I alt for lang tid denne våren har det vært svært få nær-døren-opplevelser, men man har begynt å bevege seg mer ut, hvilket føles nødvendig når varmen har slått til. Som en oslopoet i sin tid poengterte, riktignok i spørsmålsform, kan man vel heller ikke ha det bedre enn i Oslo på sommer’n. Dermed er det tid for nok en turrapport, men denne gangen går turen i helt annerledes trakter, der konklusjonen er at Oslo i vår kjære form er nedlagt.

Jeg setter i gang Ratts «Out Of The Cellar», selv om denne ikke er like sterk og sommerlig som «Invasion Of Your Privacy», og går oppover mot Romsås senter, men denne gangen går jeg ikke forbi. Jeg tar derimot heisen ned, og tar T-banen til by’n, sikkert uten at noen damer ser på meg.

Turen går forbi et politisk utsagn som Rødt Vet, målkampen Veit Vet, og vi passerer selvfølgelig Bollevekk. Alt dette mens Ratt byr på godlåter som «Round And Round», «In Your Direction» og «Lack Of Communication». Noe mer spennende enn det skjer ikke på en nesten tom T-bane, og etter hvert er jeg fremme ved Nationaltheatret, der jeg spretter av.

Sommeren 1990 opplevde denne karen et lite eden i Danmark. Jeg har likevel aldri hengt med de unge lordene, eller vært en lørdagscowboy, men nå befinner jeg meg altså midt i byen, søndag morgen. Ok, klokka nærmer seg 11, så noen vil kanskje si at det ikke morgen, men det får så være. Her og nå begynner uansett ei vandring langs Oslos gater, via nedlagte buler og klubber.

Først krysses veien, og turen går opp til Nisseberget (1) der det i dag ikke befinner seg mennesker på kjøret, slik vi husker fra 40 år tilbake. Likevel ser det ut som om det ligger et par her som muligens har overnatta i parken, og ellers er noen i ferd med å slå seg ned for litt solbading. Det hele kan uansett ikke karakteriseres som annet enn stille og rolig.

I det Ratt byttes ut med Bow Wow Wows «When The Going Gets Tough The Tough Get Going» beveger man seg oppover alleen og mot høyden, uten at Slottsparken (2) av den grunn føles som Himalaya. Denne karen er tross alt vant til brattere områder og større høyder enn dette. Man skal likevel klare å gå seg fast i Dronningparken, så noe er ved det vante, selv om man har tatt turen ut av skogen og inn i byen.

Jeg finner etter hvert veien ut av parken, og ned til Drammensveien (3), eller Henrik Ibsens gate, var det visst. Ingenting er lenger slik man i sin tid kjente det, og når jakten går etter gamle Barbeint (4) – der jeg i sin tid så svenske Dia Psalma – må det konkluderes med at dette serveringsstedet nok lå der det nå jobbes intensivt. Jeg har sagt det før, og sier det igjen, jeg gleder meg til denne byen blir ferdig.

Det tasses videre oppover Drammensveien, unnskyld, Henrik Ibsens gate, til Solli Plass (5), der det kommer trikker og busser fra alle kanter. Deretter runder man hjørnet og finner Palace Grill (6), det eneste av turens utesteder som fortsatt er der. Dette er et sted jeg aldri har besøkt, men det hadde utvilsomt vært gøy å være tilstede da Fagmen spilte her i 2008. Med ergrelsen over å ha gått glipp av denne begivenheten i bakhodet er det bare å traske ned mot Vika (7).

Litt borti gata gjorde jeg i sin tid intervjuer med Bruce Dickinson og Adrian Smith, men ellers har ikke denne skribenten mye forhold til nettopp Vika. Ikke har jeg noe forhold til lokalet som i sin tid husa Club 7 og Sardine’s (8) – i dag Røverstaden – heller, men i dag skulle jeg betalt godt for ei tidsreise tilbake til den gang Transvision Vamp spilte på Sardine’s.

Et annet lokale jeg ikke besøkte mange ganger ligger bare et steinkast unna, på Aker Brygge, og da snakker vi om Cruise Cafe (9). Jeg kan bare huske å ha vært der en gang, og da var det The Moody Marsden Band som sto på scena for å feire utgivelsen av den ypperlige «Unplugged – Live In Hell». Det ble en sen natt, med intervju på et hotell ved Holbergs plass, men la oss ikke spore av fra dagens rute.

Mens jeg tasser rundt på Aker Brygge for å finne det som trolig var Cruise Cafes tilholdssted er det tid for musikkbytte, og med nettopp fremgravde Transvision Vamp-traumer passer det selvfølgelig å gnage videre på dette ved å sette på bandets debutplate, den suverene «Pop Art». Der synger Wendy James innledningsvis om «Trash City», og når man trasker seg gjennom Oslos i stor grad nedlagte musikkhistorie føles det nesten som om dama har rett.

På vei ut av brygga ser jeg noe stort og blått, og velger å jukse litt der jeg hiver meg inn på en helt tom trikk. To stopp senere går jeg av, finner Kirkegata (10), og går opp til ett av de to stedene Route 66 (11) hadde tilhold. Igjen snakker vi om et sted jeg aldri frekventerte, men man var derimot innom Tut & Kjør, som lå rett oppi gata, en del ganger. Området er med andre ord kjent nok.

Man går videre opp mot Grensen (12), og til stedet der vi i sin tid fant Muddy Waters (13). I 2002 så undertegnede Backstreet Girls her, da bandet for en kort stund ble gjenforent med originalbassist Pål Kristensen. I dag finner vi ikke noe mer spennende enn en klesbutikk i Grensen 13.

Så langt har denne skribenten gått gjennom versene hulter til bulter, og på vei mot refrenget tas det kunstneriske friheter, og ei bro legges til. Den kommer når jeg passerer Oslo Spektrum, der jeg har tilbrakt 108 mer eller mindre fortreffelig kvelder. Dette hører uansett ikke med til dagens opprinnelige historie, så vi går videre, mot det lovede refrenget.

Det er nå tid og sted for å gå til fots over Grønland (14). Jeg har riktignok ikke londonklær, men jeg er derimot kledd i ei «The Wall»-t-skjorte, og denne kunne jo stamma fra de to gangene jeg så Roger Waters fremføre mesterverket i Englands hovedstad, men det gjør den altså ikke. Uansett, her er jeg på en måte ved turens mål, men jeg er likevel langt fra ved veis ende der jeg beveger meg gjennom denne, av enkelte, utskjelte bydelen.

Så langt har jeg i hovedsak gått i kjente trakter, men nå skal nye områder utforskes i det turen går oppover Åkebergveien. Nå er det også tid for ny musikk, og det blir noe så sommerlig som Billy Idols «Vital Idol». Jeg passerer moskeen og fengselet på vei opp mot Galgeberg (15), men uten at jeg har tenkt å henge der. Jeg har derimot vært en del i området da et plateselskap i sin tid hadde tilhold i disse trakter.

Nå kommer jeg meg uansett kjapt videre, og planen var å gå Strømsveien, men det er jo aldri en tur i nye områder uten at man kommer på villspor. Dermed ender jeg opp i det som viser seg å være ei parallellgate til nevnte vei, og med det er det Vålerenggata jeg går opp mot neste post. Billy Idol poengterer at det er «Hot In The City», selv om vi befinner oss langt unna New York.

Jeg kommer etter hvert opp til Etterstadgata (16). Jeg ser egentlig ingen høye hus der, og ikke møter jeg noen som er høye som hus heller, men ett av byggene må jo uansett være gatas høyeste. Jeg dropper å finne ut mer av dette, og går videre mot det som er en ren transportetappe. Dermed jukses det litt igjen, ved å bruke det kollektive trafikktilbudet.

Linje 4 fører meg da etter hvert til Høyenhall (17) – senest aktualisert i musikken da Di Derre slapp albumet «Høyenhall» for to år siden – og her henger det ingen full og kald måne, men derimot henger sola varm og lys over dagens utpost. Igjen er jeg for øvrig på velkjente trakter da Høyenhall er nærmeste stoppested når man skal på konserter på Olsen på Bryn. La oss håpe stedet igjen får kommunen på lag, og at situasjonen etter hvert tillater gode konsertopplevelser igjen.

Med det er også dagens siste mål nådd, og mens jeg venter på banen ned mot sentrum igjen byttes Billy Idol ut med Ramones’ «Leave Home». Jeg velger å bytte bane på Grønland, for på den måten å rekke et kjapt refreng til, samtidig som man benytter anledningen til å fange en kald Solo.

T-banen tilbake til Romsås er igjen av det mindre fulle slaget, og når det nærmer seg avstigningsstasjonen er Ramones i havn. Da rekker man et par runder med inspirasjonen til dagens tur, Henning Kvitnes’ særdeles flotte «Til Fots Over Grønland», før sandalene parkeres i gangen. Da gjenstår det bare å rette en stor takk til nevnte haldenser for turtips, og med det en vandring langs deler av Oslos musikkhistorie.

Jan Dahle