Det er våren 2002, og Dio er aktuell med «Killing The Dragon». I den forbindelse tar denne skribenten en prat med Ronnie James Dio, og intervjuet står på trykk i Scream Magazine #67. Nå er denne 18 år gamle samtalen henta frem fra arkivet, og her presenteres den omtrent slik den sto på trykk den gang.

Alle metal-interesserte har et forhold til Dio, og det kan ganske enkelt forklares med at bandet har levert noen av genrens mest klassiske album. Gledelig er det da å konstatere at etter nesten tjue år fortsetter orkesteret å levere klassikere.

Det var i 1983 Dio dundra inn på metal-scena med «Holy Diver», og året etter ble klassiker nummer to levert i form av «The Last In Line». Med disse to skivene befesta bandet, med den tidligere Rainbow- og Black Sabbath-vokalisten Ronnie James Dio i spissen, sin posisjon som det heteste metal-bandet på midten av åttitallet. Dio fortsatte å gi ut skiver som er mer eller mindre klassiske, men besetningen begynte etterhvert å bli noe ustabil. Ustabiliteten har da også vært vedvarende helt frem til i dag, og siste tilskudd til Dios stamtre er gitarist Doug Aldrich. Denne mannen dukka opp som Craig Goldys arvtager midt under innspillinga av «Killing The Dragon», bandets rykende ferske CD.

Dios definitive tilbakekomst etter det tunge nittitallet var «Magica», som fant veien inn i metal-folkets hjerter i 2000. Med denne utgivelsen markerte Dio at bandets klassiske stil nå var tilbake, noe som understrekes en gang for alle med «Killing The Dragon». Det viser seg også kjapt at Doug Aldrich er et særdeles godt valg av gitarist, noe Ronnie selv naturlig nok er enig i. Dette var da også selvfølgelig et av emnene vi diskuterte da sjefen selv slo på tråden, men først snakka vi litt om fjorårets turne med Alice Cooper.

– Det var en herlig turne, og Alice selv er en svært hyggelig fyr. Det som var så morsomt med den turneen var at vi kjente medlemmene i bandet til Alice fra før, og vi kjente også gutta i Ratt. Alle sammen holder til her i Los Angeles-området, så det var mye moro med gamle kjente.

Dette var sist vi så noe til Dio, og siden den gang har det altså blitt forandringer i besetningen igjen. Etter kun ett album var Craig Goldys andre periode i bandet historie, og vi lar Ronnie selv fortelle hva som skjedde.

– Craig tok på seg for mye ansvar i sitt personlige liv, og derfor ble det umulig for ham å fortsette å spille med oss. Først og fremst gifta han seg for halvannet år side. Hans kone – som for øvrig er dansk, har to unger fra før – ble gravid og fikk en baby i januar i år. Dette førte til at Craigs tanker ikke lenger var fokusert på bandet, eller musikk i det hele tatt.

– Jeg hadde ikke hatt noen problemer med det hvis han hadde kommet til meg og sagt at han ikke lenger kunne fokusere på bandet, og dermed ville slutte. Dessverre pågikk problemet til jeg og Jimmy Bain til slutt innså at det ikke kom til å fungere, og at Craig ikke kom til å være så tilgjengelig som vi skulle ønske.

Dermed ble Craig Goldy familiemann, men på dette tidspunktet var allerede innspillinga av «Killing The Dragon» godt i gang.

– Vi hadde gjort backingtracks til åtte låter, og da vi gjennomgikk dette materialet rett etter jul forsto vi at det ikke fungerte slik det burde med Craig.

Hva skjedde så med det materialet som var innspilt med Goldy?

– Vi sletta gitarene til Craig, og Doug la på nye gitarer på de låtene vi hadde på dette tidspunktet. Etter at vi hadde fullført disse åtte låtene vi først hadde gjort med Craig skrev vi så to til, «Along Comes A Spider» og «Scream», og på de var Doug involvert fra begynnelsen av. Disse to ble skrevet av meg, Jimmy og Doug

Med Craig ute av bildet ble januar dermed jaktsesong på gitarister. Skal vi tro Ronnie James Dio tok det ikke lang tid å spore opp Doug Aldrich, som blant annet har vært å finne i Burning Rain i det siste.

– Faktum er at vi har kjent ham i lang tid. Doug var faktisk på audition for oss tilbake i 1989 eller 1990, da Craig forlot oss for første gang. På den tiden spilte Doug i Lion, et band vi hadde hørt, og vi hadde blitt imponert over Doug. Vi snakka med Doug den gangen, og vi prøvde ham ut. Han var da klar for å innta posisjonen som gitarist i Dio, men den neste dagen ringte han og fortalte at lojaliteten til Lion veide for tungt. Dette kunne jeg forstå, og jeg likte virkelig det at han satte lojaliteten så høyt.

– Nå tolv år senere var mannen uansett ledig. Jimmy hadde snakka med ham, og Doug fortalte at han virkelig skulle ønske han hadde grepet sjansen til å spille med Dio den gang. Jeg, Jimmy og Doug møttes så for å sjekke ut hvordan det fungerte, og det hele var perfekt. Så enkelt var det, og jeg må virkelig si at vi var heldige som fant en gitarist så fort.

Dette betyr at ingen andre enn Doug ble prøvd ut, så noen lang periode med auditions ble ikke aktuelt. Det kan da heller ikke på noen måte ha vært nødvendig å prøve ut flere gitarister når man hører hva Aldrich leverer på «Killing The Dragon». Selv vil undertegnede påstå at Doug er den beste gitaristen Dio har hatt siden Vivian Campbells dager.

– Jeg er helt enig med deg, Jan, og det virker som om alle jeg snakker med mener det samme. Det er vanskelig å sammenligne to gitarister, for de har alle sin stil og sin teknikk. Det som jeg for øyeblikket synes er litt leit er at folk ikke har hørt hva Doug virkelig er i stand til å gjøre.

– Umiddelbart når du hører dette albumet tenker du kanskje på «Holy Diver», og så begynner du og sammenligne Doug med Vivian. Dette er for så vidt naturlig siden Vivian var en så viktig del av Dios tidlige historie, men selv om Doug kan sammenlignes med Viv så gjør han også andre ting utrolig bra. Dette er forhåpentligvis noe som vil komme frem etterhvert som vi får gjort et par skiver med Doug.

Det store spenningsmomentet blir uansett hvordan Doug vil fikse det eldre materialet i en livesammenheng, men ifølge Dio selv har vi ingenting å frykte.

– Vi har holdt på med øvinger nå i tre uker, og vi har kjørt igjennom det stoffet vi alltid gjør, og noen låter vi ikke har spilt på lenge. Det er utrolig å høre Doug spille Vivs soloer, og jeg må si at jeg har ikke hørt disse soloene spilt slik siden Viv selv spilte dem. Jeg forsto egentlig ikke hvor viktig soloene var for folk som har hørt på disse låtene i årevis, men nå er jeg klar over at soloene er en viktig del av låtene.

Når Ronnie James Dio snakker om viktigheten av soloene kan det tyde på at det har blitt strødd en del pepper rundt en viss Tracy G, for denne mannen fiksa ikke soloene til sine forgjengere.

– Du har rett i at Tracy gjorde soloene fullstendig feil. Jeg så på Tracy som en individuell gitarist, og derfor lot jeg ham gjøre ting på sin måte. Etterhvert hørte jeg flere og flere fortelle at de mislikte at Tracy ikke var tro mot de originale soloene, og det var da jeg begynte å se viktigheten i nettopp soloene.

– Sannheten er nok ikke den at Tracy bevisst lot være å kopiere soloene. Han var bare ikke den typen gitarist, og Jan, han hadde nok ikke klart å spilt disse soloene om han så hadde prøvd. Dette var uansett det store problemet med Tracy, og så var han kanskje litt for støyende også, ikke musikalsk nok kan du vel si.

Men han var en god rytmegitarist.

– Han var briljant som rytmegitarist, og han visste virkelig hvilket sound han ville ha. Soundet hans var fett, og han visste hva han ville. Det jeg først falt for hos Tracy var nettopp soundet. Han minte meg litt om Tony Iommi med det tunge og tjukke soundet sitt. Det jeg mener å si er at Tracy er en talentfull gitarist, men han var feil mann for dette bandet.

Dio gjorde to studioskiver med Tracy, «Strange Highways» og «Angry Machines», og disse hadde et mer moderne sound enn sine forgjengere, men nå er bandet som nevnt tilbake til sin tradisjonelle stil fra åttitallet.

– Du har rett i de observasjonene der. Du kan vel si at vi fukta føttene med mer moderne holdninger på nittitallet, og det har nok mye med det å gjøre at det var i disse retningene Tracy tenkte. Når du skriver med en gitarist som tenker slik vil låtene naturlig nok komme ut som mer moderne. I tillegg hadde vi Vinny Appice som, i likhet med de fleste andre trommiser, var interessert i å prøve ut mer moderne saker. Derfor tok vi nok en noe annen retning på disse platene, men som du sier er vi nå tilbake til å være det Dio var ment å være.

Undertegnede mener at begge de to siste utgivelsene til Dio kommer svært nærme «Holy Diver» når man snakker om kvalitet. Det forsøkes å formidle dette til Ronnie, men før man har fullført resonnementet avbryter mannen.

– «Holy Diver» var et stort album, det var et magisk album. Det første du gjør med et band vil ofte bli magisk siden du aldri har spilt sammen med de samme menneskene før, og du har ikke hatt tid til å sitte ned og på en måte plukke vekk det som kommer naturlig. Det vi gjorde den gang var fantastisk, og det ble fantastisk fordi vi var en gjeng med gode musikere med den rette holdningen. Når du er lykkelig tror jeg du lager gode plater.

Denne skribenten fullfører det man prøvde og få frem, og da er Ronnie James svært så enig.

– Ja, disse to platene kommer ganske nærme «Holy Diver», men det er ikke slik at vi har prøvd å gjenskape «Holy Diver». På «Killing The Dragon» har vi bare prøvd å lage ei skive som drives fremover av låtene, og uten et konsept. Vi har gjort flere kjappe låter, og alle låtene vi har gjort har på en naturlig måte blitt Dio-låter. Mye av grunnen til det ligger nok i at jeg og Jimmy skrev sammen, akkurat slik vi gjorde i tidlige Dio-dager. Det at du har de tradisjonelle Dio-komponistene der gjør at det låter tradisjonell Dio.

Det som uansett overrasker undertegnede er at du etter tretti år i bransjen fortsatt er i stand til å holde kvaliteten oppe. Hvordan klarer du det?

– Noen ganger mislykkes du, Jan, og nettopp det er kanskje svaret på spørsmålet. Det er alltid hyggelig å bli satt pris på for plater som «Holy Diver», «The Last In Line», «Heaven And Hell», eller Rainbow-platene, men det er også viktig for en artist å huske det som ikke har vært så suksessfullt, som for eksempel «Angry Machines» eller «Lock Up The Wolves».

– Alle platene jeg har gjort har gode låter, men jeg har mislykkes i blant når det gjelder skivene som en helhet. Nettopp det at du mislykkes er det som på en måte holder deg i gang, for det gjør at du bestemmer deg for at neste gang skal du i alle fall ikke feile. Du må ha et mål og et begjær etter å lykkes. Derfor vil jeg påstå at det er like viktig å ha mindre gode skiver, som det er å ha de veldig gode.

– Det å gjøre noe annerledes gjør at du kommer bort fra de rutinene du har satt deg fast i, så det å gjøre dårlige eller moderne album du kanskje ikke burde gjort kan fører noe godt med seg. Det at vi ikke skrev på den klassiske måten på et par plater gjorde at vi hadde et par dårlige utgivelser, men det ga oss videre det pusterommet vi kanskje trengte for å komme opp med godt og klassisk Dio-materiale igjen.

Som lytter slo det meg umiddelbart da «Magica» ble lagt i spilleren at Dio var tilbake.

– Takk for det. Det var da også akkurat hva som var meningen med den plata. Jeg ville skrive ei skive som var full av melodier, slik du forventer fra Dio. Det skulle være musikk som ga meg en mulighet til å synge slik jeg skal synge, og som ga Craig muligheten til spille slik klassisk Dio skal låte. Det ga oss også muligheten til å gjøre ei konseptplate, men samtidig la den grunnlaget for «Killing The Dragon», som jeg ville at skulle være en kontrast til «Magica».

Ronnie ville at «Killing The Dragon» skulle være mindre storslått, og mer rett i trynet enn forgjengeren. Ikke skulle det være et konsept heller denne gangen, men det er planer om å følge opp historien på «Magica».

– Jeg kommer til å gjøre både del to og tre av «Magica», for tanken har hele tiden vært at det skulle bli en trilogi. Jeg vil uansett at del to og tre skal gjøres samtidig, slik at det ikke blir et langt opphold mellom disse. Jeg ser for meg at vi gjør det slik de gjorde «Back To The Future»-filmene, der de spilte inn de to siste samtidig for å unngå at det ble for lenge mellom dem.

– Fortsettelsen av «Magica» blir muligens det neste jeg gjør. Jeg har da planer om at materialet skal være mer variert enn på den første delen, og muligens får du da to skiver – som i likhet med «Magica» og «Killing The Dragon» – står i kontrast til hverandre.

Selv om tittelen på Dios nye produkt kan tyde på at vi atter en gang har med fantasy å gjøre er ikke dette tilfellet.

– «Killing The Dragon» er ikke ei låt basert i fantasy, den omhandler derimot spørsmålet om hvor lang tid det vil ta før folk gjør opprør mot verdens urett. Dragen symboliserer her håpløse regjeringer eller diktatorer, eller den elektroniske utviklinga som på mange måter truer med å gjøre mennesker overflødige.

Dio har alltid vært kjent for å være forankra i en fantasy-verden, og mannens fascinasjoner for blant annet regnbuer og drager er velkjent. Man kan da gå ut i fra at Ronnie James Dio er en mann som leser fantasy eller myser på en fantasy-film i ny og ne.

– Jeg er selvfølgelig opptatt av slikt. Fra begynnelsen av ble jeg inspirert av store science fiction-forfattere. Jeg følte alltid at de tok meg til steder sjelen min ikke hadde besøkt før, og jeg har alltid lest for å toppe min egen fantasi.

– Da jeg starta opp følte jeg at det å bruke elementer fra fantasy var noe uprøvd i rock’n roll, på samme måten som det å bruke inspirasjoner fra klassisk musikk i rock’n roll var ganske uprøvd den gang.

– Jeg har lest mye som omhandler middelalderen, mye Walter Scott og den slags. Den første boka jeg virkelig kan huske at ga meg noe var «Ivanhoe» av nettopp Walter Scott. Da var jeg seks eller sju år.

Dette var omtrent på den samme tiden vår venn begynte med musikk.

– Jeg begynte å spille trompet da jeg var fem. Jeg slutta så å spille trompet da jeg var sytten, og sannheten er at jeg aldri ville spille horn. Jeg hadde derimot alltid lyst til å spille baseball, men det gode var det at trompeten introduserte meg til musikken. Det var min far som mente at jeg skulle utdanne meg innen musikk, og han ba meg plukke et instrument.

– Jeg valgte det første instrumentet jeg hørte på radioen den dagen, og det var trompet, noe mer lå ikke bak det valget. Deretter var det fire timer med øvelser hver dag til jeg var sytten. Trompeten var et enkelt instrument for meg. Musikk har i det hele tatt alltid vært enkelt for meg, men trompeten lærte meg også å synge. Teknikken du bruker når du spiller trompet er mye lik teknikken du bruker når du synger.

– Jeg begynte da også å synge i en alder av sju, og da var det kirkekor som gjaldt. Jeg ville egentlig ikke synge heller, for det eneste jeg ville var fortsatt å spille baseball. Så en dag hørte jeg rock’n roll, og det fengsla meg. Selv om jeg fikk et stipend fra Juilliard som trompetist kunne jeg ikke se meg selv i et orkester eller som trompetlærer. Jeg hadde andre ting jeg ville gjøre i livet, og det ble rock’n roll.

Vi kan alle glede oss over at mannen valgte rock’n roll, og etterhvert heavy metal. Et bevis på hvor mye Ronnie James Dio har betydd finner vi i det faktum at det har dukka opp en del coverversjoner av hans låter. For noen år tilbake kom da også tributeskiva «Holy Dio», og man lurer om han finner covere av sine egne låter interessante.

– Jeg har hørt en del coverversjoner, og jeg har hørt Dio-tributen. Jeg føler meg beæra over at folk har gjort en tribute til meg. Jeg ser ikke på meg selv slik andre tydeligvis gjør. Når jeg gjør intervjuer får jeg stadig høre at jeg er en levende legende, men sånn ser ikke jeg på meg selv. Jeg betrakter meg ikke som en legende, men jeg vil si at jeg er levende.

– Hører du for mye på hvordan folk omtaler deg, da begynner å tro på dette, og dermed kan du fort bli et dårligere menneske. Først og fremst må du være et menneske, og jeg er ikke bedre enn fyren som kommer og fikser TV-en min. Jeg kan ikke fikse TV-en selv om jeg kan synge, så vi er likeverdige, for vi kan hver vår ting.

– Når det gjelder tributeskiva ble jeg nesten lamslått, og jeg syntes det var mange bra versjoner der. Doro gjorde en veldig bra versjon av «Egypt», Steel Prophet gjorde en god «Neon Knights», og jeg tror det var Angel Dust som gjorde en stor jobb med «The Temple Of The King». Det var i det hele tatt mye bra der, men viktigst for meg var det at noen bryr seg så mye om meg at de vil lage ei slik platte.

Ronnie selv har på sin side medvirka på to tributeskiver, ei for Alice Cooper og ei for Aerosmith, og her forteller han selv om bakgrunnen for at han stilte opp.

– Det må være en grunn til at du er med på noe sånt, det må være fordi du mener et band eller en artist har fortjent en tribute. Alice Cooper har alltid vært en av mine helter, mye fra et produksjonsmessig ståsted. Da mener jeg produksjonene han presenterte på scena, og dette gjorde konsertene hans så mye mer underholdende enn alt annet.

– Da jeg senere hadde drager og pyramider på scena var det mye Alice sin ære, så da jeg hadde muligheten til å være med på en tribute til Alice følte jeg at det var riktig. Det faktum at gitaristen på låta var Steve Lukather gjorde også sitt til at jeg ville være med, da den mannen er en briljant musiker.

– «Dream On» av Aerosmith gjorde jeg fordi jeg synes Steven Tyler er en av tidenes største rock’n roll-vokalister. Jeg er ikke noen stor fan av musikken Aerosmith gjør i dag, den blir for popa for meg, men det er uansett et av de største rockebanda vi her snakker om. Det var også min første mulighet til å synge på ei låt som Yngwie Malmsteen spilte på siden Hear’n Aid, så det også gjorde det spesielt.

Apropos Hear’n Aid, hva skjer med planene om Hear’n Aid II?

– Vi kommer til å gjøre det, og det blir til inntekt for «Children Of The Night». Prosessen vil bli den samme, det vil si med flere vokalister og gitarister. Planen er også at det skal komme et album i den forbindelse, og vi har planer om å få reutgitt Hear’n Aid-albumet på CD for første gang også. Det hele er et spørsmål om tid, Jan, alle har sine ting de driver med. Bare vi finner tid bør det egentlig ikke ta lang tid, så prosjektet kommer til å bli gjennomført.

1975 var året da Ronnie James Dio for alvor gjorde seg bemerka blant de store massene av musikkelskere verden over da han dukka opp i Rainbow, og siden den gang har det gått slag i slag med nettopp Rainbow, Black Sabbath og Dio. Dette betyr at Ronnie har hatt svært mange medmusikanter, så hvis mannen i dag kunne plukke fritt blant alle disse for å sette sammen det ideelle bandet, hvem ville blitt valgt?

– Det er et vanskelig spørsmål. Det er så godt som umulig å sette Vivian opp mot Ritchie, og Ritchie opp mot Tony. Alle disse tre gitaristene gjør ting som er helt spesielle og særegne, som jeg gjerne skulle hørt de andre gjøre. Tony Iommi er den største rytmegitaristen av dem alle, mens Ritchie Blackmore er den beste sologitaristen jeg noen gang har hørt. Ritchie er også en av de beste låtskriverne jeg har jobba med. Vivian Campbells teknikk var absolutt overveldende, og han hadde den raskeste høyrehånda jeg vet om.

– Plukker jeg Vivian mister jeg det Tony kunne gi meg, og plukker jeg Ritchie mister jeg hva Vivian kan tilby, og sånn kan vi fortsette. Derfor klarer jeg ikke å velge én, og ikke vil jeg fornærme noen av dem ved å plukke én heller, så jeg måtte nok velge alle tre. Det verste er at i tillegg til disse tre har jeg nå Doug, så jeg vil si at det er et spørsmål som er umulig å besvare.

– Når det gjelder trommis ville jeg velge Vinny Appice. Jeg har spilt med ham så lenge, og han er en stor trommis. Som bassist vil jeg definitivt plukke Jimmy Bain. Jeg har aldri spilt med en bassist jeg har likt bedre, eller som har forstått meg og min musikk bedre enn hva Jimmy gjør.

– Som keyboardist velger jeg Tony Carey. Tony var en absolutt utrolig keyboardist, og jeg har aldri hørt en bedre mann på keyboardsoloer. På mange måter kunne han minne om Ritchie på den måten at han, i likhet med Ritchie, hater å spille rytme, men elsker å spille solo.

Etter å ha funnet alle musikerne, men ikke kunnet bestemme seg for gitarist fleiper Ronnie James med at jeg kan sette opp ham som gitarist. Vi holder oss heller til mannens utfyllende svar, men nevner kjapt at han i sin tid spilte bass.

– Ja, jeg spilte bass lenge, og jeg var bassist i Elf. Ellers så spiller jeg fortsatt gitar, men ikke live, for noen gitarist er jeg ikke. Jeg skriver på gitar, det er et veldig fint instrument å skrive musikk på.

Når det gjelder Elf så minner undertegnede Ronnie på at han for noen år siden snakka om en mulig gjenforening av bandet, men noe mer har vi ikke hørt siden.

– I likhet med Hear’n Aid er det et spørsmål om tid. Det viktigste for meg er Dio, og Elf er ikke noe som på død og liv må gjøres. Den gang vi snakka om det hadde vi tid, men selvfølgelig kom det etterhvert ting i veien.

– Noe av det som tok en del tid var konsertene jeg gjorde med Deep Purple, og etter det har jeg selvfølgelig skrevet og spilt inn dette nye albumet. Videre skal vi nå ut og turnere i et års tid, så vi får se hva som skjer angående Elf. Blir det tid vil jeg gjøre det, men det er altså ingen prioritet.

Når det er snakk om gjenforeninger er det konstante rykter om at Rainbow skal komme sammen igjen, så Ronnie fortell meg nå, har det vært noe i disse ryktene, eller har det bare vært presse og fans sine fantasier?

– Det var seriøst snakk om det for omkring fire år siden, men etter det har det ikke vært oppe til diskusjon. Den gang kunne det virke som om det kom til å skje, men så døde Cozy Powell, og videre var det businessproblemer som dukka opp. Jeg vil allikevel si at Rainbow ikke er ei låst dør for meg, det finnes alltid en eller annen mulighet for at det kan skje. Det er uansett ikke viktig for meg nå.

– Jeg er også sikker på at en gjenforening av Rainbow ikke er viktig for Ritchie heller, men jeg tror han kommer til å spille rock’n roll igjen en gang i fremtiden. Det hadde vært hyggelig om vi kunne gjøre noe med Rainbow en gang hvis timinga er riktig, men hvis ikke så blir det ikke noe av. Det som likevel gleder meg mest er at folk etter alle disse år har et ønske om at vi gjenforener bandet, og det må da bety at vi gjorde noe bra.

Når det gjelder Ronnies fortid så blir vi stadig påminna om den på Dios konserter gjennom låter fra Rainbow og Black Sabbath. Det blir stort sett de mest kjente låtene vi da får høre, men har mannen selv noen gang vurdert å plukke frem noe litt mer obskurt materiale?

– Nei, det kan jeg ikke si, men det kan selvfølgelig komme til et punkt da vi vil vurdere det. Problemet er uansett at vi har så utrolig mye å velge mellom at vi vil irritere litt for mange om vi plukker mer obskure saker på bekostning av de klassiske låtene.

– Jeg liker å gjøre det gamle stoffet, og denne gangen kommer vi til å plukke frem «Children Of The Sea», og vi skal også gjøre «Egypt» igjen. Vi prøver alltid å putte inn noe vi ikke har gjort på en stund, men det er uansett vanskelig å droppe låter som «Holy Diver», «The Last In Line», «Don’t Talk To Strangers», «Man On The Silver Mountain» og «Heaven And Hell».

Det hadde vært flott å få høre «The Temple Of The King».

– Det er ei veldig bra låt, men jeg tror jeg vil vente med den til vi eventuelt gjør noe med Rainbow igjen.

Man får vel akseptere det, men det er jo enda en grunn til å håpe på en gjenforening. Uansett bør vi vel ikke holde pusten mens vi venter, men vi kan i alle fall vente oss et besøk av Dio på høstparten. Bandet skal nå i sommer ut i Statene sammen med Deep Purple og Scorpions, noe som burde gi amerikanerne en mulighet til å gjenoppleve en svunnen tid.

Jan Dahle