Ole Evenrud
Sponvika Vertshus
9/7-2021

Det har gått et år siden Ole Evenrud har stått på ei scene, men med Iddefjorden som backdrop gjør han i kveld endelig sitt livecomeback. Her skal han presentere både ny og gammel musikk, i et nedstrippa format, ispedd mengder med historier og en stor dose uhøytidelighet.

Kvelden åpner med «Byen Ække Stor Nok For Oss To», hvilket understreker at Evenrud for lengst har lagt det engelskspråklige på hylla. Med det er også stjernedrømmene hans et fjernt åttitallsminne, og dagens Ole har bare lyst til å ha det gøy med musikk, hvilket nettopp uhøytideligheten poengterer.

Ole forteller historier, sporer av utallige ganger, kommuniserer med kjente og ukjente i publikum, samtidig som humoren sitter løst. Han forteller da også om hvordan kona – i sin tid The Tuesdays-bassist Veslemøy Hole – nekter å komme på konsertene hans nettopp på grunn av uberegneligheten rundt hva mannen kan komme til å melde i løpet av kvelden.

Med dette klarer Evenrud å skape en jordnær og særdeles trivelig stemning, og det handler nærmest like mye om mellomsnakket som om låtene som fremføres. Med seg til nettopp fremføringa har han for øvrig gitarist Mats Raknerud, som ofte legger elektrisk gitar på de ellers mye akustiske arrangementene, og Marius Rekstad som byr på tangenter, og da gjerne i form av piano.

Midt på scena står eller sitter så Ole selv, der han spiller på sin venstrehendte gitar, som han påstår å ha lært seg å traktere dette siste året. Mannen ser også på seg selv som så uferdig på dette plan at gitaren er utstyrt med en stor L. Det gjøres det et poeng av før han henter frem «Jeg Har Alltid Fått Deg», som visstnok er eneste låt Ole noen gang har skrevet til kona. Raknerud byr her for øvrig på en av kveldens flere elektriske soloer.

Den nevnte historiefortellinga handler i stor grad om Oles liv og lokalhistorikk, og nettopp det kan nok gjør showet litt vel internt for langveisfarende publikummere. Sånn sett får man litt av samme følelsen som da man for 30 år siden så Hellbillies i Hallingdal, der det tekstmessig også handla mye om lokale forhold. I likhet med de nevnte hallingene byr også Ole på country-inspirasjoner når han henter frem tistedøl og avdød sambygding Roy Willy Olsens «Arne Tumtum», som byr på historien om en av Haldens byoriginaler.

Det er ellers ikke mye materiale fra de siste par åra av Evenruds katalog, men neste singel, balladen «Et Lite Lys», presenteres. Her gjester også Onkel Tuka-gitarist Omar Østli. Med «I Bygda Der Jeg Bor» blir det mer fra balladenes verden, og tekstmessig mer av det nære for kveldens hovedperson.

Samtidig sprekker stemmen litt, men dette er en sånn kveld der slike ting ikke betyr noe som helst. Ole selv ville sannsynligvis sagt at han «ikke hadde gått videre til Oslo», men det blir altså så godt som helt uvesentlig der mannen først og fremst skaper en jovial stemning denne flotte sommerkvelden nede ved sjøen. Det er rett og slett umulig å surmule over noen sure toner her og der, for Ole er en regelrett humørspreder.

Han blir riktignok nummeret mer alvorlig når han i forbindelse med «En Vill Indianer I Cowboyklær» og «Indianere» kommer inn på krenkehysteriet, der han er tydelig lei av at alt skal tas i verste mening. Sistnevnte låt drar så taktfast klapping ut av publikum som i stor grad sitter relativt lydhørt og hører på historiene og låtene, og de gule og røde kortene Ole har tatt med for å gi til de mest skravlesyke blir stort sett værende i dommerens lommer.

Det første settet avsluttes med det Ole omtaler som hans første egenkomponerte låt, «Hvis Jeg Var Gud», og den i sin tid bannlyste «Ayatollah». I sistnevnte får Ole publikum med på kor, mens Raknerud trår til med munnspill. En særdeles trivelig førsteseanse er med det over mens vi alle står, eller i hovedsak korona-sitter, igjen med et svært glis.

Med Oles riktige gode Ian Hunter-tolkning i form av «Ann-Helen» er kveldens andre sett i gang, og i den forbindelse får vi selvfølgelig høre den etter hvert velkjente historien om drømmedama. Dette i en slags forunderlig kontrast til historien om hvordan et kumlokk inspirerte «Gud Med Oss», der Østli returnerer til scena, mens Rekstad henter frem trekkspillet. Med det varieres altså instrumenteringa noe underveis i showet.

Nærmest tradisjonen tro plukker Ole også lånelåtene «Den Du Veit» – som skaper allsangstemning – og «Evig Eies (Kun Et Dårlig Rykte)», der vi også blir servert historiene om hvordan Marius Müller kom opp med tittelen til Ole I’Dole-debuten «Blond Og Billig», og selvfølgelig får vi noen ord om det gode naboskapet til Henning Kvitnes.

«Iddefjorden» er videre et så opplagt låtvalg som overhodet mulig der vi altså befinner oss nærmest i bølgeskvulpet av nevnte pytt, og Ole peker da også ut over vannet under refrenget. Ei riktig gladlåt kommer også i form av «Jeg Er Bare Lykkelig Når Jeg Drikker», og slikt er med på å skape den nevnte godstemninga blant de fremmøtte.

Det går derimot litt skeis når «De Va’kke Min Skyld» – med et kanskje ikke helt heldig trekkspillarrangement – står på programmet. Gutta får ikke denne til å sitte, og sånn sett blir gigahiten fra 1983 kveldens nedtur.

Ole kommer så ikke utenom sitt store forbilde, Magnus Uggla, og som typisk er dras «Kung För En Dag» opp av hatten når kvelden nærmer seg slutten. Her og nå blir det uansett også tid for et mer spontant ekstranummer da Ole kommer til den konklusjonen at han bare må gjøre «Iddefjorden» en gang til. Han klarer rett og slett ikke å motstå fristelsen når han befinner seg i slike omgivelser.

Selv om det andre settet ikke helt har levd opp til det første, har Ole Evenrud uansett kunnet by på en usedvanlig trivelig aften. Samtidig er dette ei lang reise fra åttitallets rockeartist, men Ole befinner seg i dag et godt stykke unna nettopp den verdenen. Han fremstår da også lykkelig på scena, der han uten press fremfører akkurat den musikken han har lyst til å spille i 2021.

Jan Dahle