Varmen har kommet til Romsås, og dermed er det også tid for å innvie sommerhabitten. Det vil si at i dag er det, for første gang i år, t-skjorte og shorts som gjelder. Jeg ikler meg dermed ei TNT «Intuition»-t-skjorte, min middels slitte shorts, med lommemannlommer, og tasser ut i godværet.

Yes’ «90125» er dagens første turakkompagnement, og med det bærer det oppover i skogen på andre siden av Ravnkollbakken. Dette er begynnelsen på det som skal bli en totalt begivenhetløs tur, men det spiller ingen rolle så lenge man har god musikk på ørene. Riktig musikk kan som kjent løfte enhver situasjon man kan befinne seg i.

Gutta i Yes hadde i 1983 tatt seg godt inn i åttitallet, og de eviglange prog-verkene fra tiåret i forveien var bytta ut med strømlinjeforma prog-pop. Resultatet er aldeles fortreffelig, om enn ikke like sterkt som bandets beste skive, «The Yes Album». «90125» er rett og slett fylt opp med sterke låter, glimrende fremført av et strålende band.

Dermed er det også hyggelig å bevege seg gjennom skogen, og ned til Badedammen. Der forsøker jeg å få nærkontakt med et par kanadagjess, men disse praktiserer, som de fleste andre av oss i dag, sosial distansering. Da er det liker greit å gå videre oppover til Steinbruvann, og der har også Yes gjort sitt.

Dermed byttes åttitalls prog-pop ut med nittitallsmelankoli i form av Morten Harkets «Wild Seed». Dette øker turnytelsen enda noen hakk, og et stykke opp i veien langs vannet føles det riktig å sette seg på en benk mens man lytter til Harkets musikalske perler. Det blir også opplagt at i nær fremtid må «Wild Seed» bli til et objekt i bakspeilet, for her snakker vi tross alt om et av tidenes beste norske album.

Mens man sitter der og myser utover vannet, kikker på ender og gjess som svømmer langs land, høres plutselig et fly. Over tårnet på Røverkollen kan jeg se et svært fly, og det føles nesten litt underlig. I lang tid nå har det vært som å leve i Bruce Springsteens «Empty Sky», og det til tross for at man holder til nærmest i Gardermoens innflygningsbane.

Så vil noen kanskje stusse over at undertegnede hører nevnte fly, men saken er den at musikk på ørene aldri spilles høyere enn at jeg også får med meg hva som skjer rundt meg. Dermed hører man de gale joggerne nærme seg, og man hører ender, gjess og andre fjærbekledde skapninger, men ekornene man treffer på dagens tur er som vanlig tyste. Vi snakker uansett om den ultimate kombinasjon av musikk og natur.

Runden rundt Steinbruvann fortsetter, og «Los Angeles» gir frysninger, til tross for at temperaturen er akkurat passe for turtrasking. Det er rett og slett behagelig å gå denne begivenhetsløse turen rundt vannet, der jeg setter meg på en stein for å nytte de siste Harket-låtene når enden av kulpen er nådd.

Ny musikk blir Joe Satrianis ferske «Shapeshifting», og det skal sies at gitarfenomenet har kommet opp med ei god plate, selv om vi ikke snakker om en ny «Surfing With The Alien» eller «The Extremist». Dette er da også godt akkompagnement ned mot Badedammen, opp gjennom skogen mot kirka, og så nedover i skogen mot Romsås’ nedre punkt.

Dette betyr en ny erfaring, siden jeg kun har gått motsatt vei gjennom denne skogen. Til en viss grad skaper det spenning, men konklusjonen er at så lenge jeg ikke ramler utfor stupet på høyre side, eller blir påkjørt av en Lada eller Tesla på venstre side, befinner jeg meg et sted midt i skogen, og er med det på riktig vei.

Det stemmer, og det blir dermed strake veien hjem. Nå er jeg også tørst som en elefant, for til tross for utallige velmente råd fra personer som er mer oppgående enn meg, har jeg fortsatt ikke lært å ta med drikke på tur. Nei, for det ville vært lurt, og lurt driver ikke denne karen med.

Jan Dahle