Trivelig fra Namsos’ største sønn

Åge Aleksandersen & Sambandet_Sukker Og Salt
Åge Aleksandersen & Sambandet «Sukker Og Salt»
Warner
4

For tre år siden ga Åge Aleksandersen ut det kompromissløse ballesparket «Furet Værbitt», og med et av sine beste album noen gang understreka dermed trønderrockens far at han så visst ikke bar preg av å være inne i livets syvende tiår. Når «Sukker Og Salt» nå slippes er det et annet uttrykk som gjelder, men uten at Åge på noen måte mister særpreget.

Nesten 40 år med solokarriere – der Sambandet ofte har stått i halvsirkel rundt hovedpersonen – har resultert i en variert katalog fra Åge Aleksandersen, både når det gjelder musikalsk uttrykk og kvalitet. Dermed vet man heller aldri helt hva som er i vente når ei ny skive skal ut til massene.

Med «Sukker Og Salt» er det et betydelig mer moderat preg som gjelder i forhold til hva mannen og bandet leverte på «Furet Værbitt», og det akustiske uttrykket får god plass denne gangen. Skiva krydres også med blant annet strykere og gjesteartister, så variasjonen i lydbildet er god til tross for et gjennomgående neddempa uttrykk.

Plata åpner og avslutter med henholdsvis «Veien Hjem» og «Hjem», som er to versjoner av samme låt. Åpningsversjonen er en uptempo utgave, noe som kler gjestevokalist Henning Kvitnes bra. Også Violet Road bidrar på korsiden, og skaper med det litt ekstra liv til en god åpning.

Kari Rueslåtten – en gang i tiden The 3rd And The Mortal-vokalist – bidrar på to spor, og først dukker hun opp i «Kjæresten Min». Stemmene går godt sammen, og en fin gitarsolo løfter denne balladen noen ekstra hakk. Når Rueslåtten igjen bidrar på «Kveldsol» snakker vi om ei låt som gis et visst gammeldanspreg med bruk av feler og trekkspill fra Dalakopa, noe som definitivt er med på å tilføre variasjon til plata.

«Sommersang Til Siste Slutt» er Åges humoristiske vri på den ikke alltid like stabile norske sommeren, og dette er nok en god melodi, der Terje Tranaas’ orgel er relativt fremtredende. Det er uansett den gode melodiføringa som på mange måter er skivas sterkeste kort, og når det blir såpass stemningsfullt som innledningsvis i «Kari Og Knut» skapes det også en viss nerve.

Sambandet er i hovedsak fraværende når «10 Grader Øst 63 Grader Nord» tar den helt ned til kun akustisk gitar og tangenter, samt strykere og blåsere som ligger der forsiktig i bakgrunnen. Tekstmessig byr mellomspillet også på et lite nikk til trettiårsjubilanten «Levva Livet».

Riktig hyggelig og melodiøst blir det i «Bestefars Vise/Minas Sang», der Åge byr på sine erfaringer som nettopp bestefar, samtidig som Gunnar Pedersens mandolin skaper skikkelig godstemning.

«Svarttrosten» tilfører noe av kompromissløsheten fra «Furet Værebitt», men i en neddempa form, der elgitarene driver låta frem. Bjørn Røstads saksofon slipper også relativt godt til her, men det er i den rocka «Under Samme Sol Og Samme Måne» Røstad når toppen på skiva. Sistnevnte låt er også den eneste virkelige rockeren på albumet, og sånn sett en liten vitamininnsprøytning mot slutten av «Sukker Og Salt»

Når Aleksandersen og Kvitnes så kommer «Hjem» er det en helt nedstrippa akustisk versjon av albumets åpningslåt som avslutter, og som plata ellers kan dette sporet oppsummeres som trivelig. Det er da også nettopp denne trivelighetsfaktoren som ligger over albumet som gjør «Sukker Og Salt» til ei skive du kommer til å spille flittig på årets sommerkvelder, mens du tar grillmaten ut og inn…

Jan Dahle

Trivelig fra Namsos’ største sønn

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s