Hedrer Glen Buxton

I forbindelse med lanseringa av Alice Coopers foreløpig siste album, «Detroit Stories», hadde undertegnede en samtale med den levende legenden. Denne sto på trykk i Scream Magazine #253, i februar i år. Nå presenteres intervjuet også her på Rock And Roll Dreams.

Mye av de musikalske røttene til Alice Cooper ligger i Detroit, og med «Detroit Stories» hyller rockelegenden motorbyen, sine musikerkompiser og samtidsband.

Utover på 2000-tallet gikk Alice Cooper musikalsk i retning av den klassiske garasjerocken fra perioden der han og det opprinnelige Alice Cooper-bandet hadde tilhold i Detroit. Med «Detroit Stories» byr så den nå 73 år gamle rockeren og skrekkmesteren på en ren hyllest til byen som på mange måter forma ham som artist.

– Tidsreisa vi blir invitert med på når det rykende ferske albumet legges i spilleren begynte allerede med «The Breadcrumbs EP» i 2019, og med seg på laget har Alice hatt medlemmer fra band som MC5, Grand Funk Railroad og The Detroit Wheels. Vi snakker altså om kolleger, konkurrenter og samtidsrockere fra omkring 50 år tilbake, og på «Detroit Stories» gjenforenes også Cooper nok en gang med sine gamle bandkompiser når avdøde Glen Buxton hedres.

Det er som vanlig en snakkesalig Alice Cooper som åpenbarer seg på telefonen fra Arizona, og samtalen innledes naturlig nok rundt «Detroit Stories». Som nevnt fikk vi en forsmak på albumet i form av en sekslåters EP for halvannet år siden, og dermed er innledningsspørsmålet om det allerede den gang var en klar plan om at prosjektet skulle utvikle seg til et album.

– Ja, vi visste da at Detroit-albumet skulle bli hovedplata. Tanken var å lede vei for publikum mot denne skiva ved å slippe seks låter, for på den måten å gi en smaksprøve på hva den neste fullengderen skulle bli. Samtidig var vi også på turné, så vi hadde uansett ikke tid til å spille inn albumet den gang. Vi hadde likevel tid til å gjøre en EP, som altså ble «The Breadcrumbs». Tittelen er basert på eventyret om jenta som la igjen brødsmuler for å kunne finne veien hjem igjen, og på samme måte kan du si at EP-en skulle vise vei mot albumet.

Det er en god håndfull coverlåter involvert i prosjektet. Noen er å finne både på EP-en og albumet, men for eksempel den gode medleyen bestående av «Devil With A Blue Dress» og «Chains Of Love» har ikke fulgt med over til «Detroit Stories». Når det gjelder coverne har de i stor grad en eller annen form for tilknytning til rockemiljøet i Detroit i overgangen mellom seksti- og syttitallet, og Alice forteller mer om hvordan låtmaterialet ble valgt ut.

– For det første er det altså en hyllest til Detroit, byen der jeg ble født, og det var også Amerikas hardrock-hovedstad. Med det i tankene lette vi etter låter som var fra Detroit. Det skal også sies at ikke bare skrev vi ei plate om Detroit, men vi dro også til Detroit for å skrive den, og vi spilte inn skiva i Detroit, med musikere fra Detroit. På den måten fikk vi virkelig Detroit-soundet.

– Når det gjelder coverlåtene vi valgte, slik som for eksempel Bob Segers «East Side Story», så plukka den seg nærmest selv, siden jeg ble født på byens østkant. Vi moderniserte den litt, for historiens skyld. Når det gjelder «Rock & Roll» så var ikke Lou Reed fra Detroit, men produsent Bob Ezrin hadde allerede spilt inn en versjon med Lou.

– Vi så på låta, og tanken var å ta den med til Detroit og samtidig gi den en V8-motor. Det var virkelig snakk om å få den til å rocke med Joe Bonamassa og Wayne Kramer, og det var fenomenalt hvordan det gikk. Den rocker vilt. The Velvet Undergrounds versjon var mye mer tilbakelent, og mer «heroin chic New York». Vår utgave er en rett frem hardrock-versjon.

Disse låtene forklarer seg altså nærmest selv når det gjelder hvordan de ble en del av «Detroit Stories», men Outrageous Cherrys «Our Love Will Change The World» er et utskudd. Det gjelder både når vi snakker om tidsperiode og det uttrykksmessige.

– Outrageous Cherry er et band fra Detroit. De ble utrolig overraska da vi fortalte at vi skulle spille inn låta, for de hadde nesten glemt den selv. Den passer uansett flott inn i vårt humoristiske element, der det er en veldig munter melodi, med en veldig nedbrytende tekst. De to elementene sammen er helt innenfor vår humor. Samtidig er låta et utskudd som det stilmessig egentlig ikke høres ut som passer på inn plata, men nettopp humoren gjør at den passer likevel.

Alice er i siget, og kommer inn på MC5s «Sister Anne».

– Det er ei låt som er som skapt for å fremføres på scena, og derfor insisterte jeg på at vi måtte gjøre den live i studioet. Vi hadde Johnny «Bee» – fra Mitch Ryder & The Detroit Wheels – på trommer, og han er fortsatt en av de beste trommeslagerne jeg noen gang har hørt. Videre hadde vi Mark Farner fra Grand Funk og Wayne Kramer fra MC5 på gitarer, mens jeg spilte munnspill. Vi gjorde den live i studioet nettopp fordi dette var ei låt som skrek etter å fremføres live, i motsetning til å være ei produsert låt.

Et av platas mest interessante spor er utvilsomt «I Hate You», der hovedpersonen har med seg de gjenlevende kompisene fra bandet som leverte de klassiske Alice Cooper-platene frem til og med «Muscle Of Love». Det betyr at vi nok en gang finner Dennis Dunaway, Neal Smith og Michael Bruce ved Coopers side, slik vi også har gjort i senere år på «Welcome 2 My Nightmare» og «Paranormal». Gutta har for øvrig også turnért litt sammen, uten at vi har fått oppleve det på norsk jord.

– De fleste band som oppløses ender opp med å hate hverandre. Det ender gjerne også med rettssaker og mye ondt blod, og at de aldri ønsker å snakke med hverandre igjen. Slik var det ikke da vi gikk hver våre veier. Du kan kanskje si at vi ikke var et band som ble oppløst, men derimot et band som ble separert. Alle gjorde sine egne prosjekter.

– Fra den gang – i 1974, og egentlig helt frem til i dag – har det vært sånn at om Dennis har hatt ei låt han ville jeg skulle synge på, så har jeg gjort det. Om jeg skulle trenge bassen til Dennis på ei låt, ja da kommer han inn og legger den. Gutta har også vært på scena med mitt faste turnéband, og alle setter stor pris på det.

– Siden vi ikke gikk fra hverandre med masse ondt blod mellom oss, skrev vi likegodt ei låt som heter «I Hate You». Hver av oss skrev en tekstbit om de andre gutta, for regelrett å roaste det aktuelle bandmedlemmet. Vi lo så vi grein mens vi holdt på med dette. Målet var å få alle til å skjønne at vi ikke hater hverandre, og at vi fortsatt er venner etter alle disse åra. Vår måte å gjøre det på var altså med ei låt som heter «I Hate You».

Dette er selvfølgelig mye den samme humoren Alice nevnte tidligere, men «I Hate You» er også noe mer, der avdøde Glen Buxton hedres med en flott avsluttende tekstlinje.

– Det er den virkelig rørende delen ved låta, der vi avslutter med å være forbanna på Glen for det hullet han etterlot seg på scena. Glen var på en måte vår Keith Richards, og uten Glen blir det egentlig ikke helt Alice Cooper-soundet. Nettopp det er nok en av grunnene til at vi aldri har blitt gjenforent som fast band.

Neal, Dennis og Michael har altså gjort noen gjesteopptredener på Coopers plater og konserter, og dette har igjen resultert i flere låter på «Detroit Stories», og i «Social Debris» er det tydelige hint i retning av gutta felles fortid.

– Vi skrev den sammen, og det er også det originale bandet som spiller. Vi gjorde jo det samme på «Paranormal», så jeg har jobba mye med disse gutta. Når det gjelder «Social Debris» er det, som du sier, mye klassisk Alice Cooper over den, og låta høres ut som om den hører hjemme på «Love It To Death» eller «Killer».

– Det morsomme er at vi går ikke inn for at det skal låte slik, men når du samler det klassiske bandet så er det bare slik disse gutta høres ut. Det var slik vi skrev den gang, og dette var et element jeg virkelig ville ha med på «Detroit Stories». «Love It To Death» ble skrevet i Detroit, og det samme gjelder for «Killer». Dermed er dette igjen en hyllest til vår tid i Detroit. «I’m Eighteen» kom også som et resultat av Detroit, og vi har alltid sett på oss selv som et Detroit-band.

Dette til tross for at bandets spede begynnelse stammer fra Phoenix, og at turen gikk til Los Angeles før gutta slo seg ned i Detroit.

Alice Cooper nevnte «I’m Eighteen», som utvilsomt er en av mannens, og bandets, største hits. Låta har dermed vært et fast innslag i enhver Alice Cooper-konsert i 50 år, og nesten like fast som selve låta er det visuelle som følger med, der Alice lener seg på ei krykke.

– Dette er litt morsomt, for jeg var ikke så langt unna 18 år da jeg først sang den. Da sang jeg om hvor stressende det var å være 18, der du var gammel nok til å være i hæren, men du kunne ikke stemme. Du ble sendt ut for å drepe, men det var altså mye annet du ikke kunne gjøre. Konklusjonen er uansett «I’m eighteen, and I like it». Dette er igjen en kontrast, for du forventer at fyren skal hate det å være 18, men så liker han det i stedet. Han liker kaoset, og alt ved det.

– Når jeg gjør låta i dag må du huske at Alice Cooper-karakteren jeg spiller ikke har noen alder. Det blir som med Dracula, og mange andre karakterer, at han egentlig ikke har noen alder. Karakteren jeg spiller er heller ikke på noen måte lik meg. Når jeg går på scena kan han være 18 år, og den subtile spøken i dag er at han har et våpen med seg. Våpenet er ei krykke. Folk vet at jeg nå er i syttiåra, men når jeg gjør «I’m Eighteen» tror de på det. Når de så ser krykka så tenker de kanskje at jeg trenger den i min alder. Låta i seg selv er uansett den samme som i 1972.

Det skal nevnes at Alice under «Trash»-turnéen hadde bytta ut krykka med en biljardkø, men med begrensa tid til vår samtale hopper vi over nettopp det. Vi holder oss derimot innen temaet konsertlåter, og som alle andre artister med Coopers fartstid er det en pen bunke klassikere publikum nærmest forlanger å høre. Nå er Alice uansett relativt flink til også å overraske, men han innrømmer også at han tidvis føler seg fanga av hitene.

– Ja, men det er en del låter jeg skjønner at må være med, og sånn er det når du har gjort omkring 30 album. Jeg skjønner at publikum virkelig vil bli skuffa om de ikke fikk høre «School’s Out», «I’m Eighteen», «Under My Wheels», «Billion Dollar Babies», «Poison» og «No More Mr. Nice Guy». Det er nok minst 10-12 låter vi må gjøre.

– Det gir oss rom for ti låter til, der vi enten kan gå i dybden av platene, eller gjøre de teatrale låtene som «Feed My Frankenstein», «Ballad Of Dwight Fry» eller «Only Women Bleed». Dermed ender du også opp med lite spillerom for låter fra det nyeste albumet, og det blir nok en gang et problem når vi forhåpentligvis kommer ut på veien igjen mot slutten av året.

Uansett hvor mye fansen forlanger enkelte låter, så har ikke Cooper kjørt seg så fast i setlistene som enkelte andre eldre band, og på hver turné kommer det en eller flere store overraskelser. Under «Paranormal»-turnéen kunne vi glede oss over «Pain» og «The World Needs Guts», som undertegnede aldri hadde forventa å få høre live.

Sist vi så Alice i Skandinavia kunne han så by på overraskelser som «My Stars», «Raped And Freezin'», «Roses On White Lace» og ikke minst «Teenage Frankenstein». Resultatet var en fortreffelig opplevelse, selv for en som har sett Alice Cooper tett opptil 30 ganger.

– Når det gjelder låter som «Roses On White Lace» og «Teenage Frankenstein» så hadde jeg med meg Kane Roberts på gitar da vi spilte inn disse, og han var en shredder. Han var helt på høyde med Eddie Van Halen og Steve Vai når det kom til shredding, og jeg har egentlig ikke kunnet gjøre slike låter siden den gang. Jeg har hatt Ryan Roxie, som er god som noen annen gitarist, og Tommy Henriksen der, men jeg trengte en shredder.

– Det er der orkanen Nita Strauss kommer inn i bildet. Da vi fikk henne inn i bandet hadde vi en ypperlig shredder, og da kunne vi gjøre ting som «The World Needs Guts» og «Roses On White Lace», fordi hun kan spille den type gitar låtene trenger. Det åpna opp for «Raise Your Fist And Yell»- og «Constrictor»-æraen. Samtidig elsker jeg å gjøre låter publikum ikke forventer. Vi sørger for å ha med ei eller to låter på hver turné som sjokkerer publikum.

Sjokket som fortsatt mangler i så måte er å få høre noe fra «Zipper Catches Skin» – selv om skiva ikke er all verden – eller «DaDa», da Alice aldri har spilt noe fra disse skivene som kom i en periode han ikke turnérte.

– Jeg elsker disse platene, selv om jeg ikke husker å ha skrevet eller spilt inn «Zipper Catches Skin». Vi gjorde «Who Do You Think We Are» fra «Special Forces» på en turné, men «Zipper Catches Skin» er på en måte et glemt album. Jeg skulle gjerne gått tilbake i tid og gjort disse platene på nytt, for de har ikke den produksjonen låtene fortjener. Dette var under min dopperiode, og jeg hadde et virkelig tåkete hode, men jeg liker fortsatt låtene.

Hvilke overraskelser neste turné vil by på gjenstår selvfølgelig å se, men Alice Cooper har nå skjemt oss såpass bort med disse uventa konsertlåtene at han har ei høy list å hoppe over.

Jan Dahle

Hedrer Glen Buxton