Tre på rad


Deep Purple «Whoosh!»
e-a-r

Så ble ikke «inFinite» Deep Purples siste plate likevel, og når «Whoosh!» nok en gang viser at bandet har fått en ny vår etter at kvintetten innleda samarbeidet med Bob Ezrin, er det bare å glede seg over en fullkommen trilogi.

Det er riffbasert, det er groovy, og det er småsymfonisk på tangentsiden når «Throw My Bones» innleder «Whoosh!». Samtidig byr Ian Gillan på et fengende refreng. Steve Morse legger så den første av mange gode soloer på plata, og tradisjonen tro deler gitaristen og tangentist Don Airey på ypperlige solosekvenser i løpet av platas 13 spor.

Det meste er altså godt forankra i det tradisjonelle, og sånn sett holder Deep Purple seg innfor tungrock-rammene fra de siste 50 åra med låter som «Drop The Weapon», «We’re All The Same In The Dark» og «The Long Way Round». Som på de to foregående skivene vinner så britene på det sterke låtmaterialet, som kombineres med fortreffelig instrumentering.

Det roes litt ned med «Nothing At All», hvilket resulterer i strålende melodibruk og fornøyelig toneplukking fra Morse og Airey. Når vi er fremme ved «No Need To Shout» byr Airey også på pianosolo, så igjen varierer gutta innenfor sitt uttrykk, hvilket senere fører til mer pianobruk og rock’n roll i «What The What».

Et høydepunkt er «Step By Step», der Deep Purple beveger seg litt utenfor boksen, og skaper et stemningsfullt spor. Vokalbruken er annerledes her, og det samme er de nesten mystiske tangentene, der låta smyger seg fremover. Orkesteret viser med det evne til å gjøre noe annerledes, uten at det på noen måte høres feil ut på ei plate som «Whoosh!», der også «Man Alive» er en form for ei stemningslåt.

Også «The Power Of The Moon» skiller seg noe ut, der den på sin måte har et litt neddempa preg, men uten å kunne betraktes som en ballade. Videre hentes instrumentalen «And The Address» frem igjen fra «Shades Of Deep Purple», og denne oppdaterte versjonen fungerer godt.

Den groovy «Dancing In My Sleep» setter punktum for nok et solid album fra Deep Purple, og det er altså atter en gang bare å konkludere med at de aldrende gutta har klart det igjen. Samtidig er det også på sin plass å poengtere viktigheten av nettopp en solid produsent, hvilket er noe som ofte mangler i dagens musikkproduksjoner. Bob Ezrin skal derfor også ha sin del av æra for at «Whoosh!» – og bandets to foregående album – har løfta Deep Purple opp til et toppnivå igjen.

For et ferskt intervju med Ian Gillan, sjekk ut Scream Magazines augustnummer.

Jan Dahle

Tre på rad