The Queen Extravaganza
Oslo, Sentrum Scene
28/5-2014

Det nærmer seg et kvart århundre siden Freddie Mercury forlot oss, men Queens musikk lever i beste velgående gjennom blant annet musikalen «We Will Rock You», Brian May og Roger Taylors turnevirksomhet, og utallige tributeband. Det er da også sistnevnte kategori som gjelder på Sentrum Scene denne kvelden, men The Queen Extravaganza er likevel ikke et tilfeldig hyllestband.

Mannen bak The Queen Extravaganza er Queen-trommis Roger Taylor, som har funnet fem karer han mener er ypperlige til å fremføre Queens musikk. Det skal da også vise seg at dette fungerer veldig bra.

Teppet faller i det den kjappe versjonen av «We Will Rock You» åpner showet, og på scena er det kun tre personer, der trommis Tyler Warren tar seg av vokalen. Tangentist Brandon Ethridge kommer deretter inn for «Killer Queen», og nå entrer også det kanskje største spenningsmomentet, vokalist Marc Martel, podiet. Han viser seg umiddelbart som en glimrende sanger, mens gitarist Nick Radcliffe fremviser et sound som ikke ligger milevis unna originalen.

Samtidig har vi nå fått erfare at The Queen Extravaganza heldigvis ikke prøver å være en visuell kopi av Queen. Her er det kun snakk om å fremføre musikken, og dermed er det ingen tettsittende trikoter eller singlets å spore. Derimot entrer Marc scena i dressjakke, og det er en god ting, for med Queens, og spesielt Mercurys, ekstravagante fremtoning kan en visuell tribute alt for fort tippe over i parodi.

Allsangen runger mellom veggene på Sentrum Scene når «I Want To Break Free» drar i gang – krydra med videoen spredt ut over sju stående skjermer bak på scena – og den påfølgende «Don’t Stop Me Now» forsetter med den samme entusiastiske innlevelsen fra publikum. Mye av Queens musikk har da også et solid allsangpotensial, noe som stadig understrekes kvelden igjennom.

«Love Of My Life» beviser igjen at stemmen til Martel holder mål, samtidig som gutta viser at de kan kore. Harmoniene sitter også aldeles ypperlig når kvintetten senere i showet trår til med en herlig «Fat Bottomed Girls», og «I Want It All», der også versene deles medlemmene imellom.

Som forventa er konserten bygd opp rundt Queens utallige hits, men det graves heldigvis litt dypere i katalogen også. Dermed blir et av kveldens beste øyeblikk den funka «Dragon Attack», som det virkelig svinger av. Artig er det også at «Lazing On A Sunday Afternoon» plukkes frem, og denne korte snutten går rett over i «I’m In Love With My Car», som rocker hardt mot slutten.

Overraskende tidlig i settet kommer «Bohemian Rhapsody», der operapartiet i typisk Queen-ånd visualiseres med videoen, og her finner også Marc veien til pianoet. Ethridge tar deretter rolla som David Bowie i «Under Pressure», der den alltid smilende bassisten Francois-Olivier Doyon innledningsvis tar plass i spotlighten fremst på scena.

En stygg festbrems blir den totalt meningsløse trommesoloen, men når Queens mest brutale uttrykk overtar i form av «Stone Cold Crazy» glemmes fort slik styggedom. Med «Another One Bites The Dust» følger så kveldens mest groovy øyeblikk, noe som fører til at Marc observeres dansende over scenegulvet. Her legges det også inn et allsangparti der vokalisten så vidt sneier innom Mercurys varemerke når det kom til allsangkommunikasjon med publikum.

«The Show Must Go On» er et solid innslag fra «Innuendo», som følges av synkron publikumsklapping i «Radio Ga Ga», der Marc også byr på litt moonwalk. Nok en allsangfavoritt avslutter hovedsettet når «Somebody To Love» trekkes opp av hatten, og mot slutten rocker gutta denne seriøst opp. Dermed har The Queen Extravaganza gjort en overbevisende hyllest til et av rockens største og beste band, men det er likevel ikke helt slutt.

En særdeles heftig «Tie Your Mother Down» sparker godt ifra seg som første ekstranummer, og deretter blir dette like forutsigbart som Queen i sin tid var når «We Will Rock You» og «We Are The Champions» setter det definitive punktum for kvelden.

Jan Dahle