Mens vi venter på neste runde med reutgivelser av Iron Maidens studiokatalog – fire album slippes 22. mars – og dermed en anledning til å synse litt rundt disse platene, passer det å hente frem et «Ultimat livealbum». Britenes «Live After Death» hører jo så visst med i denne serien, for særlig mer suveren kan vel ikke ei konsertplate bli.

Iron Maiden hadde helt siden perioden rundt sitt første album brukt liveinnspillinger som b-sider, og i 1981 slapp bandet den 4- eller 5-spors – alt etter hvor i verden du gjorde innkjøpet – live-EP-en «Maiden Japan», som en avskjed med vokalist Paul Di’Anno. Da bandet la ut på «World Slavery Tour» i 1984-85 hadde så Bruce Dickinson vært med i bandet noen år, samtidig som kvintetten nå hadde fem studioalbum på samvittigheten.

Dermed var tiden inne for å invitere produsent Martin Birch til California for å spille inn bandets fire kvelder på Long Beach Arena. Samtidig var et filmcrew på plass for å forevige det hele på det som skulle bli Iron Maidens andre rene livevideo – den første ble innspilt i London på tampen av 1980 – og resultatet ble på alle måter suverent.

Den nå legendariske introen med talen til Winston Churchill følges selvfølgelig av «Aces High», og med det sparkes et av tidenes aller beste livealbum i gang på ypperlig vis. På «Live After Death» fremvises bandets liveenergi på glimrende måte, og det oser fortsatt ungdommelighet og sult av Iron Maiden på denne tiden, hvilket blir enda tydeligere når du setter på den visuelle versjonen av Long Beach-konserten.

Gutta følger på med liveklassikere i form av «2 Minutes To Midnight» og «The Trooper», og settet er på Amerika-delen av turneen i hovedsak basert rundt de tre platene Iron Maiden nå har gjort med Dickinson bak mikrofonen. Det betyr at suverene låter som «Revelations» og «Flight Of Icarus» – som dessverre fikk mindre plass i konsertene etter denne turneen – følger, og ikke minst hever den allerede høye standarden.

Det er i det hele tatt ingenting å sette fingeren på når det gjelder setlista Iron Maiden byr på her, og når fremføringene er strålende, med suverent gitararbeid fra Dave Murray og Adrian Smith, er dette orkesteret på sitt aller beste. At Martin Birch har skrudd fet lyd er naturligvis også et vesentlig poeng. Når bandet så hever det hele enda et hakk med «Rime Of The Ancient Mariner» og «Powerslave» finnes det knapt superlativer som beskriver hvor bra dette er.

Samtidig er «Live After Death» et godt innblikk i hva Iron Maiden var på denne tiden, der det varierer fra det storslåtte og episke til det mest rett i trynet i form av «Iron Maiden» og «Sanctuary». Sistnevnte er riktignok kun å finne på videoen – eller som singel-b-side – men også denne understreker at bandet hadde satt sammen et variert og godt show.

«The Number Of The Beast» er selvfølgelig også representert, og da med de mest opplagte låtene i form av «Hallowed Be Thy Name», «Run To The Hills» og tittelsporet. Alle disse er naturligvis solide, selv om de har vært så standard i bandets konserter at spora ikke er å betrakte som det mest interessante materialet på «Live After Death».

Long Beach-delen av «Live After Death» på plate avsluttes med en lang allsangversjon av «Running Free», og denne innspillinga ble også utgitt i redigert versjon på singel. De to singlene som ble sluppet fra «Live After Death» kunne for øvrig by på noen opptak som ikke er å finne på albumet. Dette var, foruten allerede nevnte «Sanctuary», «Murders In The Rue Morgue» og instrumentalen «Losfer Words (Big ‘Orra)». Begge de sistnevnte er innspilt på Hammersmith Odeon høsten 1984, der setlista var noe annerledes enn i Amerika det påfølgende året.

Heldigvis byr «Live After Death» også på en del av låtene som ble droppa før bandet fant veien over Atlanteren. Disse finnes på side fire på LP-en – som for øvrig ble utelatt fra tidlige CD-versjoner av albumet – og det er da tid for blant andre «Wrathchild», og en suveren «Phantom Of The Opera». Dermed får man også hørt litt mer av hvordan Di’Anno-periodens stoff låter med Dickinson. Det vil si like solid som alt annet på liveplata.

Også «The Number Of The Beast»-godbitene «Children Of The Damned» og «22 Acacia Avenue», er inkludert. Dette er selvfølgelig med på å gjøre «Live After Death» til ei enda bedre plate enn om vi kun hadde fått Long Beach-konserten. Konklusjonen er altså at «Live After Death» i høyeste grad faller inn i kategorien «Ultimate livealbum», og at dette er Iron Maiden på sitt mest fornøyelige.

Når det gjelder videoversjonen av konserten fra Long Beach er den noe mindre redigert enn plateversjonen, men gitarsoloen er fortsatt utelatt. Derimot får vi mer av Dickinsons mellomsnakk, og altså den avsluttende «Sanctuary». Herligheten ble også utgitt på DVD i 2008 – med blant annet «Behind The Iron Curtain» som ekstramateriale – som del to av en da planlagt karriereoppsummerende DVD-serie. Dessverre ser det ut til at denne serien aldri blir fullført, da det stoppa opp etter del tre, «Maiden England».

Jan Dahle