En gammel kjenning

I 2009 slapp Dio-versjonen av Black Sabbath «The Devil You Know», under navnet Heaven & Hell, og i den anledning hadde undertegnede det som skulle bli min siste samtale med Ronnie James Dio. Resultatet sto på trykk i Scream Magazine #135, og gjengis her på Rock And Roll Dreams omtrent slik det ble presentert for i overkant av elleve år siden.

Det er 17 år siden den Dio-fronta utgava av Black Sabbath sist var ute med et studioalbum, men i slutten av april vil «The Devil You Know» være å finne hos din lokale platelanger. Dermed er sirkelen slutta for Heaven & Hell – som bandet kaller seg i dag – etter en forsiktig start for et par år siden, som først førte til en suksessfull turne, og som nå altså følges opp av ny musikk.

Da Ronnie James Dio for tredje gang slo seg sammen med Tony Iommi og Geezer Butler i 2006 – for å gjøre noen låter til Black Sabbath-samlinga «The Dio Years» – var det hele ment å være et kortvarig studioprosjekt, men siden snøballen begynte å rulle har den vist lite tegn til å bremse opp. Den påfølgende turneen under bandnavnet Heaven & Hell ble dermed bare en ny begynnelse, og neste skritt ble naturlig nok et fullt album. Det er da også dit i historien vi er kommet nå, og når vokalisten ønsker å slå av en prat er den kommende plata – som bærer tittelen «The Devil You Know» – i miksen.

– Vi spilte inn basisen i Rockfield i Storbritannia, og jeg gjorde også vokalen der. Nå mikser vi her i Los Angeles, og skulle det være noe som må fikses fra min side kan jeg gjøre det her, forteller Ronnie fra sitt hjem kjære hjem.

Dio er glad for å være hjemme, men han kan styre seg for regnværet California i skrivende stund har å by på. Når Ronnie James er ferdig med å syte over fuktigheten rundt ham kommer vi så kjapt tilbake på kurs, og man kan spørre seg om mannen måtte vurdere Dios fremtid opp mot Heaven & Hell, før han sa ja til dette prosjektet.

– Situasjonen var, som du vet, Jan, den at vi skulle gjøre et par låter for «The Dio Years». Jeg og Tony møttes i England – og dette var vel første gang jeg møtte ham på 11-12 år – og vi ble enige om å gjøre disse låtene. Det at vi kjapt skrev tre låter beviste bare hvor godt vi egentlig jobber sammen, og hvor morsomt det er å jobbe med ham. Da låtene var gjort var jeg klar for å sette i gang med neste Dio-plate, men så kom spørsmålet om en turne opp.

– For meg fremsto dette som en god ide, men planen min ble da å gå rett inn og gjøre neste Dio-plate etter turneen. Turneen viste seg å bli riktig så fornøyelig for oss, og dermed dukka spørsmålet om å gjøre ei plate opp. Da dette ble diskutert følte vi alle at vi hadde minst ei god plate til i oss, så dermed ble avgjørelsen tatt om å gjøre denne skiva. Det hele har dermed bare vært en utvikling, og uten at vi hadde trengt et par låter til samlinga hadde dette sikkert ikke skjedd.

Ronnie James under Sweden Rock Festival 2007.

– Planen min har uansett hele tiden vært å komme tilbake til neste Dio-skive, så jeg har egentlig aldri sett på det som om jeg har satt Dio på vent. Det er ikke sånn at jeg gjør dette for pengene, berømmelsen eller hotellrommene, men det handler derimot om å fullføre noe man har starta.

– Jeg har hatt en karriere i Dio, jeg elsker å jobbe med gutta i bandet mitt, og jeg har et prosjekt å fullføre med bandet. Det prosjektet er «Magica», som alltid var ment å være en trilogi. Planen var at de to neste platene skulle bli del to og tre av «Magica», så dette er fortsatt det jeg kommer til å vende tilbake til når jeg er ferdig med Heaven & Hell.

Det kan virke som om Ronnie ikke helt var klar over hva han bega seg ut på da «Mob Rules»-besetningen av Black Sabbath ble gjenforent, og da kan man lure på om Heaven & Hells suksess tok Dio litt på senga.

– Både ja og nei, muligens. Jeg hadde nok ikke forventa en så sterk reaksjon så kjapt som vi opplevde, men jeg visste jo hvor bra bandet er. At det var mange der ute som ville høre disse låtene spilt av det originale bandet var jeg også sikker på, for det skjønner man av reaksjonen dette materialet får når vi gjør det med Dio.

Problemene denne besetningen har opplevd tidligere har også vært fraværende denne gangen, noe som har gjort at gutta trives på veien sammen.

– Problemer er egentlig bare det du gjør dem til selv, og for meg går livet videre. Jeg var tross alt i Rainbow en gang også, og jeg fikk sparken der. Slikt skjer, og grunnene kan være så mange. Uansett er problemene vi hadde tilbake på åttitallet borte, da disse rett og slett kom som et resultat av misbruk av rusmidler.

– Vi var unge den gang, og rusmidler roter det til for deg når det kommer til å ta viktige avgjørelser. Det at problemene den gang egentlig ikke handla om personlighetsproblemer – men derimot om folk som gjorde skadelige ting mot seg selv – har vi nok bevist ved å komme sammen for tredje gang, og at det nå fungerer bedre enn noen gang tidligere oss imellom.

Black Sabbath 1981.

Denne gangen gikk bandet altså gjennom personlighetstesten før man kom frem til arbeidet med et fullt studioalbum, i motsetning til hvordan det fungerte i forkant av «Heaven And Hell» og «Dehumanizer». Mye er dermed annerledes, også prosessen rundt det å kreere ei plate.

– Vi skrev på helt andre måter tidligere. Da samla vi oss på øvingslokalet og jamma ut låtene, og det fungerte fordi det var den eneste mulige metoden den gang. Nå har vi derimot kommet inn i en helt annen situasjon, der vi alle har våre egne studioer, så det er enklere bare å komme sammen og spille inn ting. Vi gjorde jo faktisk de tre nye låtene til «The Dio Years» i studioet til Tony, og slikt er i dag mulig, til tross for at det er et lite studio.

– Med en god teknikker kan du bare banke ut det du har, og deretter er det bare å klippe og lime. Dette gjør alt så mye enklere, og muligheten til å prøve ut forskjellige ting er så mye større enn når du utformer låtene på øvingslokalet. Ved hjelp av dagens metoder kunne vi ha alt klart før vi gikk inn for faktisk å spille inn plata, og alt var dermed skrevet og arrangert før vi tok turen til Rockfield. Alle disse forberedelsene ble gjort her hjemme i mitt studio.

Betyr dette at vi i dag snakker om mindre bandsamarbeid, og mindre bandfølelse under arbeidet med plata enn hva som var tilfelle tidligere?

– Nei, for alle var her, og alle var med og skrev musikk. Tony, Geezer, Vinny og jeg var her, og det samme var min studioteknikker, og vi klarte vel å fullføre ei låt i uka. Dette var en fantastisk måte å jobbe på, og det at vi hadde muligheten til å prøve ut så mye underveis var en stor fordel. På et øvingslokale er kanskje det største problemet at alt er så jævlig høyt at du ikke kan høre noe, og dette problemet slipper vi i studioet. Dette handler altså om teknologi, og det er idiotisk ikke å utnytte teknologien.

Man må kunne se på «The Devil You Know» som oppfølgeren til «Dehumanizer», noe som gir et tidsspenn på 17 år mellom bandets to siste plater. Mye har gutta også å bevise etter at nevnte plate ikke klarte å leve opp til forventingene man hadde etter «Heaven And Hell» og «Mob Rules».

– Du kan nok si at dette er oppfølgeren til «Dehumanizer», på samme måten som «Dehumanizer» var oppfølgeren til «Mob Rules», til tross for at det altså er veldig lang tid mellom disse skivene. Det at vi til tross for all tiden mellom platene fortsatt gjøre dette er vel bare nok et bevis på at dette er noe vi virkelig ønsker å gjøre. Når det går så lang tid glemmer du normalt bort de menneskene du har jobba med, men for oss har det nok alltid ligget i bakhodet at vi på et eller annet tidspunkt kunne tenke oss å gjøre noe igjen.

– Det er forresten litt artig at «Dehumanizer» ikke fungerer for deg, for jeg har den som en av mine favoritter. Reaksjonen vi fikk på låtene vi spilte fra «Dehumanizer» tyder kanskje på at plata er blitt litt bortglemt, og på mange måter drukna den nok i sin tid i grungen og alt det andre som foregikk på den tiden den kom ut. Plata er for meg en av de mest heavy skivene jeg har hørt, men den vi har gjort nå er nok mye mer musikalsk i uttrykket.

Black Sabbath 1992.

– Det er mer musikalsk variasjon på den nye skiva, men igjen kommer nok det av at vi skrev plata på en helt annen måte. Jeg vil uansett alltid være stolt av «Dehumanizer», og da spesielt fordi den er så heavy. Du har nok uansett rett i at det er ei skive som ikke fungerer for alle, og det er noe jeg ikke har problemer med å forstå.

Når dette er sagt så skal det også påpekes at undertegnede utvilsomt vil si at «Heaven And Hell» er Black Sabbaths beste plate, og det er da også den Heaven & Hell i dag må regne med å bli målt opp mot.

– Her snakker vi om en helt annen tid, og om andre låter. Dette var ikke musikk som var like heavy som «Dehumanizer», men «Heaven And Hell» er – heldigvis eller uheldigvis, alt etter hvordan du ser på det – blitt standarden for hva vi er ment å være. Det største problemet med at alle kommer til å sammenligne «The Devil You Know» med «Heaven And Hell» er at alle forventer en ny «Heaven And Hell».

– Folk forventer på en måte den samme plata igjen, og nettopp det er en av grunnene til at «Dehumanizer» er et helt annerledes album. Både musikalsk og tekstmessig er plata annerledes enn forgjengerne, og dette fordi vi hadde et ønske om å gjøre noe annet enn det folk forventa. Som et resultat forventer kanskje folk enda mer en ny «Heaven And Hell» fra oss denne gangen, nettopp fordi «Dehumanizer» var så langt unna å være nettopp det.

Ronni James er en rolig og sindig kar, som ikke lar seg vippe av pinnen av folks forventninger, og dermed tar han det hele med knusende ro.

– Jeg føler aldri at den typen press henger over meg, og det kommer av at jeg ikke lar noen fortelle meg hva jeg skal skrive. Jeg skriver det jeg skriver, og det som kommer fra hjertet, og ikke det folk forventer av meg. Om den nye plata ikke blir en suksess, og ikke tar opp konkurransen med «Heaven And Hell» kommersielt sett, så kan jeg ikke si annet enn «too bad». Vi liker låtene, og det er vi som må sette babyen vår ut på gata, der alle kan trampe på den. Dette må vi gjøre med stolthet, og det har jeg ikke noe problem med å gjøre.

Ronnie James peker ut himmel og helvete.

Det er ti låter på plata, og ifølge Ronnie kan vi vente oss ei variert skive. Reaksjonene fra fansen er i skrivende stund umulig å forutse, men at kristenfundamentalistene i Statene ikke kommer til å sette pris på albumtittelen er det ikke vanskelig å forutse.

– Nei, du har nok rett i at de nok en gang får noen å plukke på, og kjenner jeg opplegget rett blir vel denne «noen» meg, humrer Ronnie.

Vi har tidligere vært inne på at Dio på mange måter har vært lagt på is etter Heaven & Hells inntreden, men innimellom har Dio vært et turnerende band også de siste par åra. Senest i fjor så vi orkesteret i Norge, og da kunne vi for første gang oppleve et Dio som ikke spilte noen Black Sabbath-låter. Det er naturlig å tro dette kommer som et resultat av at originalbandet nå gjør dette materialet, og at Ronnie dermed ser på det som overflødig i Dio-sammenheng.

– Det har du helt rett i. Når folk nå har muligheten til å høre låtene med originalbandet, kan vi droppe disse fra Dio-settet, og vi har jo uansett så mye annet å velge mellom. Tidligere har jeg alltid hatt lyst til å spille Black Sabbath-låtene med Dio, fordi jeg ikke har trodd at de kom til å bli spilt av originalbandet igjen. Derfor har det alltid vært naturlig å putte inn et par Black Sabbath-låter i settet, men nå fremstår det som litt overflødig.

– Litt meningsløst er det også å spille låtene med Dio det ene året, for så å komme tilbake året etter med Heaven & Hell og gjøre en del av det samme materialet. Dette gir oss uansett mer frihet når vi setter sammen Dio-konsertene, for det er ikke til å komme utenom at det tidligere har vært vanskelig ikke å gjøre «Heaven And Hell».

Det er tett oppunder 30 år siden Ronnie James Dio ble Black Sabbaths vokalist for første gang. På denne tiden hadde han hatt en suksessfull periode med Rainbow, men så var mannen arbeidsledig, og jobbtilbudet kunne dermed ikke kommet mer beleilig. Da vi for snart to år siden hadde en prat med Tony Iommi fortalte han sin historie fra den perioden, men la oss nå høre Ronnie fortelle historien fra sitt perspektiv.

– Jeg hadde vel snakka med Tony over en periode på et par måneder, og jeg bodde da på østkysten av USA, mens han bodde i Birmingham. Vi snakka på telefonen, og han fortalte at han var lite fornøyd med hvordan ting fungerte i Black Sabbath på denne tiden. Han hadde da lyst til å gjøre noe annet, og han hadde fått med seg at jeg ikke lenger var med i Rainbow. Dermed lurte han på om jeg kunne være interessert i å gjøre noe sammen med ham.

– Han fortalte også at Bill var klar som trommeslager i dette nye prosjektet. Vi la planer for å gjøre noe, men så fikk Black Sabbath et tilbud om å gjøre en jubileumsturne. De valgte da å legge ut på denne turneen, og på samme tid flytta jeg tilbake til Los Angeles. En kveld jeg var på Rainbow Bar & Grill var Tony også der, og husker jeg ikke feil var det Sharon Osbourne (den gang het hun fortsatt Sharon Arden) som introduserte meg for Tony den kvelden. Hun var en god venn av meg og Wendy den gang, så hun kom over til meg med Tony.

Tony riffer på Sweden Rock Festival 2007.

– Tony spurte senere på kvelden om jeg hadde lyst til å bli med dit bandet bodde, og der de også jobba med den kommende plata. Det hele var vennskapelig, og det handla kun om å ta en drink, og ikke om Black Sabbath eller studioet. Etter hvert spurte Tony om jeg ville bli med over og se på studioet, og både Bill og Geezer var også der. Gutta begynte å spille, og Tony foreslo at jeg skulle synge litt. Etter noen minutter hadde jeg skrevet noen ord. Vi gjorde så låta, og det var «Children Of The Sea».

– Da vi hadde kjørt gjennom den sa Tony «Jeg vil ha deg med i bandet, og jeg sparker Ozzy». Det var ikke derfor jeg hadde blitt med over til gutta denne kvelden, men slik ble det etter hvert. Jeg måtte riktignok vurdere saken litt, for jeg hadde enkelte andre planer, men det hele virka fornuftig. Det fungerte bra fra første stund, og det eneste problemet jeg erfarte var at en del fans ga meg fingeren de første par ukene av turneen.

– Det føltes som om det var et hav av fingre som bare sa «Fuck you», men jeg brydde meg ikke nevneverdig om dette. Et par uker ut i turneen spilte vi så i Philadelphia, og der ble jeg møtt av en banner som sa «Philadelphia welcomes and loves the reverend Ronnie James Dio», og av en eller annen grunn fikk jeg ikke fingeren etter den konserten. Nettopp dette har gjort Philadelphia til min favorittby å spille i, fordi det var byen som fjerna fingeren.

Det høres ut som om Iommi nærmest brukte den kvelden Ronnie snakka om som en audition, men Ronnie selv liker ikke å se på det som om det var dette som foregikk.

– Jeg gjør ikke audition for noen, kommer det kontant fra Dio. Det fungerte ikke som en audition den kvelden, for det var ikke den måten gutta gikk frem på. På en audition ville det ikke vært naturlig å spørre om jeg vil skrive noe for bandet. Tony spilte et stykke musikk for meg, og jeg likte det, så jeg skrev en tekst. Jeg har aldri gjort en audition, og på grunn av ryktet jeg nå har vil jeg heller aldri trenge å gjøre det. Jeg kan likevel se at det for deg kan fremstå som om dette var en slags audition, men tro meg, det var ikke det.

– Først og fremst var Geezer på dette tidspunktet ikke særlig lysten på å hive ut Ozzy, og det tror jeg ikke Bill var heller. Den eneste som ville bli kvitt Ozzy var Tony, men ser vi på fakta så er Tony bandets leder. Han hadde hørt hva jeg hadde gjort med Rainbow, og han likte det han hørte, mye fordi musikken var mer progressiv enn den musikken Black Sabbath drev med. Jeg tror Tony hadde lyst til å utvide horisonten, og å gjøre noe bedre, og i meg så han muligheten til å gjøre det.

Heaven & Hell 2009.

Black Sabbath trengte helt klart å finne en ny retning etter et par svært svake plater, og «Heaven And Hell» er mer enn et godt nok bevis på at valget som ble tatt var riktig. Når det så gjelder Ronnie James, hva var det egentlig han drev med musikalsk i perioden mellom Rainbow og Black Sabbath, og som gjorde at han trengte en måneds tid for å bestemme seg for å ta Black Sabbath-jobben?

– Jeg satte sammen mitt eget band veldig kjapt etter Rainbow, og da jeg flytta tilbake til Los Angeles begynte jeg i tillegg å spille med blant andre Jeff «Skunk» Baxter og Al Kooper, som var toppmusikere her i California. Jeg spilte med både dem og mitt eget band på samme tid, men så kom Black Sabbath-spørsmålet opp, og dermed måtte jeg ta en avgjørelse. Fornuften sa at jeg skulle gå for Black Sabbath, men hadde jeg ikke gjort det hadde jeg nok endt opp med å satse på mitt eget band.

Ronnie har allerede nevnt at Tony Iommi var den ubestridte lederen i Black Sabbath, og vokalisten kom fra en noe lignende situasjon, der Ritchie Blackmore var kanskje mer som den ubestridte diktatoren å regne. Hvordan var så overgangen fra å jobbe med Blackmore til Iommi?

– I tilfellet med Ritchie var han utvilsomt bandets stjerne, der han kom fra Deep Purple, og dermed var bortimot som ei megastjerne å regne. Han satte sammen sitt band, og jeg var på den tiden nærmest ukjent. Han hadde sin rett til å være leder av det bandet, og det var hans karriere som sto på spill. Han forlot tross alt Deep Purple for å starte opp Rainbow. Det er klart han trengte de rette personene rundt seg, men han fortjente like fullt å være bandlederen. Han visste hva han ville, og han visste hvordan musikken skulle være.

– Situasjonen i Black Sabbath ble etter hvert litt annerledes. Tony hadde alltid vært lederen av bandet, og uten ham ville det ikke være noe Black Sabbath. Det fungerte slik at om Tony sa nei, så ble det ikke gjort, men dette ble det forandringer på. Jeg er ikke bygd for å godta noe slikt, og jeg er ikke en «Yes, Sir»/»No, Sir»-type.

– Med Ritchie var det annerledes, men legg merke til at jeg nå ikke lenger var med i Ritchies band. Dette fordi jeg ikke lenger var villig til å være i en slik situasjon, og den retningen Rainbow var i ferd med å ta musikalsk var heller ikke en retning jeg ville gå i. Dermed gjorde jeg det veldig enkelt å få avskjed fra det bandet, fordi jeg egentlig ikke ville være med videre. Slik Black Sabbath har fungert etter at jeg kom inn i bandet har alle hatt sitt å si, og vi respekterer alle hverandre.

Ronnie James gir alt sommeren 2007.

Dette må ha gjort den kreative prosessen i Black Sabbath veldig annerledes enn tilsvarende prosesser i Rainbow.

– Ja, det var utvilsomt enklere for meg å være kreativ i Black Sabbath, men på den annen side var det den store utfordringa ved å jobbe med Ritchie som gjorde meg god. Når noen så til de grader vet hva de vil, blir du satt under et press for å levere, og det gjør at du utvikler deg. Når du så klarer å levere, har du bevist at du er plassen verdig.

– Det at vi delte mer på det kreative i Black Sabbath gjorde situasjonen enklere, da vi kunne utfylle hverandre på en annen måte. Du visste på en måta hva alle ville, mens i Rainbow visste du til en viss grad hva Ritchie ville, men du visste likevel ikke hvordan det ville bli.

Den ubestridte klassikeren til Dio-besetningens Black Sabbath er altså «Heaven And Hell», men var det slik den gang gutta jobba med plata at de forsto at de hadde noe spesielt på gang?

– Nei, jeg tenkte ikke slik i det hele tatt, og det kommer nok av at jeg ikke har den typen ego. For meg var det mer et håp om at folk kom til å like plata, men du kan aldri vite hvordan det går til slutt. Vi hadde så visst ingen ide om at skiva skulle bli så suksessfull, og at den skulle definere en ny generasjon heavy musikk. Den gang var det også sånn at du ikke fikk fyken fra et plateselskap om hiten uteble, så uansett hvordan «Heaven And Hell» hadde gjort det hadde vi nok bare gått videre til neste plate.

Bandet gikk naturlig nok videre, og «Mob Rules» så dagens lys året etter. Her snakker vi om ei plate som er ganske så annerledes enn forgjengeren, og dette mener Ronnie er naturlig, omstendighetene tatt i betraktning.

– Det var en helt annen prosess rundt det å skrive musikken til «Mob Rules» enn det hadde vært på «Heaven And Hell». Den første plata ble i hovedsak skrevet av Tony og meg, og vi satt rundt et bord og kasta ideer frem og tilbake. Sånn sett var ikke fremgangsmåten helt ulik den vi har brukt på den nye plata, men selvfølgelig uten dagens teknologi. Geezer var uansett ikke med oss i en lang periode mens «Heaven And Hell» ble skrevet, og han kom først tilbake til bandet da det var tid for å begynne å spille inn låtene.

– Da «Mob Rules» ble gjort var Geezer tilbake for fullt, og da hamra vi ut noen låter i løpet av et par måneder, men denne perioden var ikke like produktiv som perioden rundt «Heaven And Hell». Det var en helt annen holdning ute og gikk nå, og det var litt for mange som dro i forskjellige retninger. Vi kom uansett opp med en del bra stoff, men det er ei plate som låter helt annerledes enn forgjengeren. «Heaven And Hell» er nok også ei plate der du som lytter har litt mer å gripe tak i, mens «Mob Rules» spriker litt mer.

Da vi ikke hørte Tonys riff, Sweden Rock Festival 2009.

Ronnies første periode i Black Sabbath avsluttes med konsertplata «Live Evil», og ryktene er mange rundt produksjonen av denne. Blant annet har det blitt påstått at medlemmene var innom studioet hver for seg, uten andre medlemmers viten, for å fikse miksen til sin fordel. Da skiva ble gjort hadde Ronnie uansett ingen intensjoner om å forlate Black Sabbath, men ikke lenge etter var likevel bandet Dio et faktum.

– Verken jeg eller Vinny hadde noe planer om å forlate bandet da vi gjorde «Live Evil», og ingen av oss to hadde heller noen anelse om at ting ikke var som de skulle være. Jeg vil fortsatt påstå at rusmisbruket var hovedproblemet i bandet da, og i tillegg var det personer som kom med påstander om at jeg og Vinny jobba på egenhånd i studioet. I ettertid har Tony og Geezer bedt om unnskyldning for at de den gang hørte på feil personer, men dette er sånt som skjer.

Bruddet med Black Sabbath kan nok uansett sees på som noe av det viktigste som skjedde for metalen på åttitallet, da resultatet altså ble Dio. Dermed fikk Ronnies karriere et nytt løft, og hans eget band skulle bli et av tiårets aller viktigste metal-band.

– Jeg hadde ingen planer om å gi opp etter Black Sabbath, og jeg kasta meg bare uti det igjen. Vinny og jeg fikk med en fantastisk gitarist og en glimrende bassist, og resten er historie. «Holy Diver» kunne kanskje vært ei Black Sabbath-låt, hvem vet? Livet var uansett ment å gå i den retningen det gjorde, og det fungerte for alle parter. Selv var jeg mer enn lykkelig over å ha mitt eget band, over å ha full kontroll, og faktisk å gjøre suksess med mitt eget band. På samme måten er jeg i dag lykkelig over å være en del av Heaven & Hell.

Livet går utvilsomt i sirkler for Ronnie James, og mannen har definitivt hatt en lengre og mer suksessfull karriere enn de fleste kan drømme om.

– Ja, jeg har hatt ei lang karriere, men den føles ikke så lang for meg. Det har like fullt vært en lang og produktiv karriere, og en fantastisk opplevelse. Det er da også nettopp de gode opplevelsene, og alle de flotte menneskene jeg har jobba med, som har vært det beste med det hele. Vi snakker om mennesker som har vært viktige ingredienser i livet mitt, og om mennesker som har lært meg mye, slik Ritchie Blackmore gjorde.

– Du kunne ikke be om en bedre mulighet til å lære et yrke enn gjennom noen som er så dyktig som ham. Dette er grunnen til at jeg aldri snakker negativt om Ritchie, for han gjorde de beste ting noen kunne gjøre for meg. Han ga meg muligheten til å bli noe, og det at han er et absolutt geni er en viktig del av hva som har brakt meg fra begynnelsen til der jeg er i dag.

Heaven & Hell 2007.

Ronnie snakker nå med en glød man sjelden hører hos et intervjuobjekt, og man kan jo lure på hva som får en mann som har vært i bransjen så lenge til fortsatt å fremvise en slik entusiasme.

– Jeg tar var på meg selv, og det å skape musikk sammen med flotte musikere holder meg ung. Dette gjør at jeg beholder en ung holding, og du er ikke eldre enn holdningen di. Ikke vet jeg hvordan jeg skal kunne slutte med dette heller, og jeg er redd jeg blir gammel om jeg slutter med musikken. Jeg angrer absolutt ingenting, og alt har for meg gått slik jeg har håpet på.

– Det er klart det har vært både sorg, lykke, suksess, og nederlag underveis, men det er slik det skal være. Himmel og helvete er tross alt der vi lever – det er ikke noe annet himmel eller helvete enn der vi er akkurat nå – og du kan ikke annet enn håpe du får oppleve mer himmel enn helvete.

Ronnie bruker Heaven & Hell som en beskrivelse på jorda, og det livet vi lever her, men mener han dette også er en god beskrivelse på hans egen karriere?

– Nei, for det har vært så mye mer himmel enn helvete. Helvete er de triste opplevelsene, mennesker som dør, drømmer som blir knust, kjærlighetsaffærer som ryker, men jeg har vært velsigna med mye himmel.

Himmelriket bringer da også Ronnie James Dio og Heaven & Hell ut på veien igjen i etterkant av utgivelsen av «The Devil You Know».

Jan Dahle

En gammel kjenning