Storbritannia hadde sitt Band Aid, amerikanerne fulgte opp med USA For Africa, mens Tyskland kunne by på Band Für Afrika, og her i Norge fikk vi Forente Artister. Førstnevnte veldedighetsprosjekt ble unnfanga da Bob Geldof og Midge Ure så en TV-reportasje om den pågående sultkatastrofen i Etiopia i 1984, og med det begynte også snøballen å rulle verden over. Tungrockens svar ble Hear’n Aid, et prosjekt iscenesatt av Vivian Campbell, Jimmy Bain og Ronnie James Dio.

Noe av grunnen til at nettopp Hear’n Aid ble til finner vi i det faktum at artister fra metalens verden var totalt fraværende i både Band Aid og USA For Africa. Den tyngste rocken som var representert i førstnevnte kom i form av bidrag fra Status Quos Rick Parfitt og Francis Rossi, mens sistnevnte ikke gikk lenger i rockeretningen enn til Bruce Springsteen og Journeys Steve Perry.

Ronnie James Dio og hans medmusikanter ville dermed vise at også metal-folket brydde seg, og det skulle bli enkelt å samle et solid lag av vokalister og gitarister fra en genre som omtrent på samme tid befant seg under fullt angrep fra PMRC for sin påståtte umoral. Et frynsete rykte til tross, metal-artistene brydde seg så visst der musikere og sangere fra flere av datidens største hardrock- og metal-band bidro.

I mai 1985 fant dermed medlemmer fra band som Dio, Iron Maiden, Judas Priest, Mötley Crüe, Dokken, Blue Öyster Cult, Queensrÿche, Journey og Twisted Sister, for å nevne noen, veien inn i A&M Studios, Rumble Recordings og Sound City. Der, under ledelse av produsent Ronnie James Dio, ble «Stars» spilt inn. Denne nå legendariske låta var skrevet av gitarist Vivian Campbell, bassist Jimmy Bain, og Dio selv.

Det er disse tre initiativtakerne som innleder «Stars», der Campbell og Bain plukker forsiktig på gitarene, mens Dio legger det første lille sangpartiet. Deretter drar riffet i gang det som er ei klassisk låt i grenselandet mellom hardrock og metal – veldig innenfor datidens Dio-uttrykk – mens Y&Ts Dave Meniketti, Judas Priests Rob Halford og Quiet Riots Kevin DuBrow deler vokallinjene med Ronnie James Dio. Låta er sterk og melodiøs, og vokalarrangementet sitter riktig godt.

Refrenget slår så inn, og med det får vi et massivt kor – slik vi også hadde hørt i Band Aid og USA For Africa – der omkring 40 stemmer bidrar. Blue Öyster Cults Eric Bloom, Rough Cutts Paul Shortino, Queensrÿches Geoff Tate og Dokkens Don Dokken synger så andre verset. Alle vokalistene leverer solid, og kombinasjonen av stemmene fungerer godt.

Noe av det «Stars» kanskje huskes best for er likevel solopartiet, der ni gitarister er delt inn i seks forskjellige par som duellerer seg imellom. Resultatet er spektakulært, der et historisk gitarlag utfolder seg i relativt fri dressur. Den gang Giuffria-gitarist Craig Goldy innleder denne seansen melodisk og fint, der han og Twisted Sisters Eddie Ojeda veksler på å stikke seg frem.

Neste lag ut er Vivian Campbell mot Night Rangers Brad Gillis, og det er ikke annet å si enn at dette er heftig. Campbell returnerer senere mot Yngwie Malmsteen, mens Gillis tar en andrerunde mot Blue Öyster Cults Donald «Buck Dharma» Roeser. Også Dokkens George Lynch viser seg i to dueller, og han møter Journeys Neal Schon og Quiet Riots Carlos Cavazo. Alt i alt snakker vi her om et av hardrockens største gitarøyeblikk, og underveis i låta legger også Iron Maidens Dave Murray og Adrian Smith sine bidrag.

I siste del av låta dukker noen av vokalistene opp igjen, mens hovedfokus ligger på refrenget. Samtidig slipper trommisene Vinny Appice (Dio) og Frankie Banali (Quiet Riot) til med en ørliten solosekvens. Den fulle versjonen av innspillinga klokker inn på sju minutter, mens en singelversjon er to minutter kortere. Singelen byr for øvrig også på en nyhetsreportasje, der flere av de involverte intervjues.

Videoen til «Stars» er lagt opp på samme måte som Band Aids «Do They Know It’s Christmas?» og USA For Africas «We Are The World», der vi ser artistene legge sine bidrag i studioet, inkludert det sedvanlige all star-koret, og andre småklipp fra innspillinga. Sånn sett følger «Stars» på alle måter formelen fullt ut, og resultatet er altså særdeles fortreffelig.

En halvtimes dokumentar om Hear’n Aid og innspillinga av «Stars» ble sluppet på video, og her forteller Ronnie James Dio litt om prosjektet, før vi får se klipp fra innspillingene av først kompet, så vokalen – der vi også får høre noen vokalister synge mer enn de gjør på den ferdige versjonen – gitarsoloene, og til slutt koret.

Underveis krydres det med samtaler med flere av de mest profilerte bidragsyterne, men også korister som Ted Nugent, Nigel Tufnel og David. St. Hubbins (Spinal Tap), Blackie Lawless (W.A.S.P.), Vince Neil (Mötley Crüe) og Carmine Appice (King Kobra) intervjues. I Japan ble dokumentaren for øvrig gitt ut på laserdisk, men noen ekstra sekvenser.

Det ble også sluppet en LP samtidig som singelen så dagens lys på i 1986, og dermed fulgte Hear’n Aid i USA For Africas fotspor også på dette feltet. I tillegg til «Stars» finner man her innspillinger med åtte band, som i hovedsak leverer konsertopptak, og i flere tilfeller versjoner som ellers bare er å finne på b-sider eller livevideoer.

Noe er også rimelig normalt tilgjengelig stoff, der Accepts innspilling av «Up To The Limit» er henta fra minialbumet «Kaizoku-Ban», mens Scorpions byr på «The Zoo» fra den suverene «World Wide Live». Motörhead serverer på sin side «On The Road» fra Hammersmith Odeon sommeren 1985, og dette er en tidlig versjon av «Built For Speed», som er å finne på «Orgasmatron».

Kiss og Rush har henta sine bidrag fra konsertvideoene «Animalize Live Uncensored» og «Grace Under Pressure Tour», og sistnevntes «Distant Early Warning» er et høydepunkt på plata. Dio har på sin side gravd frem en ellers uutgitt liveversjon av «Hungry For Heaven», mens Y&T har gått i motsatt retning der kvartetten byr på en studioinnspilling av «Go For The Throat», som opprinnelig er å finne på livealbumet «Open Fire». 16 år etter sin død bidrar også Jimi Hendrix med et studioopptak i form av «Can You See Me».

Alt dette gjør «Hear’n Aid» til et veldig bra samlealbum, der bandene har henta frem gode versjoner av sterke låter. Det var også i en periode tidlig på 2000-tallet snakk om en reutgivelse av plata på CD – den er kun utgitt i Japan på det formatet – men dette kokte den gang bort i alt det juridiske rundt en slik utgivelse. Etter Ronnies død har også hans manager og ekskone, Wendy Dio, ymta frempå om en nyutgivelse, men uten at dette foreløpig har blitt en realitet.

Jan Dahle