk musikk en av sine største klassikere, som vel ikke skulle trenge nærmere beskrivelse.

Denne ble en enorm hit i Tyskland, og ble etter hvert også en suksess verden over i sin engelske variant, «99 Red Balloons». En småheftig «Club Mix» finnes også av denne versjonen, og den er enklest å finne på «Nena (International Album)». Noen andre spor fra «Nena» ble for øvrig også lansert på engelsk, der «Nur Geträumt» ble til «Just A Dream», og «Kino» tok form som «At The Movies».

«Leuchtturm» er tredje og siste singel fra «Nena», og denne sterke låta innledes med «ubåtblupping», før det bygges opp med gitarriff og godt groove. Med sitt «aaaa-aaaaa-aaa»-refreng er dette også enkelt og allsangvennlig, samtidig som versa er blant platas virkelig supre melodilinjer.

Muntert og enda mer groovy er det når «Ich Bleib’ Im Bett» følger, og her slipper gutta i bandet godt til på korsiden, samtidig som Fahrenkrog-Petersen tilfører et stort spekter av tangenter. Karges byr på sin side på et The Rolling Stones-aktig riff i «Noch Einmal», før plata avsluttes med den ypperlige og halvrolige «Satellitenstadt».

Med det er en sterk debut i havn, men litt skuffende var det den gang at den NRK-sendte konsertens virkelige rockelåt, «Ich Lieb’ Dich» – sunget av Karges – ikke var å finne på plata. Denne låta skulle derimot dukke opp som b-side på singelen til neste albums tittelspor «? (Fragezeichen)». Dette var for øvrig ei plate som skulle vise seg å ikke stå noe tilbake for debuten.

Nok et relativt godt album, i form av «Feuer & Flamme» – som inkluderte den suverene «Irgendwie, Irgendwo, Irgendwann» – fulgte i 1985, men så gikk det nedover for bandet Nena. «Eisbrecher» ble sluppet i 1986 og ble kvintettens siste plate, før Nena Kerner gikk solo. Dama har fortsatt en suksessfull karriere gående i hjemlandet, og slapp sitt foreløpig siste studioalbum, «Oldschool», i 2015.

Når det gjelder resten av bandets medlemmer har de i hovedsak ikke stukket seg mye frem etter Nenas oppløsning, men Jörn-Uwe Fahrenkrog-Petersen har holdt seg aktiv både som produsent og komponist. Han var også medlem av Jean Beauvoirs Voodoo X, som i 1989 slapp den gode «Vol. I – The Awakening».

Gitarist Carlo Karges døde i 2002, og med det er en gjenforening av det originale Nena-bandet dessverre utelukka. En gjenforening av de gjenlevende medlemmene kan derimot bivånes på DVD-en «Nena Feat. Nena Live». Studioalbumet «Nena Feat. Nena» byr for øvrig på debutplatas singler i nyinnspilte, og kraftig omarrangerte, versjoner. Låtmaterialet fra 1983 lever med andre ord videre, og «Nena» er en klassiker i undertegnedes bok.

Jan Dahle