Vi er tilbake til en tid da det er langt mellom nær-døren-opplevelsene, og undertegnede er i ferd med å bli (mer) rabiat (enn normalt). Når sola da skinner benyttes anledningen til å ikle kroppen blant annet joggebukse, siden det ikke er shortsvær, og med det strengt tatt ikke turvær heller. Hva man gjør for å flykte fra innestengtheten og TV og nettavisers nyheter.

Planen er bare en kort tur oppover i borettslagene, og musikkvalget er Depeche Modes «Violator». Litt opp i bakkene ombestemmer jeg meg, og drar tungt til venstre. Veien krysses, og det bærer oppover i skogen, på en sti jeg ikke har traska langs tidligere. Planen nå er en tur ned til Badedammen, men ikke lengre. Jeg kommer da også ganske kjapt inn på mer vante stier.

Der treffer jeg på en kohort fra en barnehage, og jeg som er på flukt fra blant annet nyhetenes bruk av nettopp ordet «kohort» kjenner at det begynner å småkoke. Hører jeg det ordet igjen kommer jeg til å klikke (sannsynligvis går det en sikring eller to når jeg leser gjennom dette før posting), og det eneste som mangler nå for å komplettere nyhetstraumene jeg er på flukt fra er at jeg her inne i skogen dumper borti en amerikansk psykopat med tvilsom hudfarge og hentesveis fra Uranus.

Som om ikke dette er nok er stiene til tider belagt med et tynt islagt, sånn for å minne oss på at en ny vinter truer, og at vi gamlinger atter en gang kan begynne å bekymre oss for lårhalsenes fremtid. Jeg kommer meg likevel helskinna ned til Badedammen, der jeg ser en fin, ny benk. En hvil føles fristende, men benken er så islagt at man, for å sitere hedersmann Leif Juster, fryser av seg både det ene og det andre om man setter seg der. Men, det er vel like greit, for vi er jo inne i en tid da alt er MOT NORMALT!

Uansett, ny plan blir lagt, og det bærer i retning Steinbruvann som ligger speilblankt og uforstyrra. Tanken er å gå opp til Krutthuset, og underveis dit byttes Depeche Mode ut med Alice Coopers «Detroit Stories». Jeg finner også en benk med et bart område, så noen minutter brukes til å bare sitte der og myse utover vannet. Samtidig blir det tatt en avgjørelse om at turen går skal gå videre opp til Romstjern.

Jo lengre jeg kommer meg fra «verden», jo bedre føler jeg meg, og gangen blir lettere jo nærmere Romstjern jeg kommer. Det er nesten så jeg begynner å lure på om jeg skal gå til Skytta, for lengre fra «verden» enn det kan man vel ikke komme. Jeg stopper uansett ved Romstjern, og tilbringer litt tid der mens jeg lytter til Coopers siste verk.

På vei nedover igjen blendes jeg av ei sol som står så lavt at om jeg hadde gått i kilt hadde jeg blitt solbrent på pungen, og med det går jeg nærmest i blinde. Sommeren er tross alt over, så sommerutstyr som solbriller er selvfølgelig pakka ned i påvente av neste levelige årstid, som føles langt, langt borte.

Jeg går inn til venstre, for å gå nedover langs Steinbruvann på motsatt side av der jeg gikk opp, og da kommer det oppmuntrende ord fra Alice i form av «Don’t Give Up». Han følger på med «Shut Up And Rock», samtidig som undertegnede svinger seg mellom turgåere, både med og uten firbeinte venner. Det er faktisk ganske mye folk og dyr ute i skogen i dag.

Alice Cooper byttes ut med Wig Wams «Never Say Die», samtidig som jeg går den vante veien, som etter hvert fører oppover mot kirka. Nok en gang ombestemmer jeg meg da jeg er i ferd med å skulle gå nedover i borettslagene, og mens Nilsen synger «My Kaleidoscope Ark» vandrer jeg i stedet ned mot Svarttjern. Fire vann på en dag er god innsats, tenker jeg.

Et par ender kombinerer svømming og flokeslåing ute i dammen, mens jeg går videre ned mot Romsås senter, der MIX kan by på Solo til 10 kroner. Å svelge dråpene er så deilig at det er som om man hører Luciano stemme i «O Solo Mio» inne i hodet.

Jeg har nå slått meg ned på en benk som er tørr og fin, og med kun et lite stykke igjen å gå blir siste musikkvalg Toyah-singelen «I Want To Be Free». En kjapp tur innom Kiwi gjenstår, for vi må jo ha mat, og jeg har tross alt ikke fått kvalt en elg underveis på denne turen heller. Jeg klarer derimot å fange litt kjøtt i kjøledisken, og dermed er det bare å tasse hjem med byttet under armen, i beste Obelix-stil.

Jan Dahle