I forbindelse med en norgesturne høsten 2012 hadde undertegnede en samtale med tidligere Dio-gitarist Rowan Robertson, og intervjuet sto på trykk i Scream Magazine #170. Vi tok i hovedsak for oss historien rundt Dio-albumet «Lock Up The Wolves», og nå har arkivplyndring gjort at intervjuet også kan leses her på Rock And Roll Dreams.

Året er 1990, og Dio slipper «Lock Up The Wolves». Bak seg har Ronnie James Dio nå et helt nytt mannskap, og på gitar finner vi unggutten Rowan Robertson. I en alder av 17 år ble denne Cambridge-gutten plukka ut blant utallige håpefulle, som hadde et ønske om å overta avtroppende Craig Goldys plass. Oppholdet i Dio ble uansett relativt kortvarig, og Robertson har ikke gjort seg veldig bemerka i ettertid. Noen musikalaske prosjekter har han likevel hatt gående – mer om det senere – og nå er han blant annet å finne i The Southern Cross, en norsksammensatt Dio-tribute.

The Southern Cross legger ut på veien i november, og i den forbindelse er det en passende anledning til å slå av en prat med Rowan Robertson. Dette blant annet for å høre litt om Dio-perioden, men først må vi få vite litt mer om The Southern Cross.

– Henrik (Kaupang, trommer) tok kontakt med meg for 2-3 år siden, og spurte om jeg kunne tenke meg å gjøre en gitarklinikk i Norge. Det syntes jeg var en god ide, og samtidig foreslo han at vi skulle booke et par konserter for å spille noe fra «Lock Up The Wolves». Han var allerede en del av rytmeseksjonen som spilte med Paul Di’Anno, så jeg syntes det hørtes ut som en god ide. Deretter har det bare utvikla seg.

Så langt har bandet gjort omkring 15 konserter, men da under navnet Queen Street, etter Dios «Evil On Queen Street».

– Henrik kom opp med bandnavnet, men vi kom til slutt frem til at vi ikke likte det, så det ble forandra til The Southern Cross.

Bandet har bestått av Rowan, Henrik, bassist Are Gogstad, og vokalist Nils Patrik Johansson, men nå har også tidligere Black Sabbath-tangentist Geoff Nicholls blitt innlemma i prosjektet. Dette gjør The Southern Cross til et mer passende bandnavn.

– Jeg har faktisk ikke møtt Geoff ennå, men jeg har selvfølgelig hørt mye om ham, for han er jo legendarisk etter å ha vært med i Black Sabbath en lang periode.

I skrivende stund har ikke The Southern Cross begynt øvingene, hvilket forklarer at Rowan ikke har møtt keyboardisten, men en viss formening om hva publikum kan forvente seg har gitaristen.

– Vi kommer til å spille i omkring en og en halv time, med i hovedsak låter fra Ronnies karriere. I tillegg vil vi nå inkludere noen låter fra Black Sabbath-katalogen som Geoff har spilt på. Det blir også noen Rainbow-låter, og selvfølgelig Dio-materiale, inkludert en del låter fra «Lock Up The Wolves». Du kan si at folk kan forvente mange minner og hits fra Ronnies omfattende katalog.

Dette med minner er vel noe som kanskje kommer tilbake for gitaristen også, når han nå 22 år etter plateutgivelsen spiller «Lock Up The Wolves»-materiale.

– Jeg vil faktisk ikke si det at å spille disse låtene bringer tilbake minnene, for de minnene jeg har er der uansett. Det som derimot ligger inne hodet mitt når jeg skal spille disse låtene – eller hvilke som helst andre fra Ronnies karriere – er at jeg skal spille dem bra, og yte dem rettferdighet.

Som gitarist er det ikke smågutter Rowan skal måles opp mot heller, for vi snakker om materiale som originalt ble fremført av storheter som Ritchie Blackmore, Tony Iommi og Vivian Campbell.

– Jeg må nok innrømmet at jeg føler et lite press når jeg skal spille låtene disse gitaristene gjorde. På en måte er det i utgangspunktet litt modig av oss å spille fantastiske låter som «Stargazer» og «Holy Diver», så jeg håper bare vi kan yte låtene den rettferdigheten de fortjener. Det tror jeg vi kan, for Patrik er en glimrende vokalist, og bandet er gode musikere. Jeg liker uansett å spille disse låtene, og jeg synes det er viktig på denne måten å holde liv i Dios arv.

Bandet er ikke bare ute for å hedre Ronnie James Dios musikk heller, for det er også litt veldedighet inne i dette.

– Det vi gjør er at vi alltid donerer noe av overskuddet til Stand Up And Shout Cancer Fund, for det mener jeg det er riktig gjøre.

Vi beveger oss etter hvert tilbake i tid, for å ta en titt på Rowan Robertsons historie. Vi åpner da med den spede begynnelse, og med det gitaristens første møte med instrumentet.

– Jeg begynte å spille på en gammel akustisk gitar som lå i huset da jeg var omring sju år, og deretter begynte jeg å ta timer, og lærte meg forskjellige stiler. Det gikk i folk og klassisk gitar, men så oppdaga jeg rock’n roll, Jimi Hendrix, The Beatles, og den slags.

– Det første bandet du kan si jeg spilte i besto av kolleger av min far på universitetet han jobba, og vi spilte forskjellig rock’n roll som Chuck Berry og Status Quo. Senere, i en alder av omring 13, oppdaga jeg metalen gjennom AC/DC, og deretter Anthrax, og shreddstoff som Yngwie Malmsteen. Dette var med på å forme teknikken.

Noen seriøse forsøk på å starte band gjorde Rowan aldri, men han ble med i et band en kort periode.

– Jeg var vel 17 da jeg ble med i et punkrock-band som het Indiscretion, og vi spilte litt rundt omkring.

Det var med andre ord ikke en veldig erfaren syttenåring som sendte auditiontapen sin til Dio.

– Jeg var stor Dio-fan, og jeg dro for å se bandet på Monsters Of Rock i 1987. Der sto jeg på høyre side, rett foran Craig. Jeg og en kompis kjørte dit, og jeg husker at det ikke var lenge etter jeg leste at Craig hadde forlatt bandet. På denne tiden drømte jeg selvfølgelig om å gjøre det stort som gitarist, så jeg bestemte meg for å sende en kassett.

– Det jeg da gjorde var å spille inn en tape hjemme, der jeg la en solo over «The Last In Line», og jeg spilte i tillegg inn noen egne soloer. Deretter ble jeg feig, og bestemte meg for ikke å sende inn tapen likevel. En kompis av meg insisterte på at jeg måtte sende den, og lurte på hva det verste som kunne skje var. Jeg sendte den da av gårde, men glemte egentlig hele saken ettersom det gikk noen måneder.

– Plutselig fikk jeg tapen tilbake fra plateselskapet jeg hadde sendt den til, for de visste vel knapt hva det handla om. Jeg sendte den deretter over til fanklubben, og jeg fant senere ut at tapen først ble lagt til side fordi Ronnie syntes jeg var for ung. Noe skjedde så, og de tok visst en ny lytt, og deretter ringte Wendy (Dio, Ronnies manager og kone) meg hjemme i England en kveld. Dette kom helt ut av et blå, og jeg ble både nervøs og oppspilt på samme tid. Min far sa bare at jeg skulle se på det som en gratis ferie til USA, der jeg også skulle få spille med helten min, og dermed ha det gøy.

Med support hjemmefra var det bare å sette seg på flyet til Amerika, der Rowan skulle prøvespille for bandet han for ikke lenge siden så spille for 75.000 mennesker på Englands største metal-festival.

– Jeg gjorde en audition, og Ronnie var veldig hyggelig mot meg. Han sa også at han virkelig ville at dette skulle fungere. Samtidig ga han meg der og da kallenavnet Baryshnikov, for noe av det første jeg gjorde var å snuble over pedalene mine. Etter denne auditionen gikk det vel to uker, så fikk jeg vite at jeg hadde fått jobben. Deretter dro jeg hjem til England for å hente eiendelene mine, og siden det har jeg stort sett vært i USA.

På denne tiden besto Dio fortsatt av Jimmy Bain (bass), Vinny Appice (trommer) og Claude Schnell (tangenter), så foreløpig var Rowan eneste nykommer.

– De første ti månedene var hele det originale bandet der, og plata ble skrevet i løpet av denne perioden. Det som skjedde var at Jimmy og Claude av en eller annen grunn ble bytta ut underveis, mens Vinny forlot bandet omkring to uker før vi skulle inn i studioet. For å være ærlig vet jeg ikke mye om hvorfor gutta ble bytta ut, for jeg ble holdt litt utenfor der.

Man skulle kanskje tro bandets ferskeste medlem ville begynne å skjelve litt i buksene mens han så kollegene bli bytta ut en etter en, men slik var det ikke for Robertson.

– Nei, jeg hadde aldri en følelse av at min posisjon var trua. Jeg var jo nærmest bare barnet, og alle rundt meg fikk meg til å føle meg som «the golden boy». Derfor frykta jeg aldri for min posisjon.

Rowan nevnte at mer eller mindre hele «Lock Up The Wolves» ble skrevet mens originalmedlemmene var i bandet, og Jimmy og Vinny er da også kreditert på et par låter. Hvordan foregikk så denne skriveprosessen?

– Da jeg kom inn på min første øving husker jeg at jeg var ganske nervøs da det gjaldt mine evner til å skrive, og jeg fortalte dette til Ronnie. Han bare beroliga meg med at det skulle gå bra, så jeg bekymra meg aldri for dette igjen. Ronnie spurte gjerne om noen hadde et riff vi kunne ta utgangspunkt i, og ved et par anledninger kom han inn med riff selv. «Lock Up The Wolves» er Ronnies riff, mens «Born On The Sun» er et Jimmy Bain-riff.

– Du kunne presentere et riff for Ronnie, og hvis han likte det prøvde vi å jamme på det. Deretter kunne han gå over til mikrofonen og komme opp med noen ideer, men som oftest var spørsmålet hvor vi kunne ta låta etter at vi hadde jamma litt på riffet. Da begynte vi å prøve ut forskjellige retninger å gå i, og kanskje spille inn ideene på en kassett som Ronnie ville ta med seg hjem for å jobbe videre med til neste øving.

– I løpet av ti måneder skrev vi altså plata, så det var ikke slik at vi hadde overflod med låter. Vi jobba stort sett med ei og ei låt – eller kanskje to – men det ble aldri skrevet mye mer enn det som kom på plata. Vi hadde vel to ekstra låter som Ronnie og Wendy kom frem til at ikke passa på albumet. En av disse hadde jeg på en kassett som jeg relativt nylig ga til Wendy, men hun synes ikke lydkvaliteten er god nok til at den kan gis ut.

Mens Ronnie satt hjemme og videreutvikla ideene fra siste øving satt Rowan og prøvde å komme opp med nye riff han kunne presentere i øvingslokalet neste dag.

– Jeg kom inn med en del riff, og de jeg er mest fornøyd med må være «Hey Angel», «Between Two Hearts» og «Wild One». Disse tre stakk seg ut for meg som de beste riffa mine, og det var stort at Ronnie også likte dem.

Med låtmaterialet stort sett klart begynte altså bandet å falle fra hverandre, og nye medlemmer måtte inn. Det var likevel kun på bassistsiden det ble holdt auditions, og der ble Teddy Cook den utvalgte.

– Det var en mengde bassauditions, men det var ingen audition for keyboardist, for alle ville ha med Jens (Johansson). Da det viste seg at han var klar for å bli med var saken avgjort. Da Vinny forlot bandet sa Ronnie at det var to trommiser han kunne tenke seg å spille med. Disse var Simon Wright og Aynsley Dunbar. Simon sto høyest på lista, og han sa ja.

Det gikk altså relativt smertefritt å erstatte medlemmene som hadde stått ved Ronnies side gjennom mesteparten av åttitallet, og deretter var det en ganske smertefri studioperiode som sto på programmet.

– Det var utrolig moro å være i studioet, og for meg var hele prosessen en fornøyelse. Vi holdt til i et gammelt viktoriansk hus i Reno, og der hadde vi huset for oss selv. På kveldene stakk vi over til den lokale puben for et party, og der jamma vi på utstyret til husbandet. Vi hadde rett og slett utrolig mye moro, og samtidig lærte jeg selvfølgelig enormt mye rundt det med innspillingsteknikk. Jeg ble rett og slett forelska i innspillingsprosessen, og den dag i dag er det å jobbe i studioet fortsatt min favoritting å drive med. Det så etter hvert å kunne sette på CD-en, og da høre mine gitarer, var utrolig moro.

Som gitarist er det ingen tvil om at Rowan passa godt inn i Dio, og da er spørsmålet om dette var helt naturlig, eller om han måtte tilpasse seg litt stilmessig.

– Det var min naturlige stil, og det skjedde aldri at Ronnie ba meg om å gjøre noe som ikke falt naturlig inn i min stil. Det var riktignok et par ganger han lurte på om jeg kunne gjøre ting litt annerledes, slik som på «Hey Angel», der han ba meg legge inn litt mer luft i et parti. Originalt gjorde jeg også noe mye mer melodiøst i soloen til «Lock Up The Wolves», og da ville Ronnie ha noe mer atmosfærisk i den første halvdelen av soloen. Dette føltes likevel aldri unaturlig.

Nå spiller det kanskje også inn her at Robertson var Dio-fan, og dermed kanskje også hadde latt seg inspirere av Vivian Campbell og Craig Goldy.

– Ja, selvfølgelig hadde de hatt en innvirkning. Jeg var en så stor fan av «Holy Diver»-skiva, at den må ha influert spillestilen min. Samtidig er jeg også en stor fan av Gary Moore, som også har inspirert Vivian. Vi hadde dermed en del av de samme inspirasjonskildene, men det er absolutt ingen tvil om at Vivian og Craig hadde hatt sin innvirkning på stilen min.

Neste trinn på stigen for Rowan – som i og med sin unge alder opplevde alt for første gang – var å ta det hele ut på veien. Dermed ble kanskje turnéen i etterkan av «Lock Up The Wolves» gitaristens første virkelige møte med rockesirkuset.

– Alt var jo nytt for meg på denne tiden, og det føltes litt som å være inne i en virvelvind. Det var hotellrom, busser, scener, og alt dette, samtidig som det handla om å ha det gøy og å feste. For å være ærlig er minnene fra denne perioden ganske tåkete. Jeg vil ikke si at det var for mye festing, men festinga er utvilsomt grunnen til de tåkete minnene, flirer Rowan. Jeg var jo ung, og det var mange fristelser.

For det meste gjorde Dio i denne perioden headlinekonserter, men det ble også gjort noen show som oppvarming.

– Det var i hovedsak egne konserter, men det var noen få oppvarmingsjobber for Metallica. Det å ha varma opp for dem er litt kult når jeg nå ser tilbake på det. Jeg hang sammen med Metallica-gutta på et party, men ellers hadde jeg ikke mye med dem å gjøre. Jens tilbrakte mer tid med dem enn jeg gjorde.

Turnéene i etterkant av Dios fire første album er alle dokumentert på video og DVD, eller livemateriale sluppet på album og singler. Fra «Lock Up The Wolves»-turnéen har det derimot ikke dukka opp noen offisielle utgivelser, men noe finnes innspilt, kan Rowan fortelle.

– Det er ett kvalitetsopptak fra TV, og det er gjort i Tyskland. Det er vel tre låter, og du finner dem på YouTube. Det er også ett kvalitetsopptak av lyd, og det er en komplett konsert innspilt av Westwood One, hvis jeg husker riktig. Dette var ikke blant våre beste konserter, men det finnes i alle fall et opptak.

Etter turnéen gikk det ikke lang tid før Ronnie James Dio fant veien tilbake til Black Sabbath for «Dehumanizer», og planene om gjenforeninga var nok der allerede mens Dio var på veien.

– Vi spilte i Minneapolis – dette var samme kvelden som Stevie Ray Vaughan døde – og da kom Geezer Butler, og vi gjorde «Neon Knights» med ham. Jeg fikk altså spilt «Neon Knights» med Geezer og Ronnie – det er et opptak av dette også på YouTube – så det står igjen som et høydepunkt for meg. Grunnen til at Geezer var der for å møte Ronnie var nok at de allerede hadde begynt å planlegge det som skulle bli «Dehumanizer». Dermed ble bandet også oppløst ganske umiddelbart etter at turnéen var over.

Ronnies samarbeid med Black Sabbath ble som kjent kortvarig den gangen, og det gikk dermed ikke veldig lang tid før Dio gjenoppsto som band, men nå i nok en ny form. Vinny Appice var tilbake, men Rowan fikk aldri noe tilbud om å være med denne gangen.

– Nei, jeg ble aldri spurt om å komme tilbake, understreker Robertson.

Rowan Robertson er fortsatt en ung mann når drømmene nærmest blir sparka over ende foran ham, og de fleste der ute har nok hørt lite til gitaristen siden den gang. Det betyr ikke at Rowan la gitaren tilbake i kofferten, for et eller annet har han hatt gående det meste av tiden. Først ut var et samarbeid med tidligere Lynch Mob-vokalist Oni Logan.

– Jeg var på jakt etter et band å spille med, men på denne tiden fikk jeg ingen auditions. Dermed gikk jeg for å sette sammen mitt eget band, som jeg ville skulle være litt mer i retning av blues. Jeg var veldig interessert i den litt bluesa siden ved rocken, slik som Aerosmith og Stevie Ray Vaughan. Jeg var også så heldig at Oni Logan forlot Lynch Mob, og siden vi allerede var venner begynte vi å jobbe sammen. Han kom da opp med ideer om å gjøre noe litt annerledes, og vi brukte lang tid på å sette sammen bandet.

– Vi spilte inn ei plate, som etter hvert ble sluppet i et lite opplag, men som kanskje får en skikkelig utgivelse en dag. Bandet het Violet’s Demise, men da vi trykte opp CD-en kalte vi det bare Logan/Robertson. Det var ingen god følelse å bytte navn på prosjektet – men vi gjorde det for å bli kvitt de negative følelsene rundt prosjektet om aldri førte noen vei – så det er uansett Logan/Robertson det heter nå.

Plata var klar i 1994, etter tre års utvikling, men noe mer kom det altså ikke ut av prosjektet før albumet «Revisited» ble utgitt i 2001. I ettertid har heller ikke lykken nødvendigvis vært veldig smilende til Rowan.

– Jeg var aldri veldig heldig når det kom til det å finne en god situasjon å slå meg til ro med, og det skulle gå fire år før jeg fant en god bandsituasjon igjen. Det tok også tid å komme seg etter de store skuffelsene, samtidig som musikkscena på denne tiden gikk igjennom store forandringer. Jeg følte meg som en dinosaur, mens alle rundt meg holdt på med grunge. Det var nok en vanskelig tid for alle som var involvert i hard rockemusikk.

– Det neste du kan si var av en viss betydning var da jeg i 1998 ble med i et band som het Vast, som jeg spilte med i to år. Jeg spilte på bandets andre plate. Jeg skrev også litt på plata, men det ble jeg ikke kreditert for. Mesterhjernen bak bandet er en veldig talentfull mann, og de hadde allerede gjort ei veldig bra debutplate. Etter skiva jeg spilte på mista jeg uansett interessen, for jeg ville være mer kreativ.

Noen strøjobber ble det på Rowan de neste par åra, men så bestemte briten seg for å reise hjem til gamlelandet for en tid. I 2004 var han likevel tilbake i Amerika, og der ble han tilbudt en audition.

– Det var et elektroband som Rivers Cuomo fra Weezer sto bak, så jeg gjorde det. Bandet het AM Radio, og jeg spilte der et par år, men så bestemte jeg meg bare for at tiden var inne for å komme meg tilbake til røttene. Etter litt poprock ville jeg virkelig komme meg tilbake til god gammel bluesbasert og hard musikk. I 2006 møtte jeg så Jeff Duncan fra Armored Saint, og han spurte om jeg ville være med i hans DC4. Jeff er en fantastisk gitarist, vokalist og låtskriver, så jeg har spilt med ham siden.

For ikke lenge siden fikk Rowan et nytt tilbud, som han også sa ja til. Denne gangen var det Billy Ray Cyrus som trengte gitarist.

– Jeg fikk en telefon fra produsent Brandon Friesen for noen måneder siden, og spørsmålet var om jeg ville komme og spille litt på Billy Rays plate. Jeg endte opp med å spille på en god del av plata, og deretter ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å spille i Billys band. Det sa jeg selvfølgelig ja til, og jeg vet at gutta i DC4 forstår at jeg gjør dette også, for vi må alle ha mat på bordet. For å være ærlig er plata også fantastisk, og Billy er en talentfull fyr. Musikken er også basert i de samme røttene som jeg har, som The Rolling Stones og blues.

Med det har vi kommet frem til nåtiden, og kan konstatere at Rowan Robertson igjen har en god musikalsk karriere.

Jan Dahle