Det er onsdag, regnværet og de lavere temperaturene har forlatt oss for en stund, så da er tiden igjen inne for å ta med noe god musikk ut i de norske skoger. Målet er brusautomaten på Lilloseter, men den planlagte ruta er ny, hvilket tilfører en viss spenning.

Inspirert av Brian Johnsons ypperlige «A Life On The Road»-serie hentes en litt oversett del av Paul Rodgers’ karriere frem når The Laws eneste album settes i gang i det jeg trasker ut døra. Igjen går turen oppover i skogen på andre siden av veien, der jeg klatrer opp mot utkikkspunktet mens The Law fremfører den første utgitte innspillinga av Def Leppards «Miss You In A Heartbeat».

På utkikkspunktet treffer jeg på en barnehageutflukt, og lengre opp i skogen er ei skoleklasse på tur. Mye er altså ved det vante, mens Rodgers synger seg gjennom gode låter som «Laying Down The Law» og den Bryan Adams-komponerte «Nature Of The Beast». Også Chris Reas ballade «Stone» sitter godt, og gitarist Jim Barber legger flotte soloer mens trommis Kenny Jones gjør sin jobb upåklagelig. Det hele ligger og vaker et sted mellom klassisk rock og AOR.

Plutselig blir jeg så nesten nedløpt av to ekorn, som piler frem og tilbake over stien. Enten leker de, eller så er det bakerste et drapsekorn – og kanskje artens svar på Jack The Ripper – på jakt etter sitt neste offer. Den første teorien er vel mest sannsynlig, men den andre er mer dramatisk, og skaper en bedre overskrift, så i god journalistånd slår vi fast at jeg nettopp var vitne til en kamp på liv og død, som sikkert endte med et avrevet ekornhode.

Turen går over Badedammen og oppover i skogen mot krysset jeg var ved for noen uker siden. Denne gangen følger jeg skilting, for målet er Breisjøen, gjennom tidligere uutforska stier. Skogen er tett, men stiene veltråkka, og et eller annet sted der inne i blant trærne byttes The Law ut med Gillan & Glovers «Accidentally On Purpose».

Platevalget kommer som en følge av en lang prat undertegnede hadde med Ian Gillan for et par uker siden, der dette albumet var blant temaene som ble tatt opp. Med noen karibiske elementer i musikken blir dette noen annet fra Deep Purple-gutta, men når man er fremme ved «Via Miami» og «I Can’t Dance To That» blir det litt mer rocka, og litt tyngre i sistnevnte. Dette selvfølgelig uten at de på noen måte blir Black Sabbath-tungt, men nevnte band var også blant emnene som Gillan uttaler seg om når samtalen kommer på trykk i Scream Magazines augustnummer.

Et sted inne i skogen må jeg ned en bratt skråning, der tråkker jeg på ei våt rot, og ramler rett på stjerten. Jeg børster av meg skogen igjen, men oppdager ikke før jeg kommer hjem at et sår på størrelse med Viken – fylket jeg i dag etter hvert skal inn i – er å finne på venstre albu. Først er jeg altså utsatt for drapsekorn, og så ramler jeg så blodet spruter ut over store deler av Lillomarka. Dette blir en tøff dag.

Jeg passerer etter hvert Breisjøen , som er rimelig nedtappa, og fremstår med det mer som Smalpyttene. En kar har likevel fått sjøsatt robåten sin, men jeg drar uansett til skogs igjen når jeg fra grusveien ser et skilt som peker innover i skogen og sier «Lilloseter». Interessant, dette er et område jeg ikke har utforska, og med det blir planene lagt om, og det bærer altså til skogs.

Et stykke inn kommer jeg til bratte bakker som er mer eller mindre steinlagte, men trappene er mindre gode, kan man si. Her burde helt klart naturens sherpa skjerpa seg, men det er bare å akseptere utfordringene og gyve løs på bakkene. Et sted oppi der dukker det så opp et skilt, som påpeker at jeg er fremme ved Kastesteinen. Ja vel, dette må leses.

Det står at man visstnok skal få hell og lykke på ferden om man kaster en stein eller en pinne her. Jeg finner en stein, og kaster den mot denne store steinen, men min stein rikosjerer, kommer tilbake og treffer meg i panna slik at Donald-kulen står til himmels. Ok, så var det ikke akkurat det som hendte, men det var det jeg så for meg at skulle skje. Faktum er bare at steinen min spratt av den store steinen, og om målet var at den skulle bli liggende er det nok uhell og ulykke som følger meg videre på turen.

Jeg finner etter hvert veien til Lilloseter, uten å gå via Miami, Montserrat eller Mosjøen, og der venter brusautomaten. Jeg lokker ut ei flaske med verdens beste brus, Solo – med den setningen forventer jeg livslang sponsoravtale med Ringnes – og nyter de leskende dråpene som renner nedover i halsen.

Samtidig er det tid for ny musikk, og nå graves Johnny Limas selvtitulerte debutalbum frem fra glemselen. I likhet med dagens foregående skiver er det veldig lenge siden denne har blitt spilt, men det skal vise seg riktig fornøyelig å høre låter som «Little Runaway» og «Crazy» når turen går nedover stien som fører inn mot Aurevann.

Det er bratt mot Steinrøysa nedi bakken, men det går greit med Lima som akkompagnement. Mannen finnes ikke original, og plata er strengt tatt fylt opp med klisjeer, men du verden så fengende og gode låter dette er. «Johnny Lima» er for øvrig plata for alle som måtte mene at det har gått i dass for Bon Jovi. Vel nede ved Aurevann finner jeg etter hvert benken jeg har sittet på før, og slapper av mens jeg myser ut over vannet.

Rett over en liten vik slenger et par med due og flupp (som jeg liker å kalle det), men det er ingenting som tyder på at fisken biter. Jeg sitter der for meg selv og tenker at disse telterne nok må nøye seg med å beite på blåbærlyngen i dag. Sånn er friluftslivet for folk som ikke har skjønt at skogsturer er dagsturer. Man utfordrer tross alt ikke skjebnen ved å overnatte ute i skogen, for man kan tross alt treffe på verre skapninger enn drapsekorn, som for eksempel drapselg.

På vei videre ned fra Aurevann har inspirasjonene fra Brian Johnson igjen innhenta meg, og nok et band jeg alt for sjelden hører på plukkes frem. Dermed er det Dire Straits’ «Making Movies» som strømmer inn i ørene mens jeg tasser langs stien. En av rockens mest distinkte gitarister byr på flotte toner i «Tunnel Of Love» i det jeg velger å ta til høyre, etter å ha bomma litt på målet sist jeg gikk her.

Dette betyr en smalere og mer ulent sti, men selv om jeg stadig forsøker å holde meg til den smale sti, ender jeg stort sett alltid opp i AC/DC-land igjen, på «Highway To Hell». Denne gangen fører det meg ned på grusveien som leder mot Krutthuset, der jeg slenger bakenden nedpå litt, og slapper av i skyggen.

Videre går turen nedover langs Steinbruvann, over demningen nederst i vannet, og så oppover den vante veien mot kirka. Ingenting spennende pleier å skje på denne strekningen, og dagen i dag er ikke noe unntak. Jeg treffer riktignok på et par hunder, men jeg har flaks, og ingen av dem velger å sette tennene i verken den høyre eller venstre leggen min. Det kan se ut til at det ikke skal ofres mer blod i dag.

Oppe ved kirka er det slutt på Dire Straits, og med kort vei hjem blir det med det, som så ofte før, EP- eller singeltid. Da er det relativt typisk å hente frem noe fra Toyahs katalog, og i dag er det «Thunder In The Mountains» som avslutter dagen musikalsk. Om dette inspirerte værgudene vites ikke, men regnet fant i alle fall veien hit like etter at jeg kom inn igjen, men dessverre er det ikke noe torden å høre.

Jan Dahle