Endelig en god livedokumentasjon


Hardline «Life Live»
Frontiers

Hardlines forrige liveutgivelse var tilnærma katastrofal, men siden den gang har Johnny Gioeli og hans mannskap stabilisert seg, og de siste åra har vi vært vitne til flere gode konserter med bandet. Dermed antar man også at «Life Live» – som er ute i CD/DVD-pakke – vil være bedre enn «Live At The Gods Festival 2002».

Settet vi blir servert – som er fanga opp på disk under Frontiers-festivalen i 2019 – er det samme vi opplevde fra bandet på Stena Saga sist høst, så sånn sett vet vi akkurat hva vi får musikalsk. Samtidig understreker dette at Hardline ikke er et veldig impulsivt band, men det låter bra der den relativt ferske «Place To Call Home» er først ut.

Visuelt befinner orkesteret seg litt i tåkeheimen, med en lyssetting som ikke helt fungerer. Dermed er ikke dette en stor nytelse på skjermen, men man gleder seg så absolutt over «Takin’ Me Down» og «Dr. Love» som følger. Disse er henta fra den klassiske «Double Eclipse», og nettopp dette debutalbumet fyller da også opp halve setlista.

Gitarist Mario Percudani byr på gode riff og soloer, mens trommis Marco Di Salvia slår hardt og stødig bakerst på scena. Gioeli er som typisk er i god vokalform, og dermed låter dette fett. Tangentist Alessandro Del Vecchio slipper for øvrig til med litt sang under «Take You Home». Settet byr videre på blant andre «Take A Chance» og power balladen «Page Of Your Life», og spesielt førstnevnte viser at kvintettens siste album så visst har sine øyeblikk.

Også «Where Will We Go From Here», og ikke minst «Fever Dreams» understreker at Hardline har mer kvalitetsmateriale enn låtene fra «Double Eclipse» å by på. Det er likevel stoffet fra 1992 man setter høyest, og artig er det da at originaltrommis Deen Castronovo dukker opp for spille seg gjennom den fengende «Life’s A Bitch» og balladen «In The Hands Of Time».

Høydepunktene kommer ellers i form av «Everything» og «Hot Cherie», og melodiøs hardrock blir knapt bedre enn det Hardline er med disse låtene. Med det har bandet også vist at det har livets rett i konsertsammenheng, og at det tidligere nevnte opptaket fra 2002 stammer fra en annen tid og dimensjon.

Jan Dahle

Endelig en god livedokumentasjon