Sterk oppfølger


Dukes Of The Orient «Freakshow»
Frontiers

Dukes Of The Orient – bestående først og fremst av John Payne (tidligere Asia og CCCP) og Erik Norlander (Lana Lane) – er ute med sitt andre album, og da er spørsmålet om gutta klarer å følge opp den glimrende debuten. Den gang leverte duoen nemlig en ypperlig kombinasjon av det melodiske og det litt proga.

Foruten de to hovedpersonene er mannskapet helt nytt siden den selvtitulerte plata fra 2018, og det betyr at vi denne gangen hører Alex Garcia på gitar og Frank Klepacki på trommer, mens Norlander naturligvis trakterer tangentene, og Payne legger bass og står for vokalen.

Med den treffende tittelen «The Dukes Return» innledes «Freakshow» med Paynes småhese vokal og Norlanders tangenter som dominerende elementer, før låta etter hvert skifter karakter, og et lite gitarparti overtar før pianoet kommer inn. Vi befinner oss med dette fortsatt i det småprogressive landskapet fra debuten, samtidig som Eric Tewalt krydrer med saksofonsolo.

«The Ice Is Thin » er mer munter og melodibasert, med en liten «Breakfast In America»-følelse. Samtidig er instrumenteringa interessant, og dette er riktig godt. Tittelsporet er på sin side litt tyngre i uttrykket, og byr med det på et tøffere preg, mens «The Monitors» drar hertugene over i det mer melodibaserte terrenget igjen. Her er gutta rett og slett på sitt mest fengende, men samtidig tilføres det instrumentell finesse.

Med «Man Of Machine» roes det ned innledningsvis, før tempoet økes og saksofonen får en fremtredende rolle i en liten instrumentalsekvens. Hele veien er tangentene naturligvis godt tilstedeværende, og Norlander tilfører mye forskjellig på dette feltet, hvilket gjør at du som lytter hele tiden har noe nytt å fange opp.

«The Last Time Traveller» er mer bygd rundt stemninger og det progressive, og her blir det plass til heftig og variert tangentbruk i solopartiet. «Freakshow» er i det hele tatt ei plate som vil treffe de som liker mye keyboards i lydbildet, noe som understrekes med «A Quest For Knowledge», selv om det her også blir plass til noen småfunky gitarer, og nok en saksofonsolo.

I instrumentalen «The Great Brass Steam Engine» finner vi tidvis et mer dramatisk uttrykk, og godt med spillerom for instrumentalistene, hvilket også gjør at Klepacki får slått seg løs med spennende rytmebruk. Payne setter så sitt stemmemessige preg på den roligere «When Ravens Cry», der det for øvrig legges inn et riktig overraskende parti fire minutter ut i komposisjonen.

Punktum settes med albumets lengste låt, «Until Then», som klokker inn på nesten åtte minutter, og her handler det om Paynes stemme og Norlanders piano innledningsvis. Samtidig er det elementer her som hinter mot «Black Hole Sun». Med det er også melodibruken i fokus, der keyboardene fortsetter med smakfulle melodilinjer når låta bygger seg opp. Dette er flott og nært, og fremviser Dukes Of The Orient på sitt mest følsomme.

Dermed er det også klart at Payne og Norlander har klart det igjen, og «Freakshow» kan dermed anbefales på det varmeste for alle som liker snill og melodisk prog.

Jan Dahle

Sterk oppfølger