Ikke helt Savatage


Archon Angel «Fallen»
Frontiers

Savatage-, Trans-Siberian Orchestra- og Circle II Circle-vokalist Zak Stevens er i gang med et nytt prosjekt, og i Archon Angel har han med seg blant andre Secret Sphere-gitarist Aldo Lonobile. Presseskrivet lover så at «Fallen» skal være skreddersydd for den sultefora Savatage-fansen, men makter albumet å leve opp til denne lovnaden?

Savatage-uttrykket settes umiddelbart når Antonio Agates piano innleder albumet, og det er ingen tvil om at bandet så tilfører mer av det Savatage-aktige. Stevens’ stemme er umiskjennelig på toppen av dette, men kanskje prøves det litt for hardt på å låte som nettopp Savatage, der det småpompøse uttrykket blir mer åpenbart utover i åpningssporet. Det er nok uansett slik at uten Jon Oliva og Paul O’Neill blir det rett og slett ikke helt Savatage.

Dermed bør muligens trangen etter å høre et nytt Savatage-album legges til side, og man får heller lytte til Archon Angel som et Savatage-inspirert band med riktig stemme. Saken er nemlig den at dette fungerer, der strykere og pompøsitet løfter «The Serpent» opp til noe småmektig, samtidig som Lonobile leverer gode gitarer.

Med den temposterke «Rise» er det uansett mindre åpenbart hvor Stevens kommer fra, og dette kan dra tankene mot den mer energiske siden ved tidlig Dio, men med et mer melodisk refreng. Det blir så noe tyngre i «Under The Spell», med god riffing og melodiøse elementer fra Lonobile. Den groovy og luftigere «Faces Of Innocence» gjør seg også riktig godt, og disse spora viser at Archon Angel fungerer minst like godt uten de mest typiske Savatage-elementene.

Med «Twilight» returnerer Archon Angel til det mer pompøse, men her blir det også et litt småkaotisk preg over det hele. Det gjør seg da bedre med den riffbaserte og melodiøse «Who’s In The Mirror», mens den akustiske balladen «Brought To The Edge» er den rake motsetning til alt annet på «Fallen».

Til den avsluttende «Return Of The Storm» er pianoet tilbake, og man aner at dette vil bli tatt i retning av det mer storslåtte Savatage-uttrykket. Her dukker det da også opp elementer av typiske flerstemte koringer – som vel ble å betrakte som en Savatage-klisjé etter hvert – men det hele blir likevel ikke så Savatage som man kunne forvente innledningsvis i dette over sju minutter lange sporet. Et visst prog-preg er det uansett over denne finalen.

Alt i alt er «Fallen» et godt album, om ikke noe nytt «Edge Of Thorns», og fans av Zak Stevens vil helt sikkert finne Archon Angel fornøyelig. Det er tross alt mye god musikk her.

Jan Dahle

Ikke helt Savatage