Imperiets raseri


Geoff Tate
Ask, Gjerdrum Kulturhus
24/1-2020

Tidligere Queensrÿche-vokalist Geoff Tate er midt i en norgesturne der albumene «Rage For Order» og «Empire» står på menyen, og når mannen og bandet ankommer Gjerdrum Kulturhus møtes de av en fullsatt sal som er klar for ei tidsreise tilbake til 1986 og 1990.

Overraskelsene uteblir naturlig nok når turneen er annonsert nettopp med at de to nevnte albumene skal fremføres i sin helhet, men så har dette konseptet med å fremføre klassiske plater fra ende til annen vist seg som en suksessformel for mange band der ute. Geoff Tate har da også allerede vært på en runde der han gjorde «Operation: Mindcrime», og nå står altså forgjengeren og oppfølgeren for tur.

Som seg hør og bør åpner konserten med den mest klassiske låta fra «Rage For Order», «Walk In The Shadows», og det store spørsmålet er som alltid hvordan hovedpersonen synger. At mannen ofte ikke var på høyden i sine siste år med Queensrÿche er udiskutabelt, og det er da gledelig å konstatere at Tates stemme holder overraskende godt i kveld.

Dessverre er ikke bandet rundt ham av aller ypperste klasse, og de nødvendige finessene er ikke på plass. Dermed låter det ofte litt mer rufsete enn denne musikken skal gjøre, og for eksempel sitter ikke tvillingsoloen i «The Killing Words» helt som den bør. Gitaristene Kieran Robertson og James Brown er ikke akkurat Chris DeGarmo og Michael Wilton, men det er vel heller ikke å forvente.

Dalbello-coveren «Gonna Get Close To You» blir et høydepunkt i første halvdel av «Rage For Order»-settet, mens en tøff «London» topper andre halvdel, før det etter hvert roes litt ned med den avsluttende «I Will Remember». Når det så er tid for pause konkluderer man med at dette har vært en opptur når det gjelder Tates form, og nå står et enda sterkere album på programmet.

At «Empire» er ei lettere tilgjengelig plate understrekes straks når Tate lar publikum ta del i sangen under «Best I Can», og sånn sett er dette materialet mer passende for å skape stemning i konsertsalen enn den musikken Queensrÿche kreerte fire år tidligere. Publikum klapper da også taktfast med i den påfølgende «The Thin Line».

At vi nå er inne i Queensrÿche sin hit-periode er opplagt med låter som «Jet City Woman» – der bassist Jack Ross kommer litt i fokus – «Another Rainy Day (Without You)» og balladen «Silent Lucidity». Tate omtaler sistnevnte som sin favorittlåt, og for øvrig skravler han litt innimellom, der han blant annet introduserer «Empire» med å konstatere at folk trenger å logge av fra Facebook, Instagram og nyhetene nå og da. Nevnte låt blir som typisk er et høydepunkt, der Geoff dirigerer publikums sang underveis.

I siste del av «Della Brown» spiller Robertson og Brown opp mot hverandre, men igjen mangler den nødvendige finessen. Dette til tross er konserten en hyggelig affære, og det er fint å se en Geoff Tate som tydelig koser seg på scena. Konsertens «Empire»-avdeling avsluttes naturlig nok med «Anybody Listening?», og med det er det igjen tid for allsang.

Det overraskes med å plukke «Ford Fairlane»-bidraget «Last Time In Paris» som første ekstranummer, og dette er ei låt som kler bandets røffe kanter mer enn mye av materialet ellers. Punktum settes så med «Eyes Of A Stranger», og med det har Geoff Tate altså levert over forventningene, og da må man si at dette har vært en vellykka mimrestund.

Jan Dahle

Imperiets raseri