Dennis DeYoung «26 EAST: Volume 1»
Frontiers

For tre år siden slapp Styx en av sine karrieretopper i form av «The Mission», og nå har bandets tidligere vokalist og tangentist, Dennis DeYoung, bestemt seg for ikke å være dårligere. Med «26 EAST: Volume 1» leverer mannen dermed glimrende, og han padler mye nedover den samme elva som sine tidligere bandkolleger.

DeYoung har samarbeida med Jim Peterik når det kommer til låtskriving på «26 EAST: Volume 1» – «Volume 2» dukker opp på et senere tidspunkt – og det har ført til konseptalbum om DeYoungs reise fra oppstarten med Styx på sekstitallet og fremover. Resultatet er en allsidig musikalsk opplevelse, og DeYoungs beste soloplate.

Uttrykket ligger veldig i Styx-gata når «East Of Midnight» innleder plata, og hintene mot hovedpersonens gamle band er lagt så opp i dagen som mulig. DeYoungs vokal gir selvfølgelig også et tydelig Styx-preg, samtidig som mannens tangenter spiller en hovedrolle.

Platas mest rocka låt følger så i form av den virkelig fengende «With All Due Respect», der gitarriffet driver låta, og med det oppstår en viss energi. Dette i kontrast til den mer neddempa innledningen i «A Kingdom Ablaze», som etter hvert bygges opp til det Styx-pompøse. Alt dette Styx-aktige hadde uansett ikke vært til mye hjelp om ikke platas låtmateriale hadde vært godt nok, og det er nettopp de gode låtene som er vinnerformelen på «26 EAST: Volume 1».

Smakfull produksjon og arrangementer løfter så materialet, og ballader som «You My Love» og «Unbroken» treffer på alle måter. Samtidig gjør det varierte materialet at man får en dynamisk musikalsk opplevelse, med flott instrumentering, slik som gitarsoloen i «Run For The Roses», og kombinasjonen av gitarer og piano i «Damn That Dream».

«The Promise Of This Land» byr på både det neddempa i form av pianoballadepartier og det mer rocka og småpompøse, og oppsummerer på sin måte plata musikalsk sett. Dette før Julian Lennon svinger innom for en duett i den fine «To The Good Old Days». Punktum settes så med «A.D. 2020» som mer enn bare hinter mot «Paradise Theatre», og med det er et bortimot fullkomment album i havn.

Jan Dahle