En trommis har slitt seg


Nick Mason «Unattended Luggage»
Parlophone

Pink Floyd-trommis Nick Mason har samla tre av sine utenomfloydske album i boks, og dermed er dette materialet tilgjengelig igjen både på CD og LP. Dette skjer for øvrig samtidig som han er ute med sitt Nick Mason’s Saucerful Of Secrets, så om det har vært stille fra mannen lenge, er han nå litt i vinden igjen.

Trommeslagere og soloplater er ikke alltid en god kombinasjon, da skinnpiskerne ofte er verken låtskrivere eller sangere. Nick Mason er nettopp en slik trommeslager, og dermed har han på 1981-utgivelsen «Fictitious Sports» alliert seg med blant andre låtskriver og produsent Carla Bley, vokalist Robert Wyatt, og gitarist Chris Spedding.

Med «Can’t Get My Motor To Start» viser Mason umiddelbart at han ikke nødvendigvis har planer om å levere et direkte streit album, for her befinner vi oss i et slags progressivt jazz-landskap, hvilket kanskje ikke er så underlig siden Bley kommer fra jazzen. Samtidig dras linjer tilbake til noen av de utfrika elementene fra tidlig Pink Floyd.

Man aner litt Frank Zappa-inspirasjoner når «I Was Wrong» følger, men nå er vokalbruken og melodilinjene noe mer lettfattelige. Samtidig får blåsere god plass, og saksofonen legger en utflippa solo, mens det er trompeten som står for soloen i «Do Ya?». Dette fortsetter altså å være småsært, selv om spor som «Siam» og «Wervin'» er relativt groovy.

Den roligere «Hot River» er moderat i uttrykket, med fin gitarsolo, og vokalpartier som trekker tankene mot «The Great Gig In The Sky». Dette i kontrast til den uptempo «Boo To You Too», der jazza partier kombineres med rock’n roll-elementer, og dette er to spor som fungerer bra.

«I’m A Mineralist» avslutter ei skive, som må sies å være for spesielt interesserte, på et tidvis ganske neddempa og moderat vis, med hint mot «The Piper At The Gates Of Dawn»-perioden. Dermed er Nick Masons jazz-flørt over, og det er tid for å hoppe fire år frem i tid.

Når Mason gjør «Profiles» i 1985 har han slått seg sammen med 10cc-gitarist Rick Fenn, og duoen satser i hovedsak på instrumentalmusikk. Nå tas også skrittet vekk fra jazzens verden. For mange vil nok dette dermed bli et betydelig mer spiselig album, der det åpner småsvevende med «Malta», før låta rockes opp. Der «Fictitious Sports» var sær og vanskelig fordøyelig, ligger dette altså i et betydelig mer lettfattelig landskap.

Når «Lie For A Lie» følger, kommer den første av to vokallåter på plata, og her deler David Gilmour sangen med Maggie Reilly. Dette er en uptempo og munter duett, som også ble sluppet som singel. «Rhoda» er på sin side en fin gitarinstrumental, med platas første av flere saksofonbidrag fra Mel Collins.

«Israel», med kortvarig UFO-tangentist Danny Peyronel på sang, er platas andre vokallåt. Dette låter veldig åttitall, og sklir sånn sett godt inn i datidens poprock. Dette fungerer da også greit, selv om det ikke er helt oppe på «Lie For A Lie»-nivå.

Med «And The Address», «Mumbo Jumbo» og «Black Ice» entrer så Collins lydbildet igjen, men førstnevnte er ikke stort å skryte av. Det småfunky bassgroovet i «Mumbo Jumbo» gjør seg derimot bra, samtidig som Fenn også leverer en god gitarsolo. Gitarene dominerer enda mer i sistnevnte, som er platas røffeste spor.

Albumets tittelspor er, i god Pink Floyd-ånd, presentert som tre deler. Man aner da også litt Pink Floyd a la «One Of These Days» i den uptempo Part 1, mens det roes noe ned i den tangentdominerte Part 2. De to første delene avslutter for øvrig side en på LP-en, mens den korte tredje delen avslutter side to av det som er den klart beste plata i boksen.

I 1987 bidro Mason og Fenn med soundtracket til filmen «White Of The Eye», og dette er den tredje disken i «Unattended Luggage». Det er Fenn som dominerer når den gode «Goldwaters» åpner tre kvarter med instrumental filmmusikk. Utover på skiva er det videre alt fra et snilt gitarspor som «Remember Mike?», bluesa toner i «Where Are You Joany?» og «Anne Mason», og svevende elementer i «Discovery And Recoil».

Mye av dette blir lite interessant, men det fungerer bedre med litt tempo i «Dry Junk», og saksofonmelodiene i «Thrift Store» sitter bra. Med sine country-elementer blir «Globe» en trivelig sak. Som en helhet blir plata uansett noe overflødig, og i det hele tatt er det mye musikk i denne boksen som du neppe kommer til å høre mye på.

Jan Dahle

Reklamer
En trommis har slitt seg