En aha-opplevelse

Da a-ha fisla ut i ingenting etter turneen i 1994, som fulgte den undervurderte «Memorial Beach», begynte medlemmene å jobbe med sine egne prosjekter. Magne Furuholmen gjorde blant annet filmmusikk, i tillegg til å konsentrere seg mer om kunsten, mens Pål Waaktaar-Savoy satte sammen sitt Savoy. Samtidig skulle Morten Harket vise at ingen kunne matche ham, da hans «Wild Seed» så dagens lys høsten 1995. Med det leverte vokalisten et album som skulle toppe alt moderbandet har gjort, både før og siden.

Siden «Poetens Evangelium» ikke teller i denne sammenhengen regner vi «Wild Seed» som Morten Harkets solodebut, og hvilken debut det skulle bli. Fødselen var uansett trang, der plateselskapet egentlig ønska seg et mer strømlinjeforma popalbum, som ble spilt inn med tidligere a-ha-produsent Alan Tarney. Samtidig med disse innspillingene jobba så Harket på et mer helhjerta prosjekt, som skulle bli til «Wild Seed», med produsent Christopher Neil bak spakene.

Med seg i studioet hadde a-ha-stemmen blant annet et A-lag av skandinaviske musikere, og låtene ble i stor grad skrevet i fellesskap med poet Håvard Rem. Resultatet ble 12 spor på den ordinære albumversjonen av «Wild Seed», og samtidig overraska nok Harket de fleste med å komme opp med et så helstøpt album bestående av melankolsk pop.

Undertegnede glemmer ikke den umiddelbare reaksjonen da man hørte singelen og albumåpneren for første gang. Sjokket var rett og slett nærmest ubeskrivelig, og først og fremst lurte man på hva i all verden som var greia med denne rufsete vokalen fra mannen som var innehaver av popens flotteste og klareste røst. Hva hadde skjedd? Hadde stemmeprakten fått seg en alvorlig knekk? Nei, dette var ikke bra, og skuffelsen var nærmest øredøvende. Så feil kan førsteinntrykket være.

Faktum er jo at det er nettopp Harkets smårufsete stemme som gir «A Kind Of Christmas Card» så mye sjel og nerve at hårene reiser seg på kroppen hver gang du hører den. Dette sammen med en sterk tekst, og en levende og sjelfull produksjon – løfta av blant annet strykere og Kjetil Bjerkestrands tangenter – gjør denne stemningsfulle dysterheten til Harkets ultimate karrieretopp.

Tilbake i 1992 hadde Stage Dolls’ Torstein Flakne levert «5.000 Miles» til Ole Edvard Antonsens kommersielle gjennombrudd, «Tour De Force», og tre år senere skulle Harket og Rem fullføre komposisjonen med teksten som skulle gjøre Flaknes fortreffelige melodi og snaue lyrikk om til «Spanish Steps». Med det var også den andre singelen fra «Wild Seed» et faktum.

Per Lindvalls trommer gir et ypperlig groove, samtidig som tangentene gjør at det hele svever av gårde. På toppen av dette legger Morten sin vokal, og mestrer nok en gang det å fremføre en sterk melodi med sjel og overbevisning. «Spanish Steps» smyger seg av gårde, med små gitarkrydderier. Produksjonen på «Wild Seed» er i det hele tatt av typen der det hele tiden skjer småting i lydbildet, og albumet er som skapt for å nytes gjennom hodetelefoner.

«Half In Love Half In Hate» er et smått neddempa spor, og igjen er melodi og stemmebruk direkte fengslende. Harket har med «Wild Seed» rett og slett levert et album som virkelig griper tak i lytteren, og nekter å slippe taket før de 50 minuttene er over. Dette til tross for at vi befinner oss i et i all hovedsak snilt og helt ufarlig musikalsk landskap.

I «Brodsky Tune» er den akustiske gitaren et hovedinstrument, men samtidig er det noe litt pompøst over rytmebruken. Vokalen hinter til tider mot world music. Elgitaren krydrer et spennende spor, som er mindre basert rundt en catchy melodi, men derimot mer rundt dramaturgien i produksjonen og arrangementet. Dette er «Wild Seed» på sitt tøffeste uttrykksmessig.

Tittelsporet byr på noen mer rocka elementer, der tangenter og gitarer – seksstrengerne på albumet trakteres for øvrig i stor grad av Eivind Aarset og Frode Alnæs – bygger opp rundt Mortens stemme. Det varieres også godt, der den aldeles fenomenale «Los Angeles» i stor grad er akustisk og neddempa, og for en nerve Harket igjen klarer å tilføre med stemmebruken. Mannen har alltid vært god, men på «Wild Seed» er han en sterkere formidler enn noen gang. Dette er nok også mye fordi lydbildet gir ham alt det spillerommet han trenger.

På nittitallet engasjerte Harket seg mye i situasjonen på Øst-Timor, og som et resultat finner vi her «East Timor». Musikken er skrevet av Geir Kolbu, og resultatet er nok platas minst gode spor, noe som kanskje kan tillegges det faktum at budskapet muligens har blitt viktigere enn selve uttrykket. Dette er likevel ikke dårlig, bare mindre spennende enn plata ellers.

Med ren pianobacking får Harket alt det spillerom han måtte ønske i den fine «Lay Me Down Tonight» – som ble til «Vuggevise» på den riktig gode, men annerledes, «Vogts Villa» – før vi får platas eneste tegn til lettbent pop i «Tell Me What You See». Dette gjelder i alle fall om vi ser på det programmerte rytmepreget, men samtidig legges det smakfulle gitarer og tangenter, og dette er med på å gjøre også dette sporet til noe annerledes og interessant. Selv her som Harket fort kunne ramla inn i en lettere form for pop gjør altså produksjonen det til noe litt mer utfordrende, hvilket igjen viser hvor gjennomført dette albumet er på alle måter.

«Stay» er nok ei god låt, mens «Lord» tar den ned på det nakne og akustiske. Igjen gir dette Morten muligheten til virkelig å sette stemmen og fremførelsen i fokus. Resultatet er enda et fint øyeblikk. Albumet avsluttes så med «Ready To Go Home» – skrevet av Andrew Gold og Graham Gouldman, og tidligere gitt ut av Mitch Malloy og 10cc – og dette blir en flott albumavslutter, som til tross for å være en cover passer godt inn på «Wild Seed».

Med det hadde også Morten Harket vist en gang for alle at han ikke var avhengig av Waaktaar-Savoy eller Furuholmens låter, for nå var plutselig Harket selv en låtskriver å regne med, hvilket må betraktes som en aha-opplevelse av de sjeldne. At han aldri helt har klart å matche «Wild Seed» får så være, men den norskspråklige «Vogts Villa» er også et høydepunkt, mens «Brother» etter hvert skulle fremvise Harket i godform igjen.

Når det gjelder perioden rundt «Wild Seed» kunne den også by på noen flere låter, og Sam Cooke-coveren «A Change Is Gonna Come» var bonusspor på japanversjonen av albumet, og b-side på «A Kind Of Christmas Card»-singelen. Dette er en naken innspilling med Iver Kleive på orgel og Knut Reiersrud på gitar, som helt klart ikke hadde passa inn på plata. Harkets versjon av Frankie Vallis «Can’t Take My Eyes Off You» – gjort av Harket til «Coneheads»-soundtracket i 1993 – ble også brukt som bonusspor på albumet.

B-siden til «Spanish Steps», «Girl», er mer interessant enn de ovennevnte innspillingene. Dette er ei smått uptempo originallåt, som byr på et betydelig muntrere preg enn materialet på «Wild Seed». Denne er god, og på sin måte spennende, der den viser at det nok også finnes noe annerledes stoff fra «Wild Seed» perioden. Dette er selvfølgelig materiale vi drømmer om at kan dukke opp på en eventuell fremtidig deluxe-versjon av albumet.

Forhåpentligvis finnes det også liveopptak i arkivene, for det vi fikk oppleve på turneen som fulgte albumet – blant annet på Sentrum Scene og Rockefeller – vil man gjerne høre igjen. Det ble da også spilt uutgitte låter på denne turneen, hvilket gjør eventuelle konsertopptak ekstra interessante. Dette sammen med det vraka albumet fra denne perioden tilsier at det burde være mer enn nok materiale et eller annet sted til å gjøre en veldig interessant reutgivelse.

Jan Dahle

En aha-opplevelse