På vei mot a-ha


Bridges «Våkenatt»
Korova

Bridges var Pål Waaktaar og Magne Furuholmens forgjenger til a-ha, og i 1980 slapp bandet LP-en «Fakkeltog». Her snakker vi om et album som var sterkt forankra i sent sekstitall, med tydelige The Doors-referanser. Plata har aldri blitt reutgitt på noe format, men i 2018 ble det tidligere uutgitte oppfølgeralbumet, «Våkenatt», sluppet via Rockheim. Denne plata er nå gjort mer allment tilgjengelig, og er med det å finne både på CD og LP hos din lokale platelanger.

Bridges, som ellers besto av trommis Øystein Jevanord og bassist Viggo Bondi, hadde egentlig bytta navn til Poem da «Våkenatt» ble innspilt, men det er altså det eldre, og mer kjente, bandnavnet som er benytta når vi her får oppleve gutta ett skritt nærmere a-ha enn på «Fakkeltog».

Du hører umiddelbart at orkesteret har tatt et steg opp på det produksjonsmessige plan når den nærmere ti minutter lange «Fakkeltog» innleder plata. Det småpsykedeliske er fortsatt et element i musikken, som også hinter mot det proga, men det veldig sterke sekstitallspreget fra debuten er ikke tilstede. Blant annet har synthene funnet veien inn på åttitallet. Påls stemmebruk er velkjent for alle som har lytta til ei Savoy-skive eller to, samtidig som mannen slår seg litt løs med sologitaren.

«The Leap» følger, og her snakker vi om en tidlig, uptempo versjon av «Scoundrel Days», hvilket gjør dette til særdeles interessant lytting. Mer av det delvis kjente kommer så i form av «Soft Rains Of April», som også skulle utvikles til et spor på nettopp «Scoundrel Days»-albumet fem år senere. Interessant er det blant annet å høre det nesten banale midtpartiet i sistnevnte.

Med «Waterworks» legger Bridges seg innledningsvis på et muntert musikalsk uttrykket, før det mer melankolske overtar med Bondis bass som et dominerende instrument. Samtidig byr Jevanord på litt ekstra perkusjon i dette seige kuttet. Sluttresultatet er godt, der det igjen bærer små hint av ting Waaktaar skulle drive med senere i karriera.

I «All The Planes That Come In On The Quiet» får så Furuholmen større spillerom, men låtmessig er ikke dette det helt store. Det er da også udiskutabelt at det på nettopp det feltet mangler noe for Bridges også på «Våkenatt», og låtene som skulle videreføres i a-ha har et godt stykke igjen til fullkommenhet her, men samtidig er det utrolig interessant å høre hvordan gutta er på vei mot noe større.

«Asleep» er rytmisk spennende der den smyger seg relativt rolig frem, og dette er et godt spor. Også «Superior» byr på et annerledes rytmemønster – sånn sett setter Jevanord sitt tydelige preg på Bridges – men her rocker bandet mer. Litt streitere blir det uansett med den relativt rolige «Need No Doctor», før de proga elementene viser seg igjen i den avsluttende «Wildfire».

Jan Dahle

På vei mot a-ha