Yr lover sol, klesplanleggeren sier mai, og dermed er det bare å ikle seg shorts og t-skjorte. Det at det skyer mer og mer til er nok bare en hallusinasjon, så her skal man ut på tur. Noe må man tross alt gjøre for å knekke følelsen av å være innestengt, uten gode fremtidsutsikter. Man sitter tross alt her og kjenner ørene gro igjen av mangel på konserter. Jeg må ut, om det så betyr at jeg må slå ei god gammeldags floke underveis.

Det er litt småkjølig i det jeg går ut døra og setter i gang Paradise Losts «Draconian Times», og under disse omstendighetene er det lite som passer bedre enn litt goth metal. Dette blir altså akkompagnementet mens jeg krysser veien, og begynner traskinga oppover i skogen. Denne ruta har blitt min nye faste vei mot vannene nå i disse hold-avstand-tider.

Det passer da selvfølgelig også bra inn i tingenes tilstand å høre nettopp «Draconian Times», som vi ikke får høre Paradise Lost fremføre i sin helhet under Tons Of Rock. La oss for all del holde humøret nede ved å lytte til det som likevel ikke blir et av sommerens forventa høydepunkter.

Mens jeg går en tur på stien treffer jeg på ei skoleklasse, og etter at kirka er passert treffer man en barnehage som har flykta fra koronaens klamme hånd. Det er med andre ord en del folk ute i skogen i dag, og vel nede ved Badedammen kan man konstantere at det er en god del biler på parkeringsplassen.

Det sistnevnte observeres på vei over demningen, for nå er tiden inne for å velge nye og uutforska ruter gjennom skogene. Det betyr at jeg går opp langs Lillomarka Arena, og etter hvert tar en tur innenfor gjerdet, for å myse ned på området der det nok ikke blir noe Granittrock i september. Denne ruta har jeg vært innom én gang før, men da gikk jeg strake veien tilbake til kjente områder ved å ta den barkbelagte traseen.

I dag føler jeg meg ikke som ei bille, og musikken jeg hører på er langt fra boogie, så derfor styrer jeg unna nevnte vei, og tar heller en sti innover i det ukjente. Tanken er som alltid at før eller senere må man jo treffe på en av skogsveiene. Før jeg kommer så langt ender jeg nok en gang opp i en Robert Johnson-knipe da jeg kommer til et kryss der stien går i fire retninger. Uten noen tilstede som vil ha sjela mi i bytte mot talent, gjør jeg det naturlige valget, hvilket vil si å gå i den eneste av fire retninger som ikke er pekt ut av skiltene på stedet. Man går da tross alt ikke mot kjente strøk.

Dette betyr dagens første møte med myrlignende underlag, og stier som blir mer og mer diffuse, og jeg har bare så vidt begynt. Jeg kommer uansett, som forventa, til veien som går mot Lilloseter. Jeg skal ikke dit i dag, så jeg tar i stedet første mulige sti inn i skogen igjen, for å fortsette nordover.

Samtidig byttes Paradise Lost ut med The Human Leagues «Dare», så til synthens toner spankulerer jeg innover i et område der jeg igjen opplever diffushetens stier, og jeg er fortsatt i en tidlig fase av stivalg. Med henvisninger til Ramones i «The Things That Dreams Are Made Of» er vi kanskje vitne til en gedigen kulturkrasj, men det føles muligens ikke som noen mindre kulturkrasj med reinspikka synth ute i den tette skogen heller.

Et sted i det diffuse dukker det opp et vann, og jeg er ganske sikker på at jeg har vært her før, men så sliter jeg som kjent med å skille enkelte vann i området fra hverandre. Konklusjonen blir etter hvert – i alle fall etter at jeg har kommet hjem og sett på kartet – at det er Stokkevann jeg går langs. Igjen er det myrtendenser, men i hovedsak går det greit å ta seg frem mellom de våte partiene og den krattbefengte tettheten.

På vei vekk fra Stokkevann skal det innrømmes at jeg egentlig går fullstendig på måfå, hvilket jeg egentlig for det meste har gjort i dag, men nå gås det på «måfåere». Stiene er av den typen som ikke har vært i bruk siden Harald Hårfagres tid, men det passer for så vidt bra siden undertegnede har sagt han ikke skal barbere seg før han skal på konsert igjen. Med det føler man seg litt som Jan Skjeggfagre, med et fremtidig utseende som Mester i «Det Var En Gang Et Menneske».

Jeg befinner meg fortsatt i de diffuse stiers skoger, men plutselig kommer jeg til en liten leirplass. Her blir det et par minutters hvile, mens det funderes over hvor turen går videre. I den naturlige retningen er det kun myr, og eneste synlige sti fører tilbake. Denne karen skal uansett ikke snu i tide, så det må bli over myra. Ikke lenge etter treffer man på en bred sti, men denne ser ut til å gå for mye mot vest, så igjen finner jeg noe diffust som bærer i retning av nord.

Da åpenbarer det seg et vann igjen, og dette må være Romstjern, men jeg befinner meg nå på baksiden av kulpen, og går med det en runde jeg ikke har gått tidligere. Samtidig er det over for The Human League, men neste musikkvalg kommer fra samme år, 1981. Nå er det nemlig tid for Lars’ «Livet Er For Kjipt», en av de minst positive platene man finner.

Dysterheten nærmest renner av skiva, men vi snakker samtidig om utrolig fornøyelig dysterhet. Dette handler om død, undergang, fortvilelse og depresjon, med få glimt av håp. Samtidig har «Bare 4 År» et veldig fint gå-groove, som passer godt idet jeg er inne på grusveien mot Skytta. Ved veiskillet tas det i retning Gjelleråsen, men kun for en kort tid, for nå skal man opp på Røverkollen, via bakveien.

At det er bratt her har blitt erfart tidligere, men med Lars på ørene går dette fint. Hva er vel litt tung pust mot hva karakterene man hører om i musikken gjennomgår? At man ved å høre på tekstene får lyst til å henge seg i nærmeste tre – hvilket det er vanskelig å plukke ut siden man knapt ser trærne for bare skog – får så være. Jeg nærmer meg uansett toppen, og plutselig skimter jeg det forhatte utkikkstårnet.

Mangelen på benk her opp i høyden fører fortsatt til et savn for en nå småsliten kropp, men et øyeblikk på tårntrappa gjør susen, mens ny musikk blir Peter Criss’ «Out Of Control». Dette er ei riktig trivelig skive fra Kiss-trommisen, og mannens udiskutabelt beste verk utenom moderbandet. Med det er også nedstigningsmusikken klar.

Underveis nedover grusveien velger jeg for første gang å gå inn på stien ned mot kirka, og der nede blir retningsvalget mot Svarttjern. Ned mot denne lille dammen kommer godlåter som «Out Of Control», «Words», «You Better Run» – kanskje bedre kjent med The Young Rascals eller Pat Benatar – og favoritten «My Life» som perler på en snor. Det er fornøyelig å traske den siste stubben hjem til disse tonene, og i det jeg går inn døra ebber Criss ut med sin lille snutt av «As Time Goes By».

Jan Dahle