Stayed awake all night

Det er lørdag 3. mars 1984, og en skjellsettende natt er i vente. For oss som var unge på åttitallet, og som var opptatt av den tyngre rocken, snakker vi om tidenes mest legendariske TV-sending. Glem månelandinga, glem Brå og staven, glem gulfkrigen, og glem OL på Lillehammer, tidenes TV-øyeblikk er natta da MSG, Def Leppard, Krokus, Ozzy Osbourne, Judas Priest, Iron Maiden, Quiet Riot og Scorpions slapp til på Krinken.

Vi som kun hadde NRK på kopekassa på første halvdel av åttitallet har mye å takke WDRs «Rockpalast» og ZDFs «Rock Pop In Concert» for, og sistnevnte hadde gitt undertegnede oppvåkninga til blant andre Nena, Joan Jett, The B-52’s og ZZ Top. Mye heavy, som vi gjerne kalte genren den gang, hadde det likevel ikke vært på NRK, selv om «Zikk Zakk» hadde gleda oss med «The Trooper»-videoen til Iron Maiden, og vi hadde sett Vandenberg og AC/DC på tidligere nattrocksendinger.

Som relativt typisk var ble «Rock Pop In Concert» spilt inn i Dortmunds Westfalenhalle, og denne konserten kunne altså by på det ypperste av datidens hardrock og metal. Hele fem av åtte band står også fortsatt stødig der oppe i tungrock-toppen – fire av bandene hadde for øvrig delt scene under den smått legendariske US Festival utenfor San Bernardino tidligere i 1983 – og nettopp det understreker hvilken fenomenal samling orkestre som ble hanka inn for to kvelder (Judas Priest spilte kun den andre kvelden) i Dortmund 17. og 18. desember 1983.

Mange går i dag rundt og tror de så dette direkte, men det stemmer altså ikke, for vi måtte vente to og en halv måned før herligheten fant veien til skandinaviske TV-skjermer, etter først å ha blitt vist i Tyskland i begynnelsen av februar. De med svenskeantenne – SVT sendte begivenheten samme kveld som NRK – kunne glede seg over en noe mer komplett versjon enn vi fikk i Norge, men den gang visste man selvfølgelig ikke at gjengen på Marienlyst snøt oss for mye godt. Vi levde dermed lykkelig med det vi fikk.

I studioet under sendinga, som ble presentert under «Zikk Zakk»-monikeren, satt gitarfenomen Marius Müller og «Zikk Zakk»-programleder Petter Nome, og de skravla i vei med litt mer eller mindre korrekt bakgrunnsstoff mellom slagene. For denne skribenten ble natta også det første virkelig musikalske møtet med flere band jeg kun hadde lest om i Kerrang! og OKEJ, og dermed snakker vi altså om noen seriøse oppvåkninger. Den første av disse innleda sendinga.

Det var MSG som sto først på programmet, og Michael Schenker og hans medsammensvorne dro i gang med «Into The Arena». Videospilleren sto klar til opptak, men opptakskassetter var dyre på denne tiden, så man var litt kresen når det kom til å trykke rec. Dette var uansett så bra at litt inne i låta blir videospilleren starta, og avgjørelsen om at alle band skulle tas opp ble tatt. Man skulle ikke gå på en lignende smell igjen, trodde man.

Dette betyr uansett at selv om opptaket fra denne kvelden ble sett utallige ganger i åra fremover, skulle det ta omkring en mannsalder før jeg igjen så begynnelsen på MSGs sett. I dag sitter man selvfølgelig med den komplette TV-sendinga på DVD – den ligger også på YouTube – og som under denne NRK-natta fortsetter da MSG med «Courvoisier Concerto» og «Rock Will Never Die». Med det var også lista lagt høyt for resten av natta.

Et annet relativt nytt bekjentskap denne kvelden var Def Leppard. Det er nok mulig jeg hadde hørt bandet – og flere av de andre for den del – på Tommy Vances «Friday Rock Show», men det var denne natta Sheffield-gutta virkelig skulle oppdages. Med «Foolin'» som første låt ut ble standarden satt med det som fortsatt står som en av denne skribentens favorittlåter med kvintetten.

«Rock Of Ages» fulgte med gnistsnurrer innledningsvis, og samtidig kunne man ikke annet enn la seg fascinere av at trommis Rick Allen holdt «korpsgrep» om stikkene. Få rocketrommiser spilte, eller spiller, på denne måten. «Let It Go» ble så etterfulgt av den tøffe «Wasted», og med det satte Def Leppard dype spor etter seg. Resultatet var blant annet at undertegnede ganske nøyaktig ett år etter at denne konserten ble spilt inn, ble kasta ut fra jernbanestasjonen i Bergen for å spille «Pyromania» for høyt på slepebrøleren.

En liten digresjon angående «Friday Rock Show» er for øvrig på sin plass, for det var fast rutine på fredag først å tilbringe kvelden på ungdomsklubben, for så å haste hjem for å høre hva Tommy Vance – «TV on the radio» – hadde av musikalske nyheter. Da satt man der, med tvilsomme radioforhold der lyden fada inn og ut, og venta på noe nytt fra Kiss eller Iron Maiden.

Krokus rakk ikke å gjøre mye ut av seg da NRK valgte å vise kun to låter, men sveitserne kjente man uansett relativt godt til etter at «Headhunter» hadde blitt kjøpt inn like før jul i 1983. Vi fikk ingen låter fra den plata i løpet av de åtte minuttene bandet var på skjermen, men «Bedside Radio» og «Heatstrokes» gjorde at denne karen ble kjent med noe av det eldre materialet fra blomstergutta.

I forbindelse med slippet av «Bark At The Moon» hadde jeg for alvor blitt oppmerksom på Ozzy Osbourne, og dermed så man virkelig frem til å se ham på TV denne lørdagen. Gromlåta «Forever» var først ut, før trommis Carmine Appice fikk sin solospot. Den gang visste man ikke bedre, og syntes dette var kult. Appice ble dermed lagt godt merke denne kvelden.

En annen mann man merka seg var gitarist Jake E. Lee, som seriøst demonstrerte hvordan instrumentet skulle trakteres. Etter «Iron Man» skulle da også Lee sette uutslettelige spor etter seg da han gjorde en versjon av «Paranoid» som fortsatt står som en av de beste versjonene der ute. Når det gjelder Ozzy selv var han en fascinerende skikkelse på scena, som igjen gjorde at man fikk et enda sterkere forhold til ham etter denne sendinga.

Judas Priest var nok et relativt nytt bekjentskap for undertegnede, og Birmingham-kvintetten måtte nok nøye seg med å stille i skyggen av Ozzy Osbourne og Def Leppard der og da. Et visst inntrykk gjorde gutta likevel, der allsanglåta «Living After Midnight» åpna seansen. Deretter fulgte det som, etter hvert som man ble bedre kjent med bandet, skulle vise seg å være en av Judas Priest absolutt beste låter, «Victim Of Changes».

Når Rob Halford så kommer rullende inn på scena med en motorsykkel måtte selv en som aldri har vært interessert i motorkjøretøy la seg imponere. Dette var tøft, og «Hell Bent For Leather» var også noe av det heftigste man hadde hørt. Det skulle likevel ta litt tid før Judas Priest klarte å snike seg helt opp blant favorittene her i huset. Frøet ble uansett sådd denne kvelden, men det var litt dårlige groforhold den første tiden.

Iron Maiden var allerede en favoritt her i gården, og det var utvilsomt disse britene man så mest frem til denne kvelden. I det Bruce Dickinson roper i gang «Flight Of Icarus» med sine «Scream for me Dortmund» er man også straks i himmelriket. Gutta fulgte på med den fenomenale «22 Acacia Avenue» og «The Number Of The Beast». Snakk om drømmetroika for en fjellape som dessverre ikke kom seg til Drammenshallen året før. Disse tre låtene ble sett igjen og igjen, til båndet sikkert var gjennomsiktig.

Det hører med til historien at dette var den siste konserten på Iron Maidens «World Piece Tour», og i den anledning banka bandet livskiten ut av maskot Eddie. Dette ble for drøy kost for TV, og denne sekvensen ble klipt bort fra alle sendinger. Man kunne likevel lese om hendelsen i OKEJ, og da Iron Maiden i 1987 ga ut videoen «12 Wasted Years» fikk vi endelig se drapet, som for øvrig resulterte i Eddie som mumie ved neste korsvei. Dessverre klarte ikke bandet å få lagt inn denne delen da hele resten av konserten ble sluppet på «The Early Years»-DVD-en.

Quiet Riot hadde vært på en flexi disc i Kerrang! så jeg hadde hørt noe med disse da megahete amerikanerne, men i all hovedsak var bandets musikk ny denne natta. Med tittelsporet fra den aktuelle skiva, «Metal Health», dro gutta i gang på overbevisende vis, fulgte på med «Slick Black Cadillac», og avslutninga med Slades «Cum On Feel The Noize» satt også som ei kule. For undertegnede var nok Slade på denne tiden «My Oh My» og «Run Runaway», men Quiet Riot pekte i retning av at det måtte være noe mer ved historien.

Bassist Rudy Sarzo var mannen som stjal Quiet Riot-showet, der han var tøffere enn noen annen. I dag kan man kanskje si at det blir litt mye, men der og da var Sarzo altså tøffere enn toget. Vokalist Kevin DuBrow var på sin side nærmest selve utstillingsdokka for metal-motene, og var på den måten også tøff som få for en femtenåring.

Avslutningsvis var det tid for Scorpions, og her snakker vi om et tilfelle som understreker hvor tungt undertegnede til tider kan ha for det. Disse tyskerne falt ikke i smak der og da, og opptaket ble ikke beholdt. Det skulle dermed ta mange år før jeg så igjen denne konserten, og da i opptak fra SVT.

Det var først da Scorpions leverte seriøst overbevisende på Råsunda Stadion i 1986 – for øvrig sammen med Ozzy Osbourne og Def Leppard – lyset virkelig ble slått på hos denne skribenten. Sånn sett kan man altså til tider være noe treg i oppfattelsen, og samtidig ble da det siste bandet på TV-skjermen denne vårkvelden i 1984 et lite antiklimaks. Så feil kunne man altså ta, for å se konserten i dag – med låter som «Always Somewhere», «Dynamite» og «Can’t Live Without You» – er en sann fornøyelse. Opptaket ble for øvrig gitt ut på bonus-DVD-en til «Blackout»-reutgivelsen i 2015.

Det er da heller ingen tvil om at de nevnte tyske konsertseriene har betydd mye for dokumentasjonen av rockehistorien på sytti- og åttitallet, og konserten vi har tatt for oss her er et godt eksempel på nettopp det. Samtidig var tyskerne dyktige på denne typen produksjoner, og derfor står opptakene seg veldig godt også i dag, både når det gjelder bilde- og lydproduksjon. Dermed er det også stadig like fornøyelig å plukke frem dette legendariske opptaket.

I dag står da også denne konserten igjen som selve tidsdokumentet fra den gang metalen virkelig var frisk og vital, der det fremviser flere av genrens nå mest legendariske band mens de ennå var unge og sultne, striper regjerte tungrock-motene, og håret var langt uten at det ennå hadde nådd sitt høyeste permanentnivå.

Å være ung den gang var fornøyelig, og det å få se bandene på TV var stort for en som så langt kun hadde sett Kiss i levende live av internasjonale band. Siden den gang har man selvfølgelig sett alle åtte orkestre fra denne kvelden, og da flere av dem et tosifra antall ganger, men i 1984 satte uansett en kveld foran TV-en uutslettelige spor.

Jan Dahle

Stayed awake all night