Let’s get lost

Du verden, det har slutta å regne, og det er faktisk godt turvær i dag. Det må utnyttes, så her er det bare å pakke dumtelefonen med musikk, og vandre ut i Guds (?) frie natur. I dag foreligger det heller ingen konkrete planer om hvor ferden bærer, så dette kan bli spennende.

Dagens første musikkvalg er Dukes Of The Orient og deres kommende «Freakshow», hvilket vil si at det er herrene John Payne (Asia og P-en i CCCP) og Erik Norlander (Lana Lane) som skal befinne seg i det musikalske førersetet den neste timen. Samtidig går turen først litt opp i borettslaget, før jeg drar hardt mot venstre, og ryker på stien innover i skogen.

Et stykke opp i den trebefengte naturen ser jeg så en sti ned til venstre, og tenker at denne må utforskes. Det blir jo alltid sånn suksess når man skrider inn i uutforska områder. Tanken er også at dette blir en variasjon til det å alltid gå forbi kirka, for denne stien må da føre meg inn i andre områder.

Nå skal det vise seg at ryktene sier at det et eller annet sted på kloden finnes en mer kronglete sti enn den jeg nå befinner meg på, men noen bevis på det har man ikke sett. Her er det nemlig falne trær, uhorvelige mengder med maur – for øvrig på størrelse med rotter – kvist og kjerr, og bratte skrenter å forsere. I skrentene må man svinge seg forbi trærne, noen av dem strategisk plassert som hårnålsvinger, men jeg snor meg rundt, til minne om Finken.

Videre er det et par bekker som må krysses, og det slår meg at friluftsliv ikke er for de intelligente. De intelligente blir nemlig hjemme! Her vaser jeg altså rundt i de dype skoger omkring Romsås, uten mål og mening, og samtidig lar jeg hjernen lure meg til å tro at det er selve turen, og ikke destinasjonen, som er målet. Selvsuggesjon, kalles dette.

Etter hvert ender jeg opp på parkeringsplassen nedenfor Badedammen, og dermed ble gudshuset på bakketoppen i alle fall unngått. Jeg krysser så demningen nederst i Badedammen, og velger nok en tidligere uutforska sti. Denne gangen den som går på den normalt motsatte siden av nevnte pytt. Dette går helt greit, og da fortsetter jeg likegodt inne i skogen når jeg er ved vannets ende.

Man kan selvfølgelig lure på hva som får en til å krongle seg mellom trær, myrhull og annet herk, når grusveien går bare noen få meter til siden. Svaret blir selvfølgelig opplagt når jeg etter hvert styrer inn på nettopp grusveien, for der går man jo nærmest i kø. Oxford Street på en travel dag føles rolig i forhold til dette, så når Steinbruvann er passert drar jeg meg inn i skogen igjen.

Tanken er å gå opp langs Stokkevann, hvilket jeg ikke har gjort før. Dette viser seg så å være nok en kronglete sti, men jeg finner etter hvert et åpent sted å sette meg ned, mens jeg gnager på noen blåbær som beleilig nok vokser her. Samtidig er Dukes Of The Orient ferdig med sin snille prog, og neste musikalske post befinner seg også innenfor Asia-familien. Det blir GTR, og deres album fra 1986. Dermed befinner vi oss litt i AOR-landskapet, samtidig som landskapet rundt meg ikke er like lett og snilt.

Jeg kommer etter hvert til enden av Stokkevann, og dette føles kjent, der jeg står mer eller mindre i den totale ødemark. Jeg tror det var her jeg nærmest gikk meg fast tidligere år, og i det Max Bacon synger «Only the hunter survives» – i platehøydepunktet «The Hunter» – står jeg altså der og lurer på om jeg noen gang finner tilbake til sivilisasjonen.

Det er godt jeg har funnet blåbær, for noen jeger er jeg ikke, og har dermed små overlevelsesmuligheter, ifølge Bacon. Jo da, det er mulig jeg kan begi meg ut på en brytekamp med en elg, og kanskje klarer jeg å kvele dyret, men å flå beistet med bare nevene, det blir nok i tyngste laget. Nei, her får blåbær duge frem til jeg atter ser områder som er erobra av menneskeheten.

Som den stifinneren jeg er – jeg dumper til og med borti en orienteringspost på veien, så orientere meg kan jeg – ender jeg etter hvert opp på grusveien igjen. Konklusjonen er selvfølgelig at jeg nok en gang har funnet en av alle omveiers bestemødre, men nå er jeg uansett på vei mot Romstjern. Vel fremme der setter jeg meg på en benk ved leirplassen, og myser på et par ender som gjør seg klare til å ta en lur.

Nå har jeg også bestemt meg for å gjøre nok et forsøk på å finne riktig sti opp til Røverkollen, og etter en liten bomtur finner jeg det som må være den riktige. Tidligere har jeg bare kommet ned her, men altså aldri klart å finne veien i motsatt retning. Kanskje er jeg ikke en så dyktig stifinner likevel?

Litt opp i bakkene er GTR ferdig med sitt, og Gilby Clarkes «Pawnshop Guitars» legges i øregangene. Dette er en seriøs klassiker her i huset, og utvilsomt den absolutt beste plata noe Guns N’ Roses-medlem har levert utenom nevnte band. Med det tas man også tilbake til somrene 1994 og 1995, da «Pawnshop Guitars» regjerte playlista, og «Cure Me… Or Kill Me…» var høydepunktet på konsertene man så med Slash’s Snakepit.

Mens Gilby byr på sine fortreffelige låter slår det meg at stien er mye brattere denne veien enn nedover. Samtidig må jeg si at jeg hater stier med så store personlighetsforstyrrelser at de tror de er bekker, for det å svømme seg motstrøms i disse bakkene er ikke mindre enn et helvete. Man når uansett til slutt toppen, og kan klappe seg selv på skulderen og gratulere med godt funnet riktig sti. Så kan man hvile et par minutter på trappa til det fordømte utkikkstårnet. Hmmm, kan dynamitt være løsningen på problemet?

Jeg trasker den litt kjedelige grusveien nedover mot Romsås, mens Gilby, og alle hans venner, byr på gromlåter som «Let’s Get Lost», «Shut Up», og ikke minst den aldeles suverene versjonen av «Dead Flowers». The Rolling Stones har ikke en sjanse mot dette. Med det er også dagens utflukt historie.

Jan Dahle

Let’s get lost