Det er mye som gjør Ronnie James Dio unik i rockehistorien, men det faktum at vokalisten sang på ultraklassiske album med hele tre av tungrockens mest legendariske band er kanskje det mest bemerkelsesverdige, om vi ser bort fra selve stemmeprakten. Den tredje av disse platene ble sluppet i 1983, da Ronnie debuterte med sitt eget band, Dio, og med det leverte «Holy Diver», som vi her skal ta en nøyere titt på.

Ronnie James Dio hadde vært aktiv som musiker siden femtitallet, og han var innom blant annet trompet og bass på veien, før han virkelig skulle finne sin plass bak mikrofonen. Reisa mot toppen var uansett lang og band som Ronnie & The Red Caps og Ronnie Dio & The Prophets ble ingen stor suksess. Mot slutten av sekstitallet ble sistnevnte først til The Electric Elves, så til The Elves, og i 1972 tok gutta navnet Elf.

Dermed begynner det også å skje ting, og Elf gir ut tre album, samtidig som kvintetten blant annet turnerer som oppvarmere for Deep Purple. Ritchie Blackmore merker seg at Ronnie James Dio har en stemme av de sjeldne, og når gitaristen bryter ut av Deep Purple for å starte opp sitt Rainbow tar han likegodt med seg hele Elf – selvfølgelig minus gitarist Steve Edwards – og besetningen som spiller inn «Ritchie Blackmore’s Rainbow» er et faktum.

Av Elf-gutta er det kun Dio som får være med videre, og når Blackmore har satt sammen sin neste versjon av bandet har også Rainbow kommet frem til sin mest legendariske besetning. Bandet leverer «Rising» i 1976, og med det har Ronnie James Dio også gjort sitt første virkelig legendariske album.

Vi spoler så frem til 1980, og Ronnie har brutt med Blackmore, men han har nå funnet veien inn i Black Sabbath, som nylig har skilt lag med Ozzy Osbourne. Resultatet er nok en klassiker i form av «Heaven And Hell», og Dio har klart kunststykket å være tungt involvert i nå udødelige klassikere med to forskjellige band. Det i seg selv er en bragd, men Ronnie James Dio skal altså klare å skyte gullfuglen en tredje gang.

På tampen av 1982 bryter Ronnie ut av Black Sabbath – etter to studioalbum og ei liveplate – og han tar med seg trommis Vinny Appice. Vokalisten gjenopptar også samarbeidet med sin gamle Rainbow-kollega, bassist Jimmy Bain – han hadde for øvrig tilbrakt de siste åra i Wild Horses, sammen med blant andre tidligere Thin Lizzy-gitarist Brian Robertson – men en gitarist skal hentes fra den yngre garde av fremadstormende metal-band som gikk under benevnelsen New Wave Of British Heavy Metal.

Et av utallige band i denne bevegelsen var Sweet Savage, som ikke hadde kommet så mye lengre enn at gutta hadde gitt ut singelen «Take No Prisoners». Bandet hadde uansett en fenomenal gitarist i Vivian Campbell, og det er denne unggutten som skal bli siste brikke i puslespillet. Bandet Dio er unnfanga. Med det har også Ronnie James Dio innleda et samarbeid med nok en supergitarist, etter tidligere å ha delt band og scene med gitarlegendene Ritchie Blackmore og Tony Iommi.

Campbell kommer inn i et band som er på god vei mot å ha materialet til sitt debutalbum klart, men gitaristen skal likevel sette sitt definitive preg på plata som blir «Holy Diver». Med det kan også Ronnie James Dio by på det som skal bli stående igjen som sangerens tredje udiskutable ultraklassiker. Tre band, samarbeid med tre av den hardere rockens beste gitarister, og tre udødelige plater gir definitivt legendestatus til tungrockens kanskje største stemme.

Heftig riffing fra Campbell drar i gang energibomba «Stand Up And Shout», som innleder «Holy Diver». Med det hadde Dio også den ultimate konsertåpneren på plass, der Campbell regjerer både som rytme- og sologitarist. Bak seg har gitaristen en solid rytmeseksjon, og på toppen av det hele ligger Ronnie James Dio med sin fenomenale stemme. Dette er oppskriften på perfeksjon.

For at et album skal bli stående igjen som en virkelig klassiker er det uansett et vesentlig element at låtmaterialet er særdeles sterkt, og det er vanskelig å finne mangler på dette feltet gjennom platas ni spor. Topper seg gjør det med albumets tittelspor, der groovet, riffinga og melodibruken er direkte fenomenal. Vi snakker om en av åttitallets beste metal-låter, og en konsertklassiker helt frem til Ronnies død.

Også nevnte «Stand Up And Shout», den suverene og dynamiske «Don’t Talk To Strangers», og den delvis keyboardbaserte «Rainbow In The Dark», skulle være rimelig faste konsertinnslag i et kvart århundre fra 1983 og fremover. Dette er da også låter som burde være mer enn godt nok kjent blant ethvert metal-hode der ute.

«Holy Diver» inneholder uansett flere bemerkelsesverdig gode låter, og «Gypsy» er først ut blant spora som kanskje ikke står igjen med samme legendestatus som de ovennevnte. Vi snakker likevel om et solid kutt, som er med på å skape helheten som gjør «Holy Diver» til et fullkomment album. Igjen er også Campbell overlegen, og «Holy Diver» er på mange måter hans plate, der han virkelig viser at han fortjener sin plass sammen med de andre gitarlegendene Ronnie James Dio samarbeida med.

«Caught In The Middle» er av det riktig melodiske slaget, og Ronnie har da også kommet opp med særdeles gode vokallinjer gjennom hele plata. Bandet er i det hele tatt i sitt kreative ess her, samtidig som det hele låter lekent, ungdommelig og ærlig. Man kan virkelig føle at gutta er sultne på å vise verden at Dio skal bli et band å regne med.

Et av platas beste spor er «Straight Through The Heart», som igjen byr på et godt groove, heftige gitarer, og ypperlig vokal. Samtidig serverer Appice en del tøffe overganger, og setter med det sitt preg på låta. Mellompartiet er også av det veldig melodiøse slaget, som understreker hvor god meloditeft Ronnie hadde. Vi snakker om ei låt som står igjen som et av Dios beste øyeblikk, og det allerede før Vivian har lagt nok en fantastisk solo.

«Invisible» er et spor som for mange nok har gått litt i glemmeboka, og her fremviser bandet en litt roligere side innledningsvis, før det igjen drar seg over i et godt driv, med herrene Dio og Campbell i kamp om å sitte i førersetet. Kampen ender uavgjort, der både gitarene og vokalen styrer låta mot fortreffelighet.

Punktum på «Holy Diver» settes med den seige «Shame On The Night», som for undertegnede alltid har stått der som et solid høydepunkt, men så består altså denne plata kun av mer eller mindre høye topper. «Holy Diver» er kanskje det ultimate albumet når det kommer til klassisk tungrock, metal, hardrock, heavy, klassisk rock, eller hva du nå måtte ønske å kalle det, men genrenavn er uvesentlig her, for udødelig musikk er udødelig musikk uansett hvilken bås den dyttes inn i.

«Holy Diver» kunne for øvrig vært utvida med ett spor da «Evil Eyes» i første omgang ble overlatt til en skjebne som b-side på «Holy Diver»-singelen, men denne energiske låta fikk sin renessanse da den ble inkludert på oppfølgeralbumet, den nesten like sterke «The Last In Line».

Før Dio kom så langt la bandet naturlig nok ut på turne for å promotere «Holy Diver», og nå ble kvartetten utvida til en kvintett, selv om tangentist Claude Schnell skulle inneha en noe tilbaketrukket rolle den første tiden han var med i bandet. Turneen tok Dio til Hamar 18. november 1983, og et par uker senere ble den ypperlige videoen «Live In Concert» filma i nederlandske Utrecht.

Her byr Dio blant annet på en suveren versjon av «Heaven And Hell», som dessverre ble utelatt da nevnte video ble slått sammen med «A Special From The Spectrum» på DVD-en «We Rock». Takket være det faktum at Ronnie James Dio allerede hadde ei innholdsrik karriere bak seg da «Holy Diver» ble sluppet, hadde mannen dermed også nok låter i katalogen til å sette sammen et sterkt headliner-sett fra første stund.

I 2005 ble det gitt ut en remaster av «Holy Diver», som inneholdt et intervju med Ronnie James Dio som bonus. I 2012 ble albumet så sluppet som dobbel deluxe-CD, der nevnte «Evil Eyes» og et par live-b-sider fra Donington 1983 var blant ekstramaterialet. I tillegg inneholder ekstradisken seks låter fra en opprinnelig radiosendt konsert fra San Jose høsten 1983, og dette er et godt innblikk i hvordan Dio låt på denne turneen.

Jan Dahle