En gitarists kaos


Kane Roberts «The New Normal»
Frontiers

Kane Roberts er muskelgitaristen som var sterkt delaktig i Alice Coopers fabelaktige comeback med «Constrictor» i 1986, og som i 1991 – med god hjelp fra Desmond Child – leverte ei suveren soloplate i form av «Saints And Sinners». Siden den gang har ikke aktiviteten vært høy, men på tampen av nittitallet kom mannen igjen på banen med det gode prosjektet Phoenix Down. I senere tid har Kane så begynt å røre på seg igjen, og er nå fremme ved «The New Normal», som vi må håpe ikke er nettopp en ny normal. Les mer «En gitarists kaos»

Reklamer
En gitarists kaos

2018: En oppsummering

2018 er ikke et år som på noen måte vil stå igjen som et veldig begivenhetsrikt musikkår, men det til tross har man hatt en del riktig gode konsertopplevelser, og det har vært et par særdeles positive plateutgivelser. Les mer «2018: En oppsummering»

2018: En oppsummering

God konsertlyd


Alice Cooper «A Paranormal Evening With Alice Cooper»
e-a-r

Det har etter hvert blitt en del liveutgivelser med Alice Cooper, men mannens konserter gjør seg i så måte best på TV-skjermen. Dessverre blir vi denne gangen kun servert lyd, men det er likevel en grei suvenir for alle som så skrekkmesteren siste halvdel av 2017, der turneen svingte innom Oslo på sommeren, før disse opptakene ble gjort i Paris senere på året. Les mer «God konsertlyd»

God konsertlyd

Historier fra asylet

Undertegnede vil påstå at Alice Cooper har gitt ut fire skiver som fortjener full score på høyttalerskalaen. De opplagte er selvfølgelig «Billion Dollar Babies» og «Welcome To My Nightmare», men også «Constrictor» innehar denne posisjonen i mannens rikholdige diskografi. Den aller beste plata er likevel «From The Inside», som så dagens lys i 1978. Les mer «Historier fra asylet»

Historier fra asylet

Ingen appetitt for selvdestruksjon

Tilbake i 2010 gjorde denne skribenten et intervju med Slash i forbindelse med at mannen besøkte Kvinesdal og Norway Rock Festival. Den følgende artikkelen sto på trykk i Scream Magazine #148, og gjengis her tilnærma slik den fremsto for åtte år siden. Les mer «Ingen appetitt for selvdestruksjon»

Ingen appetitt for selvdestruksjon

2017: En oppsummering

2017 har vært nok et musikkår på det helt jevne, der gamle helter igjen har vist seg som de man må stole på. Det er rett og slett ikke så ofte man hører nye band og artister som overbeviser, men enn så lenge er heldigvis en del av de eldre traverne blant oss, selv om også året vi nå legger bak oss skulle by på noen frafall. Les mer «2017: En oppsummering»

2017: En oppsummering