De fire siste

Mye hadde forandra seg i løpet av første halvdel av nittitallet for Ronni James Dio og hans Dio. Bandmedlemmene kom og gikk – innimellom Ronnies kortvarige retur til Black Sabbath – og 1993s «Strange Highways» ble siste album under PolyGram-paraplyen. Når vår historie denne gangen innledes med «Angry Machines» er det også et Dio som salgsmessig sett er langt unna åttitallets storhetstid vi møter.

Når Dios fire siste studioalbum nå slippes i nye utgaver på BMG-labelen er det som doble deluxe-CD-er, og som vinyl, og førstnevnte format byr dermed på en del bonusmateriale. Dette er i all hovedsak snakk om konsertinnspillinger fra periodene rundt de aktuelle albumene. Dermed får man et relativt godt innblikk i Dio gjennom disse epokene, der bandet igjen har åpen svingdør for medlemmene.


«Angry Machines» (1996)

Bandet som spiller inn «Angry Machines» er det samme som gjorde forgjengeren, hvilket vil si at vokalisten har med seg sin gamle våpendrager Vinny Appice på trommer, mens tidligere Dokken-bassist Jeff Pilson og gitarist Tracy G fyller ut kvartetten. Om sistnevnte mann var riktig for Dio har blitt diskutert mye opp gjennom åra, men nittitallets musikalske klima tatt i betraktning dro han nok bandet i en noe mer tidsriktig retning.

Det er tungt innledningsvis med «Institutional Man», og uttrykket er sånn sett litt i Black Sabbath-gata, samtidig som man også gjenkjenner Dio-uttrykket, men med et annerledes gitarspill enn Tracys forgjengere kunne by på. Låtmessig fungerer det også godt med platas første spor, men materialet på «Angry Machines» kunne ikke by på låter som gjør at plata står igjen med noen riktige klassikere.

Den påfølgende, og uptempo, «Don’t Tell The Kids» blir da også mindre minneverdig. «Black» viser på sin side et band som går i en litt mer alternativ retning når Dios vokalbruk viser nye sider, og selv om dette er annerledes fungerer det på sitt vis. Orkesteret byr rett og slett på mer aggresjon enn hva Dio sto for tidligere, og dermed er dette et røffere band enn det som leverte klassikere som «Holy Diver» og «The Last In Line» mer enn ti år tidligere.

Pilsons bass setter mye preg på «Hunter Of The Heart», mens det tunge returnerer sammen med noe alternative elementer i den småepiske «Stay Out Of My Mind». Blant annet bys det her på et orkestrert parti, og muligheter for tangentist Scott Warren – som for øvrig skulle henge med Dio resten av vokalistens liv – til å utfolde seg litt med et maskinelt preg.

Appice er på sin side en dominerende faktor i «Double Monday», der det også blir plass til et lite akustisk parti, og med det eksperimenteres det også litt her. «Golden Rules» byr på sin side på riffing som drar tankene mer mot åttitallet, men som en helhet er det liten tvil om at «Angry Machines» er et produkt av nittitallet. Litt mer melodisk vokal blir det likevel plass til i «Dying In America», men det avslutter med noe så lite Dio-typisk som pianoballaden «This Is Your Life», som krydres med strykere.

Underveis på plata byr Tracy på mye godt gitarspill, men altså av et mer moderne slag enn hva for eksempel Vivian Campbell og Rowan Robertson hadde gjort før ham, og det er rundt dette mye av diskusjonen blant fansen har ligget. På plate er stilforskjellene uansett ikke et stort problem om man er åpen for et litt annerledes Dio, men i konsertsammenheng kunne det tidvis være mer å debattere.

Det er ingenting nytt for fansen på bonusdisken som følger med «Angry Machines», for her får vi rett og slett det meste av «Dio’s Inferno – The Last In Live». Opptaket er stykka opp og omrokert, med fading mellom spora. Dermed blir dette en uinteressant disk for alle som har nevnte livealbum.

For alle andre er dette en måte å stifte bekjentskap med Tracy G-periodens Dio som konsertband, og det låter bra. Med åra har også denne skribenten på sin måte klart å venne seg til gitaristens måte å spille godlåter som blant andre «Straight Through The Heart», «Holy Diver», «Heaven And Hell», «Long Live Rock’n Roll» og «The Last In Line» på. Samtidig finner du også nittitallsmateriale som «Jesus, Mary And The Holy Ghost» og «Hunter Of The Heart» her.


«Magica» (2000)

Etter det alternative nittitallet returnerte Ronnie James Dio til et mer klassisk uttrykk da konseptalbumet «Magica» sto på agendaen i 2000, der tidligere medlemmer i form av gitarist Craig Goldy, bassist Jimmy Bain og trommis Simon Wright var tilbake på laget. Resultatet ble ypperlig, og står igjen med en pallplass i Dio-katalogen.

Musikalsk befinner vi oss i det tunge landskapet på plata, og det er seigt og flott når «Lord Of The Last Day» er første fullverdige låt ut. Goldy tilfører fin riffing til Ronnies gode melodier, og det er altså et Dio tilbake på det klassiske sporet det handler om i det nye millenniet. Produksjonen kler bandet bra, og drivet er godt når «Fever Dreams» følger. Som typisk er for konseptplater er det hele sydd sammen, med blant annet maskinelle stemmer.

Goldy viser seg som riktig mann – og resultatet er klart bedre enn på «Dream Evil» 13 år tidligere – der han styrer skuta i et spor som «Turn To Stone». Det er god dynamikk i «Feed My Head», og selv om det altså er mye tyngde i musikken, er plata også variert nok til at den lever, og ikke blir ensformig. Dette mye takket være det sterke låtmaterialet.

«Eriel» tilfører elementer av det småsymfoniske, og det groovy riffet driver låta fremover mens hovedpersonen igjen legger suverene vokallinjer. Man aner så noen «Cat Scratch Fever»-inspirasjoner i Goldys riffing i «Challis», der tempoet også økes noe. Dette i kontrast til den rene balladedelen av «As Long As It’s Not About Love», der gitaren er clean og forsiktig, før låta drar seg over i det seigere landskapet.

Med «Losing My Insanity» blir det innledningsvis litt akustisk gitarplukking med klassiske tendenser – i stil med noe Ritchie Blackmore kunne drevet med – før det etter hvert sklir over i det elektriske. Atmosfæren her tilfører noe annerledes til plata, blant annet grunnet bruk av fløyte, samtidig som Goldy nok en gang er i sin ypperste form. Punktum settes med «Otherworld», som følges av et par musikalske tilbakeblikk på det fenomenale albumet.

Her får vi et tidligere uutgitt liveopptak på ekstra-CD-en, og innholdet er ni spor fra «Magica». Dermed blir dette et godt innblikk hvordan konseptalbumet ble fremført i konsertsammenheng, ikke veldig ulikt slik det ble gjort på Rockefeller sommeren 2000. Blant låtene vi ikke får her er «As Long As It’s Not About Love», som derimot er å finne i liveversjon på den doble «Magica»-utgivelsen fra 2013. De 40 minuttene vi her får med konsertopptak fra 2001 er uansett relativt gode, selv om det produksjonsmessig ikke er helt optimalt.

Innholdet her er altså ikke det samme som på forrige deluxe-versjon av «Magica». Det betyr også at det japanske bonussporet dessverre er utelatt denne gangen, og at «Electra» dermed er eneste studiokutt. Denne gode singelen var ment som et element på oppfølgeren til «Magica», men Ronnie rakk aldri å fullføre dette prosjektet. På bonusdisken er det for øvrig også funnet plass til «Magica Story», der Dio selv forteller historien.


«Killing The Dragon» (2002)

Ronnie James Dio har hatt det med å jobbe med noen av tungrockens beste gitarister, og ei rekke bestående av blant andre Ritchie Blackmore, Tony Iommi og Vivian Campbell er sånn sett en imponerende CV. Da tiden var inne for «Killing The Dragon» i 2002 innleda Ronnie så et samarbeid med nok en ypperlig gitarist da Doug Aldrich begynte et varig av og på forhold i Dio, og i undertegnedes øyne er denne tidligere Whitesnake-gitaristen nummer to blant Dio-gitaristene. Kun slått av Campbell, som interessant nok også har vært med i en av David Coverdales mange lagoppsetninger.

Straks tittelsporet åpner «Killing The Dragon» blir det opplagt at Dio fortsetter i et klassisk spor, og sånn sett er dette en helt naturlig oppfølging av «Magica». Den ferske gitaristen bidrar også på komponeringssiden, men bassist Jimmy Bain er også fremtredende på dette feltet, samtidig som plata også inneholder flere spor Ronnie har skrevet i fellesskap med Craig Goldy. Dette viser at Aldrich kom sent inn i prosessen, men som gitarist setter han uansett sitt stempel på plata.

Låtmaterialet er nok en gang sterkt, der det er litt tempo i «Along Comes A Spider» – der Dougs riff og solospill sitter riktig godt – og det er mer groovy i «Scream», samtidig som gitarsoloene er nærmest klassisk Dio i uttrykket. Dio selv synger som alltid godt, og så lenge han igjen har kommet opp med sterke vokallinjer blir dette riktig bra, enten det er seigt i «Guilty» og «Throw Away Children» – med barnekor – uptempo i «Better In The Dark», eller svingende melodisk i «Cold Feet».

«Rock & Roll» innledes forsiktig og helt neddempa, før et småtungt riff og et typisk Dio-driv tar over, og jo lengre ut på plata du kommer jo tydeligere blir det at «Killing The Dragon» på mange måter er Aldrichs album. Det blir likevel plass til tangentsolo fra Scott Warren i «Before The Fall». Skivas mest kjente spor er nok uansett «Push» – der Tenacious D bidro i videoen – og denne er rimelig enkel og rett frem, og står ikke igjen blant skivas aller beste låter, men den holder likevel mål på et album som er gjennomført godt.

Seks livelåter fra «Killing The Dragon»-turneen – med Craig Goldy på gitar – er bonusmaterialet her, og «Rock & Roll» og «Killing The Dragon» er med blant klassikere som «Holy Diver» og «Heaven And Hell», mens «I Speed At Night» er den gledelige godbiten som ikke ble spilt så alt for ofte. Igjen er det snakk om et litt rått og upolert opptak, men samtidig skulle vi også gjerne hørt mer enn disse seks låtene fra konserten.


«Master Of The Moon» (2004)

Året er 2004, og det som skal bli Dios siste studioalbum ser dagens lys når «Master Of The Moon» slippes. Jeff Pilson er svært midlertidig tilbake på bass, mens Craig Goldy – som gjennom hele tiåret alternerer med Doug Aldrich som Dio-gitarist – er på plass ved Ronnies side. Sluttresultatet er dessverre at denne svanesangen er Dios svakeste album.

Det skorter rett og slett på de gode låtene, og plata som en helhet er rimelig anonym. «One More For The Road» åpner skiva helt greit og passe energisk, men veldig minneverdig er dette ikke. Det er uansett ikke noe i veien med det stilmessige, og sånn sett snakker vi om rimelig typisk Dio, men altså med et utypisk svakt låtmateriale.

Det blir tungt med tittelsporet, men samtidig føles det litt stillestående, og magien fra Dio og Goldys samarbeid fire år tidligere er fraværende. Det er så litt midten av åttitallets AC/DC over riffinga i «The End Of The World», og man kan med det nesten begynne å lure på om Simon Wright har rappa med seg noen ideer fra sine gamle arbeidsgivere. Resultatet er uansett et av albumets friskere spor.

«Shivers» har også noen gode tendenser, men den ramler litt fra hverandre i refrenget. Det er da også dette nesten, og litt halvveise, som ligger som en skygge over «Master Of The Moon». Vi snakker ikke om full krise – vi er tross alt ikke helt nede på «Dehumanizer»-nivå – men låter som «The Man Who Would Be King» og «Death By Love» når rett og slett ikke opp i den store Dio-sammenhengen.

«The Eyes», med monoton riffing fra Goldy, gjør seg derimot relativt godt, og «I Am» er grei nok. Dio leverer uansett ikke opp til den forventa standarden, og makter med det ikke å leve opp til de to riktig sterke forgjengerne når «Master Of The Moon» setter et uventa brått, og tidlig, punktum for bandets albumkarriere.

Ekstradisken til «Master Of The Moon» kan by på det japanske bonussporet «The Prisoner Of Paradise», og ellers er det fire livelåter her, nå med Rudy Sarzo på bass. Nok en gang får vi «Heaven And Hell», mens «The Eyes» representerer det aktuelle albumet, og «Rock’n Roll Children» er et trivelig gjenhør som ikke var helt standard på Dios turneer. Dette er godt materiale, men igjen skulle man nok ønske seg mer.

Med det er også Dio-historien over. Det skulle riktignok komme et par liveutgivelser de neste åra, og Ronnie James Dio skulle returnere til et Black Sabbath, som skifta navn til Heaven & Hell. Resultatet av det var blant annet den gode «The Devil You Know», og et ypperlig livealbum i form av «Live From Radio City Music Hall».

Dio skulle også være aktivt som konsertband innimellom Heaven & Hell-turneene, og siste gang vi så bandet på norsk jord var i 2008. Konserter skulle også funnet sted i Norge i desember 2009, men disse ble avlyst da Ronnie ble syk. Med det var en epoke også over, men mannens katalog – både med Dio, Black Sabbath og Rainbow – står igjen som en påle inn i evigheten.

Jan Dahle

De fire siste