Ute til Lynch


Dirty Shirley «Dirty Shirley»
Frontiers

Animal Drive-vokalist Dino Jelusick står i front for Dirty Shirley, og med på laget er gitarist George Lynch (Lynch Mob, Dokken) og Frontiers’ husprodusent Alessandro Del Vecchio. Vi snakker med andre ord om nok et sammensatt prosjekt fra selskapet, og med det vet vi også at det handler om en form for melodisk rock.

Jelusick er en vokalist som befinner seg innenfor tungrock-tradisjonen med stemmer som Ronnie James Dio og Jørn Lande, og dermed er det et klassisk uttrykk som åpenbarer seg når mannen kommer inn på «Here Comes The King». Dette er da også et godt spor, med bra dynamikk, og god plass til gitarene.

Lynch får utfolde seg godt i den påfølgende «Dirty Blues», der det også gis rom for et litt mer moderne preg, uten at Dirty Shirley faller ut av det klassiske rockeuttrykket. Også trommis Will Hunt tilfører sitt, noe som er merkbart i «I Disappear». Her dras for øvrig også bassist Trevor Roxx frem i det luftige lydbildet, før Lynch tar kommandoen med sitt solospill.

Et mer akustisk uttrykk åpenbarer seg i «The Dying», og med det roes det naturlig nok noe ned. Dirty Shirley varierer dermed godt innenfor det tradisjonelle, samtidig som Lynch-fansen har mye å glede seg over utover på plata, mens Jelusick garantert får nye fans underveis. Det er da også disse to som har kommet opp med det gode låtmaterialet.

Det groover godt i «Cold», der gutta henter litt inspirasjoner fra Red Hot Chili Peppers, mens tempoet økes i «Siren Song» – der det også krydres med orgel – og den midtempo «The Voice Of A Soul» blir et høydepunkt. Med en avsluttende og akustisk «Grand Master» befinner Dirty Shirley seg så litt i Led Zeppelin-landskapet, og med det er også et riktig godt album i havn.

Jan Dahle

Ute til Lynch