Hvor var du da du hørte at Dio var død?

Få, om noen, tungrock-stemmer har vært bedre enn den Ronnie James Dio kunne by på, der han var en vesentlig brikke på klassiske plater med Rainbow, Black Sabbath, og sitt eget Dio. Bare denne bandrekka er imponerende i seg selv, og den gjør også at alle som liker sin rock av det tyngre slaget har et forhold til den lille mannen med den store stemmen. Dermed fikk hardrocken også sitt Oddvar Brå-øyeblikk da Ronnie gikk bort 16. mai 2010, og da er spørsmålet: hvor du var da du hørte at Ronnie James Dio hadde forlatt oss?

Vi er mange som har en Ronnie James Dio-historie å se tilbake på, og for denne skribenten begynner den en sommerdag i 1983. Man hadde nok sett sangerens navn i Kerrang!, men verken Black Sabbath eller Rainbow var band jeg hadde hørt nevneverdig av på dette tidspunktet. Da «Holy Diver» dukka opp hos den lokale platelangeren var det dermed coveret som umiddelbart gjorde meg nysgjerrig, og jeg ba pent om å få høre på skiva.

Der og da ble jeg blåst overende av det jeg hørte. «Stand Up And Shout» ble med det mitt første virkelige møte med stemmen som skulle bety så mye, og Kiss fikk plutselig konkurranse om å være favorittbandet. «Holy Diver» var rett og slett ei så overbevisende plate at man nærmest solgte sjela til Dio, og til denne skapningen på coveret.

Dessverre ble det ingen Dio-konsert på undertegnede så tidlig – jeg var i Göteborg på min første store konsert, og så Kiss samme kveld som Dio besøkte Hamar – men da bandet fant veien til Drammen 11. oktober 1984 var jeg på plass. Da hadde Dio sluppet «The Last In Line», og med det befesta sin posisjon som et av metalens udiskutabelt beste band.

Konserten står igjen som et høydepunkt blant alle konsertene jeg så med Dio – dette var dessverre også eneste gang jeg fikk sett bandet med gitarist Vivian Campbell – der gutta kunne by på en miks av det beste fra Dio, Black Sabbath og Rainbow. Som om dette ikke var nok stilte bandet, minus trommis Vinny Appice, opp for å møte fansen etter konserten. Dette ble undertegnedes første av mange møter med Ronnie James Dio.

Etter hvert begynte man å utforske Ronnies historie, og plater som «Heaven And Hell», «Rising» og «Long Live Rock’n Roll» gjorde inntrykk. Samtidig slapp den klassiske Dio-besetningen sitt siste album i form av «Sacred Heart», som til tross for ikke å være helt på høyde med forgjengerne er ei god plate. Innen bandet igjen dukka opp i Drammenshallen våren 1986 hadde Campbell overlatt gitartronen til Craig Goldy.

Vi fikk nok en god konsert, og det ble to Dio-konserter til på undertegnede før åttitallet var omme, selv om det skulle gå elleve år før Ronnie James satte sine bein i Norge igjen. «Dream Evil»-turneen i 1987 svingte nemlig ikke innom landet, men 22. august befant jeg meg på Donington Park i England, der Dio sto på en plakat som ellers inneholdt Cinderella, W.A.S.P., Anthrax, Metallica og Bon Jovi. Dio spilte nest sist.

Dette ble nok en god Dio-opplevelse – deler av konserten ble i 2010 gitt ut som «Dio At Donington UK: Live 1983 & 1987» – men i Göteborg i november samme året ble man for første gang skuffa over en Dio-konsert. Der og da føltes det som om medleyene tok fullstendig overhånd, samtidig som bandet kunne by på et sceneshow som ikke helt fungerte. Gutta hadde også levert en liten nedtur av et album i form av «Dream Evil». Magien var i ferd med å renne ut blant drager og regnbuer.

«Lock Up The Wolves» ble siste Dio-plate før vi fikk et skuffende comeback med Black Sabbath, som leverte lavmålet «Dehumanizer». Snakk om at en nå gammel fan fikk seg en knekk, og trist var det også å oppleve at bandets konsert på Rockefeller 23. september 1992 ble avlyst. Man kan anta at dårlig billettsalg var grunnen, og et par måneder etter var også Ronnies andre periode med Black Sabbath historie, etter en disputt rundt det at Black Sabbath skulle varme opp på Ozzy Osbournes to aller siste konserter under sistnevntes første avskjedsturne.

Dermed kom Dio tilbake, men verken «Strange Highways» eller «Angry Machines» var plater som tok bandet tilbake til gamle høyder. Det som derimot ble et høydepunkt for undertegnede i denne perioden hendte 16. september 1996, da jeg dro til Stockholm for å gjøre mitt første intervju med selveste Ronnie James Dio. Mannen tok godt imot meg, vi hadde en fin samtale, og Ronnie viste seg som den flotte personen han var.

Dette er nemlig også en vesentlig del av historien, at Ronnie alltid fremsto som en utrolig fin fyr, som alltid hadde tid til fansen. Da er vi også tilbake til det at han i Drammenshallen i 1984 fikk organisert det slik at alle som ville møte ham etter konserten fikk gjort nettopp det. Hvor mange andre artister og band på dette nivået gjorde slikt? Ingen som denne skribenten fikk med seg.

Ikke lot Ronnie eventuell frustrasjon gå ut over fansen heller, hvilket han understreka etter en konsert på Rockefeller i 2002. Vi var noen som hadde en M&G-avtale, og mens vi venta kunne man høre en Ronnie som virkelig var på krigsstien, og skjellsorda hagla bak scena. Et øyeblikk etter kommer mannen så smilende, som om hele kvelden hadde vært en eneste lang fest, for å hilse på fansen. Her snakker vi om profesjonalitet på høyt nivå.

Det at Ronnie tydeligvis hadde noe å ta opp med en eller annen denne kvelden er kanskje også et tegn på det enkelte har sagt om Ronnie James Dio, at han kunne være en vanskelig sjef, som forlangte mye av sitt mannskap. I 1996 fortalte da også Vivian Campbell undertegnede at forholdet til hans gamle arbeidsgiver ikke var videre godt, men det skal også sies at Campbell har moderert seg på dette feltet i senere år.

Fra utsiden fremsto Ronnie uansett alltid på en god måte, og etter at Dio returnerte til Norge for første gang på over ti år en vinterkveld i 1997 ble det også tettere mellom Dio-opplevelsene. Nå ble det aldri lenge mellom konsertene – som i hovedsak var av det gode slaget – og for denne skribentens del ble det flere intervjuer og møter med Ronnie i åra som skulle komme. Dette var alltid trivelig, og Ronnie var også typen som huska et ansikt, og med det takka for sist der han alltid var like imøtekommende.

Musikalsk var Dio så tilbake i storform med «Magica» i 2000, og nok et solid album fulgte da «Killing The Dragon» ble sluppet to år senere. Innimellom fikk Ronnie også tid til å gjøre en turne som gjestevokalist med Deep Purple, og undertegnede overvar denne begivenheten i Göteborgs Scandinavium. Dette var en annerledes opplevelse, der vi blant annet fikk høre Ronnie synge et par låter fra Roger Glovers «The Butterfly Ball And The Grasshopper’s Feast», som vokalisten gjesta på i 1974.

Ellers kom altså Dio-konsertene tett i denne perioden, og i 2004 fikk vi «Master Of The Moon», som skulle bli bandets siste plate. Denne skiva ble blant annet fulgt av en turne der Dio spilte hele det nå for lengst klassiske «Holy Diver»-albumet, men dessverre fikk vi et nedkorta show da bandet gjesta Sentrum Scene høsten 2005.

Nå gikk også Ronnies karriere inn i et nytt kapittel, der han igjen ble gjenforent med Black Sabbath, hvilket førte til en turne i 2007 under navnet Heaven & Hell. Da så jeg bandet på Sweden Rock Festival, der gutta leverte en suveren konsert, og dokumentasjonen fra turneen, «Live From Radio City Music Hall», er blant de beste konsert-DVD-ene du finner. Gamlegutta var tilbake for fullt, og i 2009 slapp Heaven & Hell «The Devil You Know».

I den forbindelse gjorde jeg også det som skulle bli mitt siste intervju med Ronnie, og sommeren 2009 så jeg Heaven & Hell gjøre en katastrofe av en konsert på Sweden Rock Festival. Vi skal ikke skylde på Ronnie, eller bandets andre medlemmer for dette, men derimot en lydmann som klarte å skru noe av den verste lyden denne skribenten har opplevd. Som et resultat er mitt siste konsertminne med Ronnie James Dio dessverre ikke godt.

Ingen visste da heller at en æra nærma seg slutten, og 4. desember samme år skulle vi egentlig på Dio-konsert på Sentrum Scene. To uker tidligere ble konserten avlyst på grunn av sykdom, og det viste seg at Ronnie hadde kreft. Dette til tross ble det stadig lagt til nye konserter på Heaven & Hells planlagte sommerturne i 2010, men heller ikke disse konsertene skulle vi få oppleve, og 16. mai sovna Ronnie James Dio inn.

Man kan ikke si at dødsbudskapet kom som en overraskelse, men slike beskjeder mottas likevel alltid med et visst sjokk. Ikke glemmer man den tomheten som på en måte presser seg frem i det øyeblikket det går opp for deg at en person som Ronnie James Dio er borte heller. Øyeblikket sitter som brent fast i undertegnedes minne, og da er vi fremme ved svaret på innledningsspørsmålet.

The Carburetors er i ferd med å gjøre seg klar for sin tradisjonelle 16. mai-konsert på John Dee, og vi befinner oss oppe i den lille garderoben. Stemningen er god, og en tekstmelding tikker inn på undertegnedes telefon. Der står det at Ronnie James Dio er død, og tiden nærmest stopper opp. Jeg forteller gutta i The Carburetors hva som har skjedd, og med det synker også stemningen.

Der og da var altså en epoke over, men som alltid når det gjelder kreative personer blir de på en måte aldri borte, og i dette tilfellet har vi en suveren diskografi som for evig tid vil holde liv i Ronnie James Dio. Samtidig har vi forskjellige minner, som i undertegnedes tilfelle blant annet består av 20. konserter, en håndfull intervjuer, flere møter med mannen, og ikke minst gleden ved stadig å plukke frem «Holy Diver», «The Last In Line», «Magica», «Heaven And Hell», «Mob Rules», «Rising», eller en av mange konsert-DVD-er der Ronnie James Dios stemmeprakt gir frysninger.

Jan Dahle

Hvor var du da du hørte at Dio var død?