På flukt, på leit

Det hamrer og smeller og banker og borer. Ja, det er så ille når naboen pusser opp leiligheten at det ikke lar seg gjøre å få anmeldt den kommende Marillion-boksen i ro og fred. Når man da i tillegg begynner å føle seg noe innestengt etter flere uker uten konserter, da er det tid for rekordtidlig tur i skog og mark. Dermed legger man ut på flukt, på leit etter roa.

Testaments «Titans Of Creation» settes i gang i det man går ut døra, og i motsetning til normalen går turen oppover langs Romsås’ ytre vei, Ravnkollbakken, i stedet for opp gjennom borettslaga. Tanken er at det må være mindre folk å møte der, og ganske riktig, alt som befinner seg her er en og annen bil. I tillegg blir jeg passert av buss 63, Romsås ring, som i sin tid ble stjålet av Olsenbanden.

Undervis understreker Chuck Billy nok en gang at han er klassas tøffeste, der han byr på rockens barskeste vokal. Bandets energinivå til tross, det er en rolig fart som holdes opp forbi kirka, og etter hvert oppover i stien mot Røverkollen. I likhet med James Bond har jeg «All the time in the world». Jeg tar likevel igjen et par damer jeg så blir gående bak, frem til det dukker opp et stiområde som er bredt nok til å tillate forbigåing. Selv her ute i skogen gjelder tometersregelen.

I motsetning til da første tur ble foretatt i fjor, er det så godt som ikke noe snø å se denne gangen. De små snøflekkene som viser seg underveis mot toppen er rett og slett så ynkelige at de bør innse at slaget for lengst er tapt. Det ligger riktignok noen små hauger her og der når man kommer inn på grusveien, og dette er nok rester etter årets brøytekanter. Uansett, hestehoven har begynt å trenge seg frem, og da er det vår.

Oppe på toppen oppdager jeg at benken jeg så frem til å hvile på er borte, men jeg drister meg til å sette bakenden på nederste trinnet i trappa til det berykta utkikkstårnet. Med tanke på at risikoen er stor for at jeg må klamre meg til, eller i ytterste nødsfall må bite meg fast i det potensielt koronabefengte rekkverket til trappa, er nok alle forsøk på bestigelse avblåst for i år. Også i år som jeg følte meg så sikker på å jeg skulle komme meg opp i tårnet (Yeah, right!).

Ettersom det kommer selvgode mennesker som vil opp i nevnte tårn blir man vasende rundt på området mens man lytter til Testament. Testament var for øvrig et av bandene som spilte på den nest siste konserten undertegnede fikk med seg, før alt man tok som en selvfølge brått var over.

Når Bay Area-thrasherne er ferdige med sitt byttes bandet ut med våre hjemlige helter i Conception i form av deres «State Of Deception». Med det begynner også en begivenhetsløs nedtur mot Tiurleiken, der musikken med det blir det udiskutable høydepunktet. Det er da heller ikke til å komme utenom at det er særdeles fornøyelig å lytte til Tore Østbys gitarer i «Waywardly Broken». Sånn skal det gjøres.

Tanken om at det vil være betydelig mer folk å holde avstand til om man skulle bevege seg gjennom borettslaga blir bekrefta når jeg velger denne veien ned igjen, og vel inne i leiligheten er det igjen tid for hamring og smelling og banking og boring. Til tross for at byggestøy bærer uhorvelig langt i en viss type leilighetskomplekser, insisterte i sin tid noen av gutta som hadde mye å utsette på den jævla naboen også på at det er topp å bo i blokk. Sånn munterhet trenger vi i dag.

Jan Dahle

På flukt, på leit