Klassisk rock med gitarøs


Stargazer «The Sky Is The Limit»
Mighty Music

Ingen skal beskylde de klassiske hardrockerne i trønderske Stargazer for å være produktive, men nærmere ti år etter den selvtitulerte debuten er bandet endelig ute med oppfølgeren, «The Sky Is The Limit». Vokalist Tore André Helgemo og gitarist William Ernstsen er kjernen i bandet, og på plata er det Morten Skaget og Morten Skogstad som befinner seg i rytmeseksjonen, mens Erik Svendsgaard og BP Hovik siden innspillinga har blitt faste medlemmer på henholdsvis bass og trommer.

Ernstsen riffer i gang tittelsporet, og gitarene er rimelig rett i trynet. Det du hører er også veldig streit, klassisk hardrock, der Helgemo har en tradisjonell stemme for genren, men dessverre ligger vokalen litt bortgjemt i Søren Andersens miks. Dermed kommer Ernstsen virkelig i fokus, og han leverer godt også når vi er fremme ved gitarsoloen. Låtmessig fungerer det bra, både her og utover på plata.

Det følger på med «I’m The One», som er litt luftigere i uttrykket, men gitarene er fortsatt hovedingrediensen. Her løfter gutta det hele ett knepp fra åpningssporet, der groovet også er med på å gi låta en ekstra dytt. Den gode «Shadow Chaser» er på sin side litt roligere, og understreker med det at plata skal bli relativt variert innenfor det klassiske hardrock-uttrykket, der det så følges på med mer rent ballademodus i «So Now You’re Leaving». Også «Come To Me» er Stargazer på sitt mer følsomme, med en fin solo.

Utover på skiva rockes det bra med «Lost Generation», mens det er et seigere groove i den riffbaserte «Cold As Ice». Stargazer er så i det mer melodiøse hjørnet med «Every Dog Has Its Day» og «Turn Me On Forever», men sistnevnte er også et tilfelle der Helgemo blir litt overkjørt når det pøses på fra bandets side. For elskere av gitarer er dette uansett ikke et stort problem da Ernstsen med heftig spill fortsetter å sette sitt tydelige preg på det hele.

«The Sky Is The Limit» er på mange måter Ernstsens plate, og for nærmest å understreke det trår mannen også til instrumentalen «Racing The Devil», som byr på en stor dose gitarer. Dette er et godt kutt, der det også puttes inn en Grieg-snutt, og etter å ha hørt dette vil det ikke overraske om William går svanger med ei instrumental soloplate.

«Takin’ It Slow» er et godt midtempo spor mot slutten av plata, mens den avsluttende «Silenced By The Wind» igjen byr på god riffing, samtidig som arrangementet er dynamisk. Med det setter også gutta punktum for et godt album, som er nær å vippe seg opp til en femmer, og det er dermed enkelt å anbefale dette for alle som liker sin hardrock klassisk og gitardominert.

Jan Dahle

Klassisk rock med gitarøs