En løveprat med Steve Harris

I Scream Magazine #243 (februar 2020) kunne undertegnede presentere et intervju med Iron Maidens Steve Harris, der temaet i hovedsak var bassistens sideprosjekt, British Lion. Nå er intervjuet også tilgjengelig her på Rock And Roll Dreams, slik det sto på trykk.

Steve Harris har ei lang og innholdsrik karriere med Iron Maiden, men det hindrer ham ikke i å ha lansert sitt sideprosjekt, British Lion. Nå er bandet ute med album nummer to, «The Burning».

Tilbake i 2012 introduserte Iron Maiden-bassist Steve Harris fansen for sitt første sideprosjekt, British Lion. Siden den gang har kvintetten bedrevet en del turnéring, hvilket blant annet har ført bandet til Oslo ved to anledninger. Nå foreligger så oppfølgeralbumet, «The Burning», og i den anledning slår vi av en prat med Harris.

Da «British Lion» ble sluppet for åtte år siden kunne albumets cover gi indikasjoner på at vi hadde med ei soloplate fra Steve Harris å gjøre, og siden den gang har bandet gjerne blitt omtalt som Steve Harris’ British Lion. Når vi nå får Harris på tråden forteller han innledningsvis hvordan British Lion har utvikla seg mer mot et standard band.

– I dag er det utvilsomt et band, for vi har spilt live de siste 7-8 åra. Vi har vært flere ganger rundt i Europa, og i fjor var vi i Canada, Japan og Sør-Amerika. Om ei ukes tid legger vi så ut på veien i USA for første gang. Det har dermed blitt mye konserter, hvilket gjør at vi har utvikla oss til en sammensveisa enhet.

Spørsmålet da er jo hva som var tanken i 2012, om Steve den gang så på det mer som et soloprosjekt, men ifølge ham selv var det heller snakk om en liten usikkerhet.

– Vi visste egentlig ikke hva vi skulle kalle det, for vi hadde ikke spilt live, og visste dermed ikke helt hvor det ville bære. Derfor ble plata gitt ut med mitt navn på coveret, men for meg var det egentlig aldri snakk om ei soloplate. Det var mer et likeverdig samarbeid, men det var vanskelig å vite hvordan vi egentlig skulle markedsføre albumet. Nå er alt helt annerledes, nettopp fordi vi har gjort alle disse konsertene. Vi har hatt den samme besetningen siden vi slapp den første plata, og dermed er det betydelig enklere å definere British Lion som nettopp et band.

Selv om «British Lion» ble sluppet i 2012 har bandet en historie som går omkring 20 år lengre tilbake enn som så, selv om Harris i utgangspunktet ikke var involvert som medlem.

– Jeg fikk en tape med 3-4 låter fra Graham Leslie (gitar), men uten at det er låter vi endte opp med å spille inn. Jeg likte uansett det jeg hørte, og litt senere slo Graham seg sammen med Richard Taylor (vokal). Jeg hadde da lyst til å være med å utvikle prosjektet, for gutta var virkelig gode.

– Dette var helt tilbake på nittitallet, og det var jeg som da kom opp med bandnavnet British Lion. På den tiden hjalp jeg til med alt, og blant annet booka jeg konserter for dem. Det hele falt uansett fra hverandre, men en dag sa jeg til Richard at bare jeg fikk tid ville jeg gjøre noe mer med dette. Jeg syntes rett og slett låtene var for sterke til ikke å bli gitt ut.

Det skulle altså bli en lang vei frem mot debutalbumet fra British Lion tok sine første steg, og det hele kan enkelt forklares med at bassisten tross alt har et annet band gående.

– Straks jeg hadde tid utenom Iron Maiden skvisa jeg inn dette prosjektet, og det er på en måte det jeg har fortsatt med de siste åtte åra. Alt er uansett basert rundt tidsskjemaet til Iron Maiden, og gutta må sånn sett vente på meg. Vi gjorde seks konserter i Storbritannia like før jul, men da hadde vi ikke spilt på ett år, og det fordi jeg har vært opptatt med Iron Maiden.

– Slik er det, og derfor tar ting tid for British Lion, med det resultatet at det har gått så lang tid mellom de to platene. Vi har riktignok klart å turnére en del, men vi har ikke hatt mulighet til å få ut plate nummer to før nå. Vi må bare jobbe rundt Iron Maiden, for Iron Maiden vil alltid komme først.

Vi kommer litt tilbake til det faktum at det tok så lang tid fra Steve først ble involvert med British Lion, til det egentlig skjedde noe, og bassisten utdyper dette litt mer.

– Som nevnt falt bandet fra hverandre. Jeg visste uansett at jeg en dag ville gjøre noe mer med British Lion, og jeg fant da ut at den beste måten å forsikre meg om at noe skjedde var ved å bli med i bandet selv. Jeg var på scena med dem i Portugal og gjorde et par låter for mange, mange år siden. Bortsett fra dette spilte vi aldri sammen før vi begynte på den første plata. Man trenger en plattform å starte fra, og du kan si at den første skiva var nettopp det.

Da arbeidet begynte på «British Lion» var ikke besetningen helt satt, selv om kvintetten som avslutta produksjonen var den samme som la ut på veien i ettertid, og med det den samme som har vært British Lion de siste åtte åra.

– Det var noen andre musikere involvert i innspillinga av de tidligste låtene, så du kan si at det albumet var satt sammen av noen biter her og noe biter der, men plata høres likevel helhetlig ut. Vi er uansett igjen tilbake til det at vi har blitt mer et band siden den gang, og ting tar mer form når du har en stabil besetning som spiller materialet live. Derfor vil jeg også gi ut ei liveplate, for måten vi spiller låtene fra den første plata på nå føles mer riktig. Noen av låtene blir rett og slett spilt litt annerledes enn på plata.

Harris er veldig tydelig på nettopp det at tiden mellom British Lions to plater har gjort mye for å utvikle bandet.

– Ethvert band som spiller mye live – selv om vi ikke er i nærheten av å få spilt like mye som Iron Maiden – vil utvikle seg på en naturlig måte. Vi har egentlig ikke tenkt over hvordan vi utvikler oss, for det hele har vært en naturlig prosess mot det vi er nå. Slik fungerer det når man tilbringer mye tid sammen, og nettopp dette har påvirka måten vi jobber på kontra hvordan det var på det første albumet.

Noe som definitivt er annerledes på «The Burning», i forhold til guttas forrige album, er det at vi denne gangen finner mer av Steve Harris’ signaturelementer i musikken.

– Det har nok noe med det å gjøre at jeg på den nye plata spiller med mitt gode, gamle sound, mens jeg på den første plata prøvde ut nye ting, og i det hele tatt eksperimenterte mer. Da vi la ut på veien spilte jeg så materialet med signatursoundet, så det har gjort sitt til at ting låter som det gjør live i forhold til plata.

– Når det gjelder hvordan «The Burning» låter har det også noe med det å gjøre at vi har spilt inn skiva på en helt annen måte enn da vi gjorde debuten. Den andre plata er spilt inn mer live i studioet, hvilket føltes naturlig siden vi hadde gjort mye konserter. Sånn sett er den spilt inn mer slik jeg er vant til å gjøre det.

Man kan jo også lure på om det for Steve var viktig på en måte å distansere seg litt fra Iron Maiden på «British Lion».

– Nei, flirer Steve, etter et par sekunders tenkepause. Jeg prøver aldri å distansere meg fra noe som helst, men derimot gjør jeg det som til enhver tid føles naturlig, og med det naturlig ut fra hvem jeg jobber med. Jeg analyserer egentlig aldri slike ting, før i ettertid, som når vi nå snakker om det. Alt jeg gjør er gjort ut fra hva jeg der og da føler er riktig, og føles det riktig, så er det riktig.

Steve Harris legger stadig vekt på det at British Lion virkelig har blitt et band i åra som har gått siden debuten, og materialet er i all hovedsak skrevet i fellesskap mellom Harris, vokalist Taylor og gitarist David Hawkins.

– Vi skrev også mye av materialet på den første plata. Graham skriver også litt, men han er ikke like produktiv som oss andre. Ideene hans er uansett gode, og hele bandet har egentlig mengder med gode ideer. Det er positivt, og faktisk har vi allerede noen låter til neste plate. Vi er langt fra i mål, men vi har kanskje skrevet halve neste skive.

Harris har alltid vært tekstforfatter, men i British Lion er han ikke like frempå på dette feltet som i Iron Maiden.

– Jeg skriver noe av tekstene også for British Lion, men det er stort sett Richard som står for dette. Materialet i British Lion kommer i utgangspunktet også for det meste fra Richard og David, og noe av grunnen til det er at ellers måtte jeg vurdere hvilket band jeg skulle presentere mine ideer for. Det er en litt vanskelig situasjon for meg, med mindre jeg kommer opp med ei låt som åpenbart ikke passer Iron Maiden.

– I hovedsak kommer altså ideene i British Lion fra disse to, og straks utenforstående har vært involvert er låtene uansett uaktuelle for Iron Maiden, for vi bruker aldri andre låtskrivere enn oss i bandet. Så langt har det uansett ikke skjedd at jeg har kommet opp med noe på egenhånd som jeg har vært usikker på hvor skulle passe inn, men om noe sånt skulle skje vil førstevalget uansett være på Iron Maiden.

Hvordan fungerer det da så i British Lion, sitter de tre hovedlåtskriverne der i fellesskap og utformer ideene?

– Ja, vi jobber sammen på ideene. Det var litt annerledes på den første plata, for da ble en del gjort over Internett, men jeg liker egentlig ikke å jobbe på den måten. Det er ikke ideelt for meg, for jeg foretrekker å jobbe ut ideene og øve inn låtene, slik vi har gjort nå.

British Lions musikk tar en ganske annen retning enn Iron Maiden, og en enkel måte å si det på er at British Lion er mer rock, mens Iron Maiden er mer metal.

– Ja, jeg er definitivt enig i det, poengter Harris. British Lion er mer rock enn metal, men hvem bryr seg? Jeg vokste opp med rock som en vid genre, der jeg likte The Moody Blues på den lette siden, mens jeg hørte på Black Sabbath fra den andre enden av skalaen, og alt der imellom. For meg er det altså en bred genre, men musikken har selvfølgelig også forandra seg opp gjennom åra.

– Ting har gått i mer ekstrem retning i begge endene av spekteret. Jeg har uansett alltid likt mye forskjellig, og derfor har jeg mange forskjellige inspirasjonskilder. Jeg synes uansett det blir for mye kategorisering i dag, der du har mengder med underkategorier innenfor hver genre. For min del er det bare sånn at jeg liker det jeg liker, og da bryr jeg meg ikke om hvilken kategori musikken settes inn under.

Da Harris skulle bevege seg utenfor Iron Maiden måtte vel poenget uansett være å gjøre noe litt annerledes, for et sideprosjekt som byr på det samme som hovedbandet blir fort litt meningsløst.

– Det blir uansett annerledes straks du jobber med andre mennesker. Richard er selvfølgelig en helt annerledes sanger enn jeg er vant til å jobbe med, og David har sine inspirasjoner fra helt andre kanter. David er for øvrig den yngste i bandet, og selv om han er i førtiåra er han på en måte «babyen» i orkesteret. Han har nok derfor en del andre innfallsvinkler enn oss andre.

– Jeg og Graham er på omtrent samme alder, men han har uansett en litt mer rocka side enn meg, mens Richard er noen år yngre enn meg igjen. Jeg liker som sagt mye, men den mer progressive siden ved meg kommer betydelig mer frem i Iron Maiden, mens British Lion nok byr mer på mine inspirasjoner fra band som UFO og Thin Lizzy.

Da British Lion slapp sitt første album hadde det gått 37 år siden Steve Harris danna Iron Maiden, hvilket betyr at det var 37 år siden mannen egentlig hadde hatt fokus på noe annet enn nettopp Iron Maiden.

– Det hadde aldri vært tid til å gjøre noe annet i de åra, selv om jeg skulle ha hatt lyst til å spille med andre. For meg var det umulig. Om vi bare går ti år tilbake så var Iron Maidens tidsskjema ren galskap – og lengre tilbake var det enda verre – så det var umulig i det hele tatt å vurdere å gjøre noe utenom bandet.

– Ettersom tiden gikk ble vi så nærmest tvunget til å ta mer tid borte fra Iron Maiden, for ellers ville vi rett og slett blitt utbrent. I mange år var det album, turné, album, turné hele tiden, og selv om vi fortsatt turnérer en del, er det langt fra så mye som vi gjorde før. Det ga meg etter hvert muligheten til å kunne gjøre noe annet, fordi jeg hadde et ønske om det.

– British Lion er opplagt også noe jeg liker å drive med. Folk tror jeg er arbeidsnarkoman, men det er egentlig ikke saken. Jeg elsker bare å spille live, og jeg liker også å spille på både små og store steder.

Med unntak av en og annen lavprofilert Iron Maiden-konsert, under dekknavn som Charlotte And The Harlots og The Holy Smokers, har det ikke blitt mange klubbkonserter for Steve etter at Iron Maiden vokste seg ut av Ruskin Arms, The Music Machine og The Marquee Club helt tidlig på åttitallet. Sånn sett må det ha vært litt snodig for mannen å være tilbake på klubbene, for på en måte å kjempe seg opp for andre gang.

– Jeg liker en utfordring, og jeg setter derfor pris på denne siden ved British Lion. Jeg likte også dette da Iron Maiden var et nytt band. Jeg likte kampen om å komme seg opp og frem. Når vi nå drar til USA for første gang med British Lion aner vi egentlig ikke hvordan dette går, med tanke på billettsalg.

– USA er på en måte et merkelig land, for det å dra fra stat til stat kan på mange måter være som å reise fra et land til et annet. Noen ganger kan forskjellene til og med være store innenfor en og samme stat, der du gjør det bra i én by, mens du 100 miles lenger ned ikke selger stort. Vi vet altså ikke hva som møter oss. Slik har det uansett vært siden vi begynte å turnére med British Lion, men stort sett har det gått bra.

– Vi har riktignok gjort noen konserter der det ikke har vært mye folk, men vi har likevel gitt 110 prosent, for det spiller ingen rolle for de som har kjøpt billett hvor mange som er der. Samtidig kan nettopp det at det er lite folk gjøre oss inspirert til å gi litt ekstra gass, for å vise nettopp det at vi gir alt uansett. Jeg liker denne siden ved det å spille de små stedene, og det å spille på klubbene igjen bringer også tilbake mange gode minner for meg.

Den store forskjellen fra Iron Maiden i 1979 til British Lion i 2013 er selvfølgelig at det for Steve ikke er «liv om å gjøre» lenger, siden mannen i dag tross alt har Iron Maiden, og den tilsynelatende evigvarende suksessen rundt det som i dag er Storbritannias udiskutabelt største metal-band.

– Ja, selvfølgelig er det sånn sett forskjellig. Samtidig har jeg heller ikke lenger åra i meg til at vi kan erobre verden med British Lion, men så prøver vi heller ikke å erobre verden med dette bandet.

– Ikke det at det egentlig var det jeg ville med Iron Maiden den gang heller. Da handla det om å få spilt inn plater, og om å komme seg ut på turné, men egentlig ikke mer enn det. Det var uansett annerledes, for nå er det i hovedsak snakk om å ha det moro. Det er ikke noe større mysterium rundt det jeg gjør med British Lion enn at jeg nyter det.

Det er klart at slik det utvikla seg ble Iron Maiden et helt annet beist enn det bandet som i fem år kjempa seg opp på klubbene i London. Dermed ble arenaer og stadioner etter hvert normen, og da kan man jo lure på om Harris har savna klubbene.

– Det å spille småsteder med British Lion har nok på en måte fått meg til å innse at jeg faktisk savna klubbene, men samtidig er jeg nå veldig heldig som kan spille både på klubber og på de store stedene. Til sommeren skal jeg ut og gjøre festivaler med Iron Maiden, men samtidig vil jeg noen steder spille på klubber med British Lion dagen før eller dagen etter. I noen tilfeller vil også både Iron Maiden og British Lion spille på de samme festivalene.

– Dette er en ny utfordring, og samtidig holder dette meg i god form. Det er ikke det at jeg ikke nyter fritiden min, for jeg gjør det meste ut av den, men jeg elsker å holde meg i form og å spille. Det å spille med British Lion, og selvfølgelig det å spille fotball, holder meg i form til å holde tritt med Iron Maiden.

– Noen mener jeg burde bli utbrent, men for meg er det snakk om det motsatte. Jeg tror på en måte at du kan bli mer utbrent ved å sitte i ro. Det tror jeg spesielt gjelder i min alder, mens det nok er annerledes når du er yngre. Når du blir eldre må du bare holde det gående.

Som vi allerede har vært inne på har ikke Harris stått mye på klubbscenene de siste 30 åra før British Lion, og som han skal påpeke er han ingen jammer, men noen få gjesteopptredener har han gjort. Han dukka for eksempel opp på scena på The Marquee Club da Adrian Smith og Nicko McBrain spilte der med sitt The Entire Population Of Hackney på tampen av 1985, og det ble gjesteopptreden med Bruce Dickinson da vokalisten turnérte på sitt «Tattooed Millionaire»-album, men den slags tilhører altså sjeldenhetene.

– Jeg har egentlig aldri vært mye av en jammer, men jeg har gjort noen få slike ting. Jeg var full og jamma litt en gang på Bahamas, da vi spilte inn ei plate der på åttitallet, humrer Steve. Det har uansett ikke vært mye sånt, men jeg har hoppa opp på ei og annen scene og gjort ZZ Tops «Tush».

– Jeg har uansett alltid foretrukket å være innøvd og selvsikker før jeg går på scena, og det er nok derfor jeg aldri har vært en typisk jammer. For mange år siden gikk jeg riktignok opp på scena med Def Leppard i Portland for å gjøre ei låt eller to. Siden jeg har kjent Joe (Elliott) og gutta i årevis var det moro, men jeg gjør normalt ikke slikt.

Steve har så vidt vært inne på at det er begrensa med tid igjen for ham som artist, og man kan da lure på om British Lion kanskje kan være noe å falle tilbake på når Iron Maidens mer fysiske gigantshow ikke lenger er en realitet. Så langt frem virker Harris uansett ikke å tenke, men han er derimot veldig klar på at det nå gjelder å kombinere de to bandene.

– Så lenge det er mulig vil jeg holde begge band gående, og for øyeblikket går det fint. I år gjør vi turnéer både med British Lion og Iron Maiden, så det blir travelt, men jeg liker å ha mye å gjøre, avslutter Steve Harris.

«The Burning» er ute i butikkene når dette leses, og i juni står Steve Harris på scena med Iron Maiden på Ekebergsletta under Tons Of Rock. Hvem vet, kanskje vil også British Lion dukke opp på ei norsk scene i løpet av året. *

* Også British Lion ble etter hver klar for Tons Of Rock, men for øyeblikket henger nok festivalen i en tynn tråd.

Jan Dahle

En løveprat med Steve Harris