Blue Öyster Cult «45th Anniversary Live In London»
Frontiers

I 2017 var Blue Öyster Cult ute og feira 45 år siden det selvtitulerte debutalbumet, og i den anledning ble plata fremført i sin helhet. I London ble det hele også foreviga, og resultatet er nå ute på alle formater.

Jubilanten blir naturlig nok fremført i opprinnelig rekkefølge, hvilket vil si at «Transmaniacon MC», der Buck Dharmas gitar og Richie Castellanos tangenter konkurrerer om oppmerksomheten, innleder konserten. Når «I’m On The Lamb But I Ain’t No Sheep» følger får vi så gitarrekka bestående av Dharma, Castellano og Eric Bloom. Sånn sett varieres instrumentoppsettinga stadig gjennom konserten, der Castellano tyr til pianoet i «Stairway To The Stars».

Høydepunktet kommer i form av «Then Came The Last Days Of May», der Dharma tar vokalen, mens han deler gitarsoloarbeidet med Castellano. Samtidig basser Danny Miranda (Morning Wood, Meat Loaf, Queen+) heftig. Resultatet er en ypperlig versjon av låta, med herlig instrumentering.

Castellano har en vesentlig rolle i bandet, og i «Screams» tar han full kommando der orgelet er som hovedinstrumentet å regne, samtidig som mannen også tar seg av vokalen. Dette er med på å skape et relativt variert uttrykk, og musikalsk når bandet nok en topp med den litt tyngre «Cities On Flame With Rock And Roll».

Bildemessig er det helt greit produsert, uten på noen måte å være fancy, og lyden er ypperlig. Dette gir en god opplevelse, der fremførelsen av debutplata etter hvert kommer frem til den obligatoriske finalen med «Redeemed».

Konserten fortsetter med utvalgte klassikere, der instrumentalen «Buck’s Boogie» er først ut, før det er over i «Godzilla» og «(Don’t Fear) The Reaper». Dette er naturlig nok sikkerstikk i en Blue Öyster Cult-konsert, men ekstranumrene i form av «Tattoo Vampire» og «Hot Rails To Hell» – sistnevnte igjen med Castellano på vokal – er mindre opplagte. Med det er også en riktig god konsert ved sin ende.

Bonusmaterialet er kun en liten sekvens med gutta som øver backstage, og sånn sett kunne vi nok ønske oss noe mer på DVD-en, men konserten er uansett mer enn gyldig grunn til å gå til anskaffelse av «45th Anniversary Live In London».

Jan Dahle