God konsertlyd


Alice Cooper «A Paranormal Evening With Alice Cooper»
e-a-r

Det har etter hvert blitt en del liveutgivelser med Alice Cooper, men mannens konserter gjør seg i så måte best på TV-skjermen. Dessverre blir vi denne gangen kun servert lyd, men det er likevel en grei suvenir for alle som så skrekkmesteren siste halvdel av 2017, der turneen svingte innom Oslo på sommeren, før disse opptakene ble gjort i Paris senere på året.

Setlista er nesten identisk med den vi fikk på Sentrum Scene, og dermed er det opplagt at dette er et godt show. Åpninga med «Brutal Planet» er da også suveren, og deretter bærer det direkte tilbake til klassikerne fra første halvdel av syttitallet. «No More Mr. Nice Guy» og «Under My Wheels» er ufeilbarlige, og med et solid band rundt Alice låter det massivt og tøft.

Mellom de opplagte klassikerne finner vi også godbiter som «Pain» og «The World Needs Guts», som viser at Cooper evner å grave dypere i katalogen. Når han da også plukker så sterke låter, blir det moro for fansen. Når det gjelder ferskt stoff er kun en ikke mer enn helt grei «Paranoiac Personality» henta fra det ferskeste studioalbumet, mens «Woman Of Mass Distraction» også er fra denne siden av tusenårsskiftet.

En middels god «Poison» – dette er låta Alice alltid sliter med å synge – innledes med solospotten til Nita Strauss, mens den ypperlige «Halo Of Flies» utvides med ekstra briljering fra bassist Chuck Garric og trommis Glen Sobel. Bandets arrangementer byr også på gitartyngde, noe man for eksempel merker seg i så forskjellige låter som «Feed My Frankenstein» og «Cold Ethyl».

Mot slutten av showet er alt ved det vante med blant andre «Ballad Of Dwight Fry» og «I Love The Dead»-snutten, men selv om dette også låter godt, er det ingen tvil om at det hele akkurat her kommer mer til sin rett når man også ser hva som foregår, for musikkbruken her er lagt opp i forhold til skrekkteateret.

Finalen med «I’m Eighteen» og «School’s Out» – sistnevnte som vanlig ispedd en dose «Another Brick In The Wall (Part 2)» – står seg derimot godt uten det visuelle, hvilket skiva i all hovedsak også gjør. Det er likevel ikke til å komme utenom at vi gjerne skulle hatt en DVD av showet i stedet for ei plate.

Jan Dahle

Reklamer
God konsertlyd