Chrome Division / Virginia Hill
Oslo, John Dee
8/2-2019

Fjorårets albumdebut fra Virginia Hill var et hyggelig bekjentskap, og når kvintetten inntar John Dee skal den gjøre en ganske god figur. Det spruter greit av bandet når «Dangerous Temptations» åpner settet, og det blir umiddelbart klart at dette mye er vokalist Paul Erik Vercouteren og gitarist Phillie Obuskovics show, der de to kjemper om plassen i front. Også Matt Groven krever litt oppmerksomhet, der han står med lavthengende bass.

«Line ‘Em Up (Knock ‘Em Down)» byr på energi, mens «Welcome To My Dream» senker tempoet. Dermed er det også litt variasjon i et ellers ganske rett frem, rock’n roll-show. Backstreet Girls’ «Mexican Town» er for øvrig også et bra innslag, som fremviser litt av hvor gutta står musikalsk.

At det er noe smårusk her og der, og at Vercouteren har sine tydelige vokale begrensninger, gjør ikke all verden. Bandet vinner nemlig på energien, og mannen bak mikrofonen vinner på sin side mye på sin fremtoning som frontmann. Dermed har Virginia Hill levert absolutt godkjent når «Back Home To Nothing» avslutter konserten.

Chrome Division er tilbake for siste gang, og samtidig er bandet på en måte tilbake til start i og med at Eddie Guz igjen er å finne i front. Etter en liten instrumental innledning entrer da også vokalisten scena idet «Breathe Easy» blåses temposterkt ut av PA-en. Det følges på med rock’n roll i form av «Wine Of Sin», og gitarist Mr. Damage byr på godt solospill underveis.

Det er da også Damage det i hovedsak handler om på gitarsiden, for Shagrath gjør ikke veldig mye ut av seg der han befinner seg på venstre side av scena og står for rytmegitar. Damage er derimot stadig ute på den lille scenetunga for å dra soloer, og dermed deler han og Guz mye på plassen fremst på scena.

Med «Fight (Rumble’n Roll)» blir det allsang på et rimelig fullsatt John Dee, mens bandet løfter det litt ekstra med den ypperlige «Raven Black Cadillac». I all hovedsak låter orkesteret godt på denne premierekvelden, men Eddie viser litt usikkerhet på tekstsiden her og der, og da blant annet i «Zombies & Monsters».

Mannen synger altså ikke bare sitt eget materiale i kveld, for også perioden med Shady Blue bak mikrofonen presenteres, men Guz kommer godt ut av det. Det tar seg uansett opp når en troika fra den ferske «One Last Ride» følger, og «So Fragile» blir et konserthøydepunkt. Annerledes og godt blir det når Guz «snakker» seg gjennom «The Call», og det sitter bra med rett frem øs i «I’m On Fire Tonight».

Det lar seg selvfølgelig ikke gjøre å ta farvel i hjembyen uten å invitere tidligere bandmedlemmer med på festen, og når det er tid for «Endless Nights» overlater Guz mikrofonen til Shady Blue, mens Ogee overtar bassen. Dette fungerer bra, selv om Shadys vokal ligger litt lavt i lydbildet.

Når gitarist Ricky Black, bassist Luna og trommis Tony White så entrer scena med en returnerende Guz er besetningen fra de to første albumene igjen samla for en noe hanglete versjon av «The Boys From The East Side». Dette er riktig gøy, selv om fremførelsen altså er noe halvveis.

De fleste av kveldens musikanter svinger noe uryddig innom for å kore på «Chrome Division», før bandet avslutter sterkt med «One Last Ride» og et seriøst øs i «Serial Killer». Dermed går Chrome Division ut på topp, og at dette virkelig kommer til å slå hardt fra seg nedover i Europa, når bandet er blitt enda mer innkjørt, er sikkert.

Jan Dahle