The Wildhearts
Oslo, Olsen på Bryn
13/10-2019

Dette kommer til å bli høyt. Slik låter de siste orda Ginger slenger etter meg i det jeg går ut av garderoben etter en times prat med mannen før The Wildhearts skal innta scena på Olsen, og visst faen skal geordien, som kanskje ikke er helt i eventyrland, få rett.

Det er en vegg av lyd som slår mot publikum når «Diagnosis» og «Let ‘Em Go», fra den ferske «Renaissance Men», innleder den halvannen time lange konserten, etter at bassist Danny McCormack har sagt et par ord, og oppfordra til taktfast klapping. I hovedsak er det ellers Ginger som står for praten. Dette gjerne på uhøytidelig vis, der fokus ligger på en alt for liten gulvvifte – som ikke holder en etter hvert svettende frontmann kjølig – før «I Wanna Go Where The People Go» blir eneste låt fra «P.H.U.Q.».

Bandet er energisk, og gutta sparker godt fra seg, der det sjelden roes nevneverdig ned. Gitarist C.J. riffer da også hissig i «The Revolution Will Be Televised». Energinivået opprettholdes så med nok ei fersk låt i form av «My Kinda Movie». Det er da også et visst fokus på «Renaissance Men» i kveld, og det fungerer greit, for både «Dislocated» – med glimrende koringer i mellompartiet – og «Fine Art Of Deception» gjør seg bra fra scena. Sistnevnte med koring fra salen.

Det er likevel ikke til å komme utenom at setlista kunne vært sterkere, men det gjør seg med tung bassing i «Mindslide», og deretter ei ren energibombe i form av «Caffeine Bomb». Sistnevnte blir høydepunktet i hovedsettet, mens «The Jackson Whites» blir festbremsen. Kvartetten vinner likevel mye på nettopp energinivået, og at det ikke på noen måte bremses selv om gutta står på ei mindre scene enn de er vant til.

«Vanilla Radio» fremviser bandet fra sin mer popa side, mens «Action Panzer» – som igjen viser at b-sider er like aktuelt konsertmateriale som albumspor – er en ren energiutblåsning. Med det har også bandet levert et hovedsett som har holdt en jevnt god standard, men det føles som om det lille ekstra mangler. Det skal derimot komme når gutta returnerer etter en annonsert pause på fem minutter. Dette som en variant til at publikum roper på ekstranummer.

Når The Wildhearts finner veien til scena igjen er det uten setliste, og med det er det ønskekonsert det nå handler om. Dermed blir det også tid for de heftigste minuttene vi har opplevd fra ei konsertscene i år, når det nå blir tilbakeblikk til «Earth Vs. The Wildhearts». Først ut er «Everlone», med rifforama i siste halvdel. Deretter løftes det til nye høyder med «My Baby Is A Headfuck», før det er full utløsning med «Suckerpunch».

Dette blir nesten i meste laget, og man lurer på om man i det hele tatt vil klare mer. Da velger heldigvis The Wildhearts å avslutte med den noe mer moderate «Love U Til I Don’t», og det er mulig å få igjen pusten før man går ut i høstnatta med et svært glis om munnen og ringing i ørene.

Jan Dahle