Konsert = Filming, kakling, Facebook og selfies

For et par dager siden kunne vi lese om The Pretenders’ Chrissie Hynde som fikk nok av publikums mobilbruk under en konsert i Dubai, og med det forlot scena. Nå kan det selvfølgelig diskuteres hvor riktig det er å la frustrasjonen gå ut over den uskyldige delen av publikum, men at artister må bli rimelig lei av filmere, skravlere, og andre som tydeligvis ikke bryr seg det minste om konsertene, er ikke vanskelig å skjønne. Derimot er det vanskelig å forstå hva som får folk til å betale 7-800 kroner for noe de tydeligvis ikke er interessert i.

Vi som går en del på konserter legger merke til hvordan mye av publikum bruker deler av kvelden til å filme, ta selfies, eller scrolle seg nedover Facebook-feeden mens konserten pågår. Det virker som om det for mange er komplett umulig å rive seg løs fra smarttelefonen for et par timer, hvilket i seg selv er et tragisk tegn på samfunnets tilstand. Det triste med dette er uansett at mange i dag ikke ser ut til å være i stand til å nyte en kulturopplevelse uforstyrra av teknologiens fangenskap.

Når det gjelder den konstante filminga er det på mange måter forståelig at artistene blir lei av at publikum er mer opptatt av å se inn i en liten skjerm, enn å leve seg inn i musikken og å nyte selve konsertopplevelsen. Man hører da også til tider artister oppfordre publikum til å legge telefonen i lomma, og heller være fullt tilstede i selve konserten.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at det var morsommere for Metallica å spille «Enter Sandman» da hele salen gikk banans til storhiten, enn det er nå som «halve salen» skal filme nettopp den låta. Klassikeren som for 20 år siden fikk det til å koke har nå på mange måter blitt øyeblikket da publikum helt glemmer å oppleve konserten, mens det i stedet er viktig å stå helt i ro samtidig som det stirres inn i den lille skjermen, som folk til og med i all hovedsak holder feil vei.

Det utrolige er jo i tillegg at deler av publikummet som må filme storhitene, tilsynelatende ikke er interessert i noen av de andre låtene artistene fremfører. Når det litt mer «obskure» materialet spilles handler det derimot om å oppdatere Facebook, ta selfies, og i det hele tatt gjøre alt annet enn å bry seg om bandet på scena og musikken som spilles.

At et betalende publikum er så lite interessert i selve konserten er for undertegnede et mysterium, men telefonbruken går uansett i all hovedsak ikke ut over de av oss som ønsker å nyte konsertøyeblikket. Det gjør derimot den konstante snakkinga til en del konsertgjengere, og igjen kan man lure på hvorfor folk oppsøker en konsertsal, når det eneste målet er å diskutere gårsdagens fotballkamp, lønnsforhandlingene på jobben, venninnas bryllup, situasjonen i Syria, eller julebaksten. Det må da finnes andre tider og steder å ta disse samtalene enn mens Sivert Høyem står på scena.

Steve Lukather på scena med Toto på Hamar.

Senest på Thåström i Oslo Spektrum for et par uker siden var denne skribenten i den uheldige situasjonen å sitte rett foran to kaklende damer, som blant annet kunne overhøres mens de mellom et par låter klaga over at det var «så høyt». Selvfølgelig var det for høyt for disse to, for lydnivået gjorde det garantert vanskelig å føre samtalene som tydeligvis var betydelig viktigere enn konserten. Nå er selvfølgelig ikke problemet størst under Thåströms mer støyende materiale, men når han roer det ned blir det verre, da skravlinga rundt blir mer dominerende.

Da det under den litt stillferdige «Aldrig Av Med Varandra» oppsto et jubelbrus i Spektrum kunne man høre fra raden bak «Hvorfor jubler folk?». Hadde de to damene faktisk vært litt tilstede i konserten, og hørt på musikken og tekstene, i stedet for hverandres kakling, hadde de selvfølgelig fått med seg at et patriotisk oslopublikum responderte på tekstlinjene «Gud bevare syra den 17:e mai, Gud bevare snöblandat regn på Karl Johan». Oppslukt av hverandres munndiaré gikk dette poenget altså damene hus forbi. På Facebook la de likevel garantert ut om hvor fantastisk konserten de faktisk ikke hadde fått med seg var, for det viktigste er tross alt å fortelle «vennene» at man har vært der.

Denne skribenten har mange eksempler på tilsvarende, blant annet da Ingebjørg Bratland var gjesteartist med Åge Aleksandersen på Rockefeller for to år siden. Da hun sang en stillferdig «Skin Sola» var det 3-4 bak meg som skravla som om de fikk betalt per ord, og dette er i tillegg til bortkasta billettpenger også utrolig respektløst overfor både artist og den delen av publikum som faktisk går på konsert for å høre på musikken. I dette tilfellet snudde jeg meg da også og spurte hvorfor de var på konserten, for som jeg poengterte var det i alle fall ikke for musikken. Ansiktene deres uttrykte sjokk, men det ble i alle fall stille en liten stund.

Et annet tilfelle som viser hvor ille det kan bli var for en del år siden da Steve Lukather gjesta Rockefeller, og det under et av de neddempa partiene hørtes en jevn summing i salen. Resultatet var at et frustrert lytteinteressert publikum begynte å hysje, hvilket selvfølgelig gjorde det enda mer uutholdelig, samtidig som en av de aller beste gitaristene rocken kan by på dro sine nydelige toner.

Trist var det for øvrig også å høre en jevn surring av stemmer mens Suzanne Vega spilte et stille sett på OverOslo i sommer. Pinlig var det også da Bryan Adams hadde sin akustiske «viseaften» på Sentrum Scene i 2010, og en i salen hele tiden skulle avbryte Adams’ historiefortelling med tilrop og kommentarer. En del mangler fullstendig sosiale antenner, og skjønner helt klart ikke forskjellen på et heftig rockeshow, og en neddempa affære med akustisk gitar og piano. Til de som må ha det inn med teskje; Når Adams rocker i Oslo Spektrum er det i orden med tilrop og hoiing, men når canadieren forteller historier på Sentrum Scene eller i Folketeateret tier man stille. Så enkelt er det.

Suzanne Vega på OverOslo.

I senere år har vi da også hørt en del om artister som har fått nok, og bedt publikummere både om å holde kjeft og å forlate salen. Susanne Sundfør fikk oppslag da hun for fem år siden oppfordra den kaklende delen av publikum til å «gå hjem og spise bæsjen sin», og vi har hørt om flere lignende tilfeller. Det virker i det hele tatt som om mange ikke er det spor interessert i artisten og musikken de har betalt for, og kun ser på en konsert som en sosial happening, der det tilfeldigvis spiller et band. Da kan det i stedet anbefales et besøk på puben. Det er betydelig billigere, og der er det helt greit å løse verdensproblemene over en øl.

Dette er selvfølgelig også med på å forklare at mange artister har opplevd en stor oppsving i billettsalget, for konserter har blitt stedet «alle» skal være, og da tydeligvis uansett om man egentlig er interessert eller ikke. Det skal skrytes på Facebook, eller hva det enn er som er in for tiden, og det skal vises for omverdenen at man er med på alt det «riktige», selv om man knapt kan regnes som tilstedeværende. Kroppen er der, og med selfiene med ryggen mot scena og artisten i bakgrunnen, beviser man for vennekretsen at man i alle fall var der fysisk. Kommentarene som følger bildet sier selvfølgelig at det var «Dritbra!».

En konsert bør handle om bandet på scena og musikken som fremføres, mens samtaler om Therese Johaugs dopingdom eller den siste «Star Wars»-filmen hører andre steder til. Delta heller i moshpiten når Slayer hamrer ut «Raining Blood», spill luftgitar så fingrene slår knute på seg når Eric Clapton drar «Layla», syng med av full hals når Bruce Springsteen plukker frem «Hungry Heart», eller la deg sveve av gårde når Robert Fripp holder på med sine soundscapes. Det handler om å leve seg inn i musikken, være tilstede i opplevelsen, og med det også gi noe tilbake til artisten, annet enn et hav av mobiltelefoner og ulyder i form av forstyrrende skravling.

Nå har jeg ikke engang vært innom den evinnelige ølkastinga man stadig opplever, og som også er med på å ødelegge konsertopplevelsen både for band og publikum. Vi husker jo Lemmy Kilmister som under en Motörhead-konsert på Rockefeller i 1998 avbrøt «Iron Fist» da han ble truffet av et ølglass. Igjen er spørsmålet hva som får folk til å kjøpe billett, når målet med kvelden tydeligvis er å ruinere konserten de selv opplagt ikke er interessert i, for alle andre. Dette er vel bare nok et eksempel på at folk har for mye penger, og kanskje også et tegn på at konsertøl er for billig.

Konklusjonen er at mange like gjerne kan holde seg hjemme, og med det gjøre konsertopplevelsen bedre for oss som faktisk vil oppleve bandet og musikken. Når det er sagt får jeg bare leve med å bli betrakta som en gammel grinebiter, der jeg idet lyset slukkes, og introen runger ut i salen, lar verden utenfor være ubetydelig de neste par timene. Da vil jeg nemlig kun nyte musikken.

Jan Dahle

Advertisements
Konsert = Filming, kakling, Facebook og selfies