Varmen begynner å returnere, og dermed er det igjen tid for ta med noe god musikk ut i villmarka. Jeg er, i likhet med Viggo Sandvik, tross alt en villmann, men jeg er sjelden på fisketur, eller på Samvirkelaget på Dokka for den saks skyld. Det hender derimot jeg stikker innom Kiwi på Romsås, for vi må da ha mat, men om ekspeditrisa der røyter vet jeg ikke. Uansett, det var en avsporing, for turen gikk som sagt ut i villmarka.

Det begynner som typisk er med at jeg tripper ut, over veien, og inn i skogen. Nok en gang møter man der en barnehage på koronaflukt, mens denne glade vandreren lytter til dagens første utvalgte plate. Det vil si at det er Alarms «Feil Finger» jeg hører på, og dette er rimelig typisk norsk poprock fra tidlig åttitall. Tittelsporet og «Gal Vei» er gode låter å komme i gang til, så selv om det blåser litt surt på utkikkspunktet ved skrenten er det trivelig her ute i skogen nå.

Alarm var blant bandene som helt klart lot seg inspirere av The Kids, hvilket er rimelig opplagt når «Jeg Vil Bli Berømt» akkompagnerer gangen opp mot Steinbruvann. Ruta så langt er lite spennende, der alt er ved det vante, og det svinges kjapt nedom Badedammen. Det er altså Alarm som gjør denne første delen av turen til noe det i det hele tatt er verdt å nevne.

Når det er tid for å velge alternative ruter er Alarm ferdig med sitt, og da inntar man den musikalske tidsmaskinen, og reiser fra 1981 og inn i fremtiden. Det betyr at det er Deep Purples «Whoosh!» som skal fylle ørene mens jeg skal ta en reprise på «naturløypa» opp til Lilloseter. Jeg gikk her for et par år siden, og konkluderte den gang med at «naturløype» betyr at man må ha med seg diverse utstyr for å kunne ta seg frem.

Klok av skade – eller skadet på grunn av manglende klokskap, kanskje – har jeg derfor fylt opp lommene med, dynamitt, motorsag, og vadere. Dermed er jeg klar for å traske innover i skogen mens Don Airey legger heftig orgel og Steve Morse byr på glimrende gitarsoloer, men av en eller annen grunn er stien stort sett bred og fin hele veien. Noe sier meg at jeg ramla utpå vidvankens stier forrige gang jeg var her, og det gjør jeg ved ett tilfelle også i dag. Da blir skogen så mørk og tett at tankene tar meg femti år tilbake, til den gang Deep Purple sang «Black Night».

Nå er det uansett 2020, og jeg finner veien inn til Aurevann, der man kan se opp til Lilloseter. Det er fristende å utforske stien som går på nordsiden av vannet, men jeg velger den trygge vei, på sørsiden og oppover i skogen. Underveis griper noen røtter tak i føttene mine, og jeg er sikker på at jeg har sett noe lignende på film, med uheldig utfall. Stien blir til ei steinrøys, og deretter brattere enn brattest, men jeg finner etter hvert veien opp til Lilloseter.

I det jeg skal svinge inn dit er Ian Gillan ferdig med å synge «Dancing In My Sleep», og man kan dermed si at det mellom Steinbruvann og Lilloseter er ganske nøyaktig ett whoosh. Jeg stikker innom for å fange meg en is, og etter at den er fortært lokkes en Pepsi ut av brusautomaten. Det har tross alt nettopp vært 17. mai, så is og brus er velfortjent.

Mannen inne på Lilloseter har nettopp forklart meg at den veien jeg ønsker å gå tilbake er kronglete, men så er jo «Kronglete» mitt mellomnavn, så advarselen tas ikke til følge. Dermed settes Motörheads «1916» i gang, og turen går inn en grusvei, og ned mot ei hytte. Derfra bærer det nedover en sti, og jeg tenker at dette ikke på noen måte kategoriseres som kronglete.

Ikke på noen måte føler jeg at «I’m So Bad (Baby I Don’t Care)» er en passende beskrivelse på meg heller, der jeg vandrer nedover og innover i skogen. Hadde jeg derimot vært en black metaler hadde jeg nok sikkert følt meg skikkelig ond her inne, men jeg har verken liksminke eller annen black metal-staffasje der jeg etter hvert kommer meg ned til Aurevann.

Nå skal jeg altså gå rundt vannet, på nordsiden, og det går relativt kjapt opp for meg hva mannen på Lilloseter faktisk prøvde å si. Han sa det vel for så vidt også rimelig rett ut, men med kun døve ører å vende mot en velmenende kar, så går det som det går. Her er det nemlig kratt, smale stier som plutselig forsvinner, og bratte skrenter og ulendt terreng som gjør steinrøysa nedi bakken fra tidligere i dag til en bagatell.

Vi kan nok med ganske stor sikkerhet si at Lemmy aldri tidligere har befunnet seg ute i en lignende villmark, og det har sikkert ikke Viggo Sandvik heller. Jeg derimot klatrer opp nærmest ubestigelige fjellsider, dukker under greiner, sniker meg forbi ei rotvelte, og kommer meg etter hvert til nedre del av Aurevann. Samtidig passerer fire militærhelikoptre, og da passer det å sette seg på en benk mens det lite lystige tittelsporet til «1916» avslutter dagens Motörhead-seanse.

Den siste rest med Pepsi drikkes – og ja, jeg tar, i motsetning til mange andre turgåere, med meg den tomme flaska – og Pride & Glory legges i øregangene. Dermed blir det et gjenhør med Zakk Wyldes beste plate – med sprikende stilretninger inspirert av så vel Black Sabbath og Lynyrd Skynyrd som Led Zeppelin og Eagles – hvilket drar minnene tilbake til sommeren 1994, og den gang gitaristen og hans mannskap spilte for en håndfull mennesker på Rockefeller.

Nå er jeg også inne på den samme stien jeg gikk tidligere, men den skal gås i motsatt retning. Det går bra en god stund, men på et eller annet tidspunkt har det skjedd en liten avsporing. Jeg kommer dermed ned til Stokkevannet, men det er langt fra noen krise da det passer bra å tasse nedover langs Steinbruvann på motsatt side av den jeg gikk opp for et par timer siden.

Dermed er vi også tilbake til den lite begivenhetsrike delen av turen, som etter hvert går opp mot kirka, ned mellom blokkene, og så en kjapp tur innom panteautomaten på Kiwi. Jeg blir ikke millionær i dag heller, og ser ikke nevneverdig røyting hos ekspeditrisa. Da gjenstår det bare å labbe det siste stykket hjem, mens Zakk Wylde synger den usedvanlig muntre «Hate Your Guts».

Jan Dahle