Noen fenomener er ikke mindre enn utrolig fascinerende, og blant disse er et nærmest samla rockemiljøs store trang til å ta avstand fra, latterliggjøre, og til dels hate, ett band. Det er selvfølgelig Nickelback dette handler om, samtidig som det hele understreker at rockemiljøet på mange måter er snevert, der sauene ofte marsjerer pinlig taktfast.

Du skal ikke bla deg langt nedover på Facebooks utallige grupper for rockeinteresserte før du ser en meme som gjør narr av Nickelback, eller Justin Bieber for den del. Sistnevnte er vel for øvrig for lengst mer eller mindre glemt av store deler av fanskaren, men hos rockepublikummet der ute har han satt et så uutslettelig spor at de ikke klarer å slippe taket. Når du som pop-artist og tenåringsidol er blant de mest omtalte i rockekretser flere år etter storhetstiden, da har du utvilsomt gjort noe veldig riktig.

Greia er tydeligvis den at det innad i rockemiljøet er utrolig viktig å vise at du misliker de riktige artistene, på samme måte som det er veldig viktig å like de riktige. Dette resulterer i et miljø som på mange måter er snevert, og lite inkluderende. Tilbake i forum-dagene, og helt frem til dagens Facebook-grupper, har dette resultert i at det å involvere seg i diskusjoner er ubehagelig om du ikke har de «riktige synspunktene».

Dermed blir det også selvfølgelig utrolig trygt å legge ut noen memes eller kommentarer der du latterliggjør de vedtatt talentløse bandene, slik som Nickelback. Undertegnede er usikker på om de som gjør dette i det hele tatt gjenkjenner bandet om de hører det, på samme måte som deler av de som må benytte enhver anledning til å rakke ned på Lars Ulrich hver gang Metallica kommer opp, neppe hører at han er en ustødig trommis. Man trenger tross alt ikke ha kunnskap om man sier det samme som alle andre. Det er ekkokammerets store «fordel».

Det er bare det at det er så trygt å mislike det samme som «alle andre», for da kan liksom ingen ta deg for noe. Det blir likevel rimelig latterlig når en tråd om «det verste bandet du vet» – et i utgangspunktet totalt uinteressant tema – ender opp med ei nærmest eviglang rekke av personer som skriver «Nickelback». Man skal ikke ha hørt mye musikk for å finne noe som er betydelig verre enn Nickelbacks post-grunge, men det er altså tydeligvis veldig trygt å følge flokken, i stedet for faktisk å danne seg sin egen mening. Sånn beholder man tross alt nødvendig kred i gjengen, helt uten å risikere noe som helst.

Saken er uansett den at memes som går på Nickelback, Justin Bieber og Lars Ulrich er så oppbrukt – på samme nivå som alle memes som går på Keith Richards tilsynelatende udødlighet – at det virkelig har passert det kjedsommelige for lengst. Den samme, gamle vitsen er tross alt ikke særlig morsom når du har hørt den 974 ganger, og memes er generelt sett Internetts store pest.

Nickelback-hatet går likevel lengre enn det meste, hvilket beskrives godt ved at en så anerkjent artist som Devin Townsend forteller at hans egne fans ber ham dra til helvete, og sier de aldri mer vil høre på musikken hans, fordi han har uttalt seg positivt om ei Nickelback-låt. Når hatet til et annet band er sterkere enn kjærligheten til dine egne favorittartister, da er det noe seriøst galt. Da kan man heller ikke gjøre annet enn å lure på hva Nickelback faktisk har gjort for å oppnå denne helt unike posisjonen i rockehistorien. Undertegnede har ikke noe svar på det.

Det er også mengder med større og mindre artister som på en eller annen måte angriper Nickelback, og da er vi inne på det at artister og musikere så godt som aldri kommer godt ut av det å snakke nedsettende om andre artister. Det fremstår i de aller fleste tilfellene kun som ren misunnelse og bitterhet over andres suksess. Uansett er det altså sånn at du må ha gjort mye riktig for å få så mange mennesker mot deg, for du blir som artist ikke så upopulær uten først å være populær.

Man ser jo også musikkjournalister, som knapt er synlige i dag, stikke seg frem bare for å slakte Nickelback. Slik beholdes selvfølgelig igjen den nødvendige kreden i miljøet, og det er som nevnt veldig viktig å anerkjennes av saueflokken. Man kan visstnok gå litt utenom flokkens opptråkka stier om man tyr til feigheten ved å ta avstand fra sin egen smak og kaller det «guilty pleasures», men det er vel lite trolig at Nickelback vil bli godtatt selv i en slik setting.

Det handler altså om at rockemiljøet ofte er trangsynt, og mange ser ikke ut til å ha mot til faktisk å ha sine egne meninger, hvilket kanskje på en måte er litt forståelig når man opp gjennom åra har sett hvordan folk fryses ut av forumer og Facebook-grupper om de ikke liker de «riktige artistene». Selv setter jeg pris på en god musikkdiskusjon, men når «hatere» konsekvent ødelegger med usakligheter, og personangrep blir standarden, er det ikke noe poeng å involvere seg. Men, dette er dessverre slik Internett generelt har blitt, og ikke noe unikt for musikkdiskusjoner.

For mange rockere er det også viktig å ta avstand fra alt som selger mer enn til bandets nærmeste kompiser og familie, eller i alle fall mer enn til å fylle John Dee, for da er det visst automatisk kommersielt møl. Der har vi selvfølgelig også noe av forklaringa angående Nickelback, for bandet har utvilsomt hatt suksess, hvilket altså ikke tåles i mye av rockemiljøet. Der er det tross alt mange som har en oppfatning om at all musikk som selger mye er dårlig, og at ingen musikere kan lage musikk som selger fordi de faktisk liker denne musikken selv. Dermed er man i manges øyne en hykler av en musiker om man har stor suksess. Denne type synspunkter er uansett ikke annet enn typisk kultursnobberi.

Det som i den sammenheng er interessant er at virkelig musikkinteresserte og det mer overfladiske publikum – som egentlig ikke er interessert i musikk – på mange måter ikke er så forskjellige. I den ene enden av skalaen har du «listepop-fansen», som kun kan like det samme som alle andre. Disse snakker gjerne nedsettende om en artist, helt til den aktuelle artisten får en hit, men da blir de plutselig «fans». Dette er på nivå med moteekspertene som den ene dagen forteller deg at du for all del ikke må gå i joggesko fordi «det er så harry», for så en stund senere å si at joggesko er «dritstilig». Vi snakker altså om folk helt blotta for egne meninger.

I den andre enden av skalaen har du musikknerdene, som på død og liv må ta avstand fra all musikk som er populær. Disse kan på sin side godt like ei plate, eller en artist, helt til den begynner å klatre på listene, men da blir det straks viktig å påpeke at dette er «kommersielt søppel». Et band som etter flere år i bransjen plutselig får en hit har, ifølge disse personene, selvfølgelig også «solgt seg». Dette har altså i stor grad med det å gjøre at mange i visse miljøer ikke kan like noe som selger mye – det går tross alt på kreden løs – selv om selvfølgelig ingen vil innrømme det.

Akkurat som at rasister benekter at rasisme eksisterer, vil de som ikke kan like populær musikk – med mindre den er akseptert av ledersauene – eller kun kan like musikk som ligger på listene, nekte for at populariteten har noe med saken å gjøre. Forskjellen er uansett minimal mellom listefansen og denne typen musikknerder, på den måten at det ikke er selve musikken som avgjør om de kan like den eller ikke, men derimot hvor mye den selger.

For undertegnede er det å skulle forholde seg til hva som er akseptert uansett utenkelig – blant favorittene her i huset er tross alt kanskje historiens oftest omtalte «guilty pleasure» – og tiden da alt på død og liv måtte være hardt i kantene blir forsøkt fortrengt med skam. Det handler nemlig kun om hvilken musikk som treffer deg, hvilken musikk som får blodpumpa til å slå litt ekstra, hvilken musikk som frembringer ståpelsen, og hvilken musikk som får kroppen til å bevege seg.

Da spiller det ingen rolle om du er den eneste som liker den musikken, eller om du deler entusiasmen med millioner av andre. Musikksmak er individuelt, så ikke la andre sette begrensninger og retningslinjer for deg. Det viktige er at du selv vet hva du liker, og at du uansett hva du liker står opp for det. Bruk derfor energien på å stå på toppene og rop ut hvilken musikk du elsker, i stedet for å bruke tid og energi på musikken du ikke liker. Det er nemlig totalt meningsløst å poste Nickelback-meme nummer 975.

Jan Dahle