Tilbake til livet

Sist høst gjorde undertegnede et intervju i forbindelse med gjenoppstandelsen av Wig Wam, og intervjuet sto på trykk i Scream Magazine #252. Nå presenteres det også her på Rock And Roll Dreams, sammen med en del tidligere upubliserte bilder fra arkivet.

Wig Wam er tilbake, men det er et tyngre og tøffere band som åpenbarer seg når du legger «Never Say Die» i spilleren. For å snakke om dette, og for å ta et tilbakeblikk til både oppturer og nedturer, har vi satt oss ned med vokalist Åge Sten Nilsen og gitarist Trond Holter.

I en tiårsperiode gjorde Wig Wam furore landet rundt, men i 2013 var eventyret over. Bandets medlemmer hadde fått nok av hverandres selskap, og etter en konsert på Dokka var tilsynelatende den siste spikeren hamra inn i kistelokket.

Det var helt til høsten 2019, og Tons Of Rock kunne annonsere østfoldkvartetten til sitt program for sommeren 2020. En viss pandemi satte en effektiv stopper for konsertcomebacket, men Wig Wam var da allerede i gang med et nytt album, og 22. januar slippes «Never Say Die». Her får lytterne oppleve et tyngre og tøffere Wig Wam, og dette er blant emnene som tas opp når undertegnede slår seg ned for en prat med vokalist Åge Sten Nilsen og gitarist Trond Holter en novemberettermiddag.

Det føles naturlig å innlede med et tilbakeblikk til den gang Wig Wam falt fra hverandre. Denne skribenten hadde i perioden etter oppløsninga flere samtaler med både Holter og Nilsen, der det var klar tale fra begge sider om at gutta ikke lenger var venner. Nå sitter vi altså her, sju år senere, og alt er fred og fordragelighet. Tiden leger som kjent alle sår, men vi lar gutta fortelle om perioden da alt rakna.

– Det gikk til helvete, ikke sant, Trond, åpner Nilsen kort, mens Holter overtar. Ja, vi slutta i det hele tatt å kommunisere, og det ganske tidlig.

Gutta skravler litt i kjeften på hverandre nå, og det er enighet om at det begynte å skjære seg allerede i 2007.

– Da gikk vi på den første smellen, og noen av gutta ville ha ei pause på ubestemt tid. Vi hadde reist sammenhengende i 3-4 år, vi hadde 200 reisedager i året tre år på rad. Det tok luven av deg innimellom, og så slutta vi rett og slett å kommunisere. Vi prata ikke med hverandre. Vi gikk på scena, og gikk hver vår vei etter det.

– Det var en kombinasjon av mange ting, og vi hadde etter hvert forskjellige ønsker og mål for hva vi hadde lyst til å holde på med. Vi var også et par alfahanner. Dette var jobben vår, så vi måtte tjene penger, og for å tjene penger måtte vi svelge noen kameler. Da var det også forskjellig syn på hvordan vi skulle svelge kamelene.

Enigheten om hva som gikk galt er stor blant gutta i dag, og Trond har også filosofert litt over dette.

– Vi var fryktelig bortskjemte, og det har jeg funnet ut i ettertid. Vi kunne nesten gjøre hva vi ville. Jeg husker da vi kom hjem etter tre uker på Hunderfossen, og jeg fortalte min bror at jeg aldri skulle gjøre noe sånt igjen. Han spurte så hva jeg hadde tjent på de tre ukene, og da jeg fortalte det sa han bare «Jævla drittsekk». Du kan altså si at vi var veldig bortskjemte, men samtidig klarte vi ikke å se oss selv. Noen burde tatt tak i oss og sagt at det var tid for en time out.

Det er liten tvil om at Wig Wam i store deler av perioden fra 2004 til 2010 var et overarbeida band, og Nilsen forteller mer om det.

– Vi hadde et management som lot oss spille helt til salene begynte å bli tomme for folk, fordi vi da hadde spilt oss ut. Vi skulle avslutta turnéene på tidligere tidspunkt, men de ble strukket ut. Resultatet ble mindre og mindre folk, og vi ble mer og mer umotiverte. Det ble etter hvert skrøpelige jobber, bare for at toget skulle fortsette å gå. Slitne og jævlige gikk vi så inn i studioet. Da var det allerede satt når vi skulle i gang med neste turné, så vi måtte forte oss for å bli ferdig med skiva.

I de mest hektiske periodene gjorde Wig Wam opp til tre konserter om dagen, og Trond forteller hvor ille det kunne være.

– Et godt eksempel er fra sommeren 2005. Da sto vi på scena på torget i Lillestrøm klokka ett. Klokka sju spilte vi i Lofoten, og ved midnatt var vi i Hønefoss. Dagen før hadde vi kanskje hatt to spillejobber, og vi kunne ha ni til elleve dager med konserter før vi hadde én fridag.

Det er klart dette også handla om å smi mens jernet var varmt, men veien til å smi mens liket var varmt kunne til tider synes kort. Undertegnede bevitna selv galskapen i denne perioden på relativt nært hold, og det å se Nilsen med konjakkglasset backstage i forkant av konsertene ble en vane. I ettertid har da også frontmannen innrømmet at det gikk over styr.

– Det var mye konjakk, ja. Til å begynne med var det jo sånn at vi alltid tok oss en fest når vi spilte i Halden, for vi var jo et partyband. Dermed la vi oss nok til en liten greie med at det var party når vi var ute og spilte, og når vi kom inn i garderoben sto turnémanageren klar med flaska. Når du da har tre konserter på én dag, så er det tre backstager med tre konjakkflasker. Samtidig er man så sliten at man knapt vet hvor man skal gjøre av seg.

Det er da det begynner å skjære seg, og til tider kunne det se ut til at Åge bedrev regelrett selvmedisinering der han kunne komme ramlende helt utslitt inn i garderoben til dagens tredje konsert, og gripe tak i konjakkglasset. Iblant gikk det også galt.

– Vi var i Hellas, og hadde i løpet av dagen kun spist en bitteliten burger mens vi var på sightseeing med Se Og Hør. Vi endte så opp på hotellrommet halv elleve, og vi skulle på scena elleve. Jeg var helt ødelagt, og burde egentlig bare lagt meg. I stedet kasta jeg nedpå et par konjakk, og borte på spillestedet kasta jeg innpå litt til for å våkne. Dette gikk jo til helvete, og jeg ble slept ut av lokalet. Sånt ble det store oppslag av i Dagbladet.

Noe annet som også tærte på var imaget, som i sin tid ble til da Wig Wam var et partyband med coverlåter på repertoaret. Da var alt bare for moro, og ingen tenkte på Wig Wam som et seriøst band. Undertegnede var tidlig av den oppfatning at gutta burde ta steget helt ut, og satse på eget materiale, men i denne partybandtiden tenkte ikke gutta slik. Når ting da etter hvert ble mer alvor satt bandet nærmest som fanger av det imagemonsteret kvartetten hadde skapt.

– Imaget var på en måte både en tjeneste og en bjørnetjeneste. Vi ga jo blanke faen, for vi begynte jo som et litt ironisk band. Vi var på en måte Steel Panther før Steel Panther var unnfanga. I og med at vi starta slik tenkte vi at vi bare skulle fortsette med denne humoren, for vi hadde det jo gøy. Vi skulle jo ikke få kred.

– Etter hvert som lysten til å satse på egen musikk ble større og større begynte det så å føles som om vi var fanga i et image. Vi ville vel alle ut, men på forskjellige måter. Du ser det jo på «Wall Street», for der spriker vi, nettopp fordi vi ønsker forskjellige ting. Det lyktes vi ikke med, poengterer Åge.

Når Wig Wam i 2012 er fremme ved «Wall Street», slippes albumet uten at orkesteret legger ut på veien.

– Bandet var jo i ferd med å splittes da. Bernt (Jansen, bass) og Trond var i gang med «Dracula – Swing Of Death», de begynte å spille med Jorn, og jeg holdt på med Queen-showet, forteller Nilsen, mens Holter følger opp. Jeg begynte med Jorn allerede i 2011, og da var vi i Sør-Amerika, samtidig som jeg begynte å gjeste litt i «The Show Must Go On II». Da var jeg mye ute og farta.

Åge setter denne perioden litt i perspektiv.

– Dette var etter «Non Stop Rock’n Roll», og den ble jo en suksess. Det er også den hyggeligste perioden, for det skjedde et eller annet magisk med Wig Wam rundt den tiden. Da snakka vi samme språk igjen, og vi turnérte ikke for mye på den plata.

Etter den tunge perioden som begynte rundt 2007 fikk altså gutta en ny opptur i 2010, og turnéen begynte i Japan.

– Ja, det var en veldig opptur, igjen. Det er det alltid når vi spiller i Japan.

Etter turnéen begynte uansett problemene igjen, og det var Åge og Trond som sto i hvert sitt hjørne av ringen, forteller gutta i munnen på hverandre.

– Interessen var ikke like stor blant alle, og vi rydda ikke opp i noe. Det var småkrangling, og vi var som to plusspoler som møttes. Det gikk noen flasker i veggene backstage.

Åge poengterer at han gjerne kunne være god og brisen på scena, og ikke alltid oppførte seg like pent. Trond forteller en historie om nettopp det.

– Åge skulle helle litt øl i håret mitt for at jeg skulle begynne å spille rockegitar i stedet for reggae, eller noe sånt. Han var vel sikkert litt sur på meg, og endte med å helle på for fullt. Da ble jeg sur.

I dag ler begge hjertelig av slike historier, men der og da, i en amper periode, er det klart slikt ikke hjalp på bandmoralen. Åge legger i dag vekt på at nettopp det å snakke sammen er det som skal til.

– Vi har funnet ut at det hjelper å sette seg ned og prate, og det var selvfølgelig det vi skulle gjort den gang, men vi hadde aldri tid til det. Dermed stoppa altså kommunikasjonen helt, og da vi kjørte fra Dokka, etter den siste konserten, var det vel ingen som så seg tilbake.

Samtidig som Wig Wam går i oppløsning har Åge Sten Nilsen stor suksess med Queen-forestillingen «The Show Must Go On», mens Trond Holter og Bernt Jansen fortsetter samarbeidet både i Dracula-prosjektet, et nytt band som bærer navnet Baby Snakes, og de turnérer med Jorn. Trommis Øystein Andersen blir på sin side borte for de fleste av oss. På et eller annet tidspunkt begynner uansett Holter og Nilsen å finne tilbake til hverandre, og det skjer i Drøbak en sommerkveld i 2017.

– Jeg hadde møtt Bernt et par ganger, og han var blant annet på Queen-showet. Trond traff jeg så for første gang på mange år den kvelden i Drøbak. Jeg var der for å se Dream Police. Da hadde ting for min del kommet til det punktet at jeg hadde lyst til å stikke innom for å høre gutta. Trond så at jeg var der, så han inviterte meg backstage. Da hadde vi den første «heart to heart»-samtalen over en pils.

– Etter hvert som tiden gikk begynte jeg også å få mange telefoner fra Stig Karlsen (rockeentusiast og MGP-general), som lurte på om det ikke var på tide med et comeback. Han ville ha oss med som pausenummer, og som en slags sjokkeffekt i «Melodi Grand Prix». Dette begynte for mange år siden, men jeg sa alltid at det kunne han bare glemme.

. Etter dette backstagemøtet med Trond begynte jeg så å vurdere det litt mer, da jeg og Trond tok en lang prat om gamletiden, og i det hele tatt skværa opp. Det samme gjorde vi med Bernt, og så Øystein. Vi følte at vi fikk bygd ei bro, og alle hadde fått muligheten til å forklare hvor de sto den gang. Alle historier har jo flere sider, men det kan det være vanskelig å se når du står midt oppe i det.

Åge er i siget nå, men Trond slipper etter hvert også til igjen.

– Åra går, og så kommer det alltid folk bort til deg som husker Wig Wam. Plutselig er det så et klipp med Wig Wam på TV, så du blir minna på det. Dermed blir det til at du går og grubler litt, og tenker at det var jo tøft. Vi slo jo virkelig igjennom, poengter Trond, før Åge igjen tar ordet.

– Det er jo den største suksessen vi har hatt, og det var noe vi sammen jobba opp fra bunnen av, fra vi var et jamband. Det å sitte og se tilbake på dette med gru, og bare å huske de ræva tingene og møkka, var noe som plaga meg. Det å få muligheten til å ta tak i det som var bra, og samtidig jobbe med det som ikke var så bra, både som mennesker, og som venner og musikere, var godt.

En av avgjørelsene som ble tatt relativt tidlig var at et gjenoppstått Wig Wam skulle tone ned det tidligere nevnte imaget, og da er vi igjen tilbake til at det å skulle være Glam, som til enhver tid skulle hyle «rock’n roll!», etter hvert ble som et fangenskap for Nilsen.

– Det at den første skiva het «667… The Neighbour Of The Beast», sier sitt, og den første låta på skiva het «The Best Song In The World», ler Åge. Det var jo jævlig kult i begynnelsen, men du har rett i at vi etter hvert følte oss fanga, og det skjedde nok rundt «Non Stop Rock’n Roll». Da begynte vi å bli litt lei imaget.

Trond forteller at han musikalsk begynte å bevege seg i andre retninger allerede noen år tidligere.

– Jeg begynte å skrive noen «merkelige» låter, som ikke var helt Wig Wam-mat, allerede i 2007. Det var ting som etter hvert ble til «Dracula – Swing Of Death», men jeg visste egentlig ikke helt hva jeg drev med. Jeg gjorde jo først «Dracula» selv, men rundt tiden med «Non Stop Rock’n Roll» tilbød jeg Wig Wam å gjøre noe med «Dracula». Dette ble det uenigheter rundt, og det utarta seg etter hvert, men jeg følte at jeg måtte gjøre det slik jeg til slutt gjorde. Det ble jo en klinsj rundt dette også, flirer gutta.

Vi returnerer til nåtiden, og det faktum at Wig Wam er tilbake. Det første folk flest hørte om bandets tilbakekomst var nettopp annonseringa fra Tons Of Rock, men det er ikke sånn at det var et tilbud fra festivalen som fikk ballen til å rulle.

– Nei, det hadde ikke noe med det å gjøre. Vi bestemte oss først for at vi skulle takke ja til å gjøre denne sjokkopptredenen for «Melodi Grand Prix», og det var planlagt for 2020. Da skulle vi gjøre «In My Dreams», men så kom vi frem til at dette kanskje var en god anledning til også å gjøre ei ny låt. Da dukka «Never Say Die» opp, og da kom tankene om at vi kanskje skulle gjort noen festivaler for å få spilt litt, og for å teste ut bandet.

– Jeg var samtidig veldig opptatt av at om vi skulle gjøre dette skulle jeg ikke være Glam. Jeg ville ikke inn i den modusen igjen, så vi måtte gjøre det som oss, og altså tone imaget litt ned. Vi tok noen bilder, og tok deretter kontakt med United Stage og fortalte at vi kunne tenke oss å gjøre noen festivaler i 2020. Det var da Tons Of Rock dukka opp, men problemet da var at festivalen ville gå ut med programmet i november 2019, og det fungerte dårlig med at vi skulle være en sjokkeffekt i Trondheim Spektrum i mars 2020.

– Annonseringa fra Tons Of Rock skapte dermed litt trøbbel i forhold til NRK, som da valgte å droppe oss. I ettertid er vi glad for det, for det man husker 2020s «Melodi Grand Prix» for er jo stemmekaos, etterfulgt av en pandemi. Alt dette har så gitt oss tid til å konsentrere oss om plata. Vi hadde allerede begynt å få fot for dette, og vi hadde begynt å kose oss mer i studioet. Gnisten var tilbake, og dette var faen så artig, forteller Åge.

Innspillingene er i hovedsak gjort i Tronds eget Holter Studio, med gitaristen som produsent. Mannen fremviser da også en glød for albumet.

– Denne skiva har det vært kjempemorsomt å lage. Jeg husker nesten ikke hvordan vi gjorde det før, men nå var det så mye mer avslappende, og vi kunne konsentrere oss om produktet, hva vi ville, hvor vi ville, og hvordan vi skulle ta den eller den låta.

Denne skribenten hørte første smakebit fra «Never Say Die» i januar 2020, men da med tydelig beskjed om at dette ikke måtte nevnes for noen. Med et visst hemmelighold sørga gutta dermed for at det ikke lå noe press på bandet, noe som igjen gjorde prosessen avslappende, forteller Åge.

– Vi hadde ingen releasedato å forholde oss til. Det var ingen som visste at vi spilte inn plate, og det var ingen som hadde noen forventning om noe. Om dette hadde stranda så hadde det stranda, men uten at noen hadde visst det. Vi ville ikke at det skulle spre seg at vi holdt på i studioet, og det var derfor du fikk beskjed om å holde kjeft. Frem til vi skrev kontrakt hadde vi muligheten til å avbryte, og da kontrakten med Frontiers endelig ble underskrevet hadde vi så mange låter klare at vi visste at det gikk bra.

Hemmeligholdet fungerte, og Holter forteller at om sjokkeffekten aldri kom i form av «Melodi Grand Prix», kom den virkelig da Frontiers annonserte slippet av «Never Say Die».

– Den sjokkeffekten vi fikk av slippet av tittelsporet har vært helt konge.

Overraskelsen lå ikke bare i det at få visste at det var et album på gang, men også det faktum at det dukka opp et Wig Wam som var tøffere i det musikalske trynet enn mange nok hadde trodd. Da kan man lure på om det å legge imaget til side også gjorde at gutta følte seg friere på det musikalske plan.

– Kanskje, men det jeg føler er at det har gått enda mer tilbake til røttene mine, forteller Trond. Jeg er mer tilbake på åttitallspakka med Van Halen- og Bon Jovi-faktoren. Det var jo egentlig der vi starta den første runden, så jeg føler vi har gått tilbake dit. Nå har vi rendyrka dette elementet, og vi har sagt «fuck det» til å være moderne og å henge med i tiden. Vi vet alle fire at vi er best når vi får kose oss rundt noen og åtti.

Trond nevner Van Halen, og det er noen tydelige hatteløft til Eddie Van Halen på plata.

– Så artig at du sier det. Det er jo den store helten, og det var jo forferdelige nyheter som kom om ham for en måneds tid siden.

Nå er i det hele tatt «Never Say Die» på mange måter Trond Holters plate, og som gitarist får han vist seg frem mer her enn på tidligere Wig Wam-album.

– Det kan godt hende du har rett i det. Jeg er en sånn type som ofte følger låtene veldig, og dermed har jeg kanskje ikke utfordra meg selv like mye hele tiden. Dette kommer muligens igjen av at vi ikke alltid har hatt like god tid som vi hadde nå. Nå har man fått tid til å være litt gæren.

– Når jeg tenker tilbake på «Gonna Get You Someday», så spilte jeg veldig melodisk og lugnt, på en måte. Det er veldig safet, så jeg har nok utfordra meg selv mer nå enn jeg gjorde den gang. Det er også mulig at jeg datt så langt inn i låtene på de tidligere platene at produsenten på en måte ble sterkere enn gitaristen.

Det skal da poengteres at produsenten og gitaristen er en og samme person. Når det gjelder «Never Say Die» er Åge ikke uenig i at vi snakker om ei gitarplate, og han plukker «Hypnotized» som et eksempel.

– Det var et riff jeg kicka noe jævlig på, men det var egentlig ikke skrevet for ei låt. Vi tok bare tak i dette riffet, og jobba ei låt ut av det. Dermed får du også denne Trond Holter-signaturen, der han gjør crazy ting på gitaren hele veien. En del av de riffa er så innholdsrike. Det er også klart at man må utnytte det når man jobber med sånne gitarister.

– Tar vi ei låt jeg skriver mer som en singer/songwriter, slik som «Kilimanjaro», så krydrer han veldig med sine ting. Det er uansett ikke bare Trond heller, for vi er en annen gjeng nå. Hør bare på bassinga til Bernt, der han har en helt annen plan for hva han gjør i dag. Han kom jo rett fra heavy metal, men nå hører du at han spiller en del Pink Floyd-ting. Du hører at det har skjedd noe musikalsk.

Kan vi si at dette er Wig Wam som har blitt voksne?

– Ja, det tror jeg, kommer det nærmest i kor fra gutta, før Trond understreker hvor landet ligger. Heldigvis har vi ikke blitt slappe, slik mange blir etter hvert. Vi mener alt, og det er ikke noe halvveis.

Nettopp det er sikkert, og samtidig mener Åge at Wig Wam i dag slår seg mer løs enn tidligere.

– Genremessig tør vi tygge over et litt større bitt. Vi lager musikk, og så hører du hvor føttene våre er planta, men samtidig tør vi gjøre det smakfullt.

Man kan høre hint av ting Nilsen har gjort i senere år med Ammunition, og vokalisten innrømmer da også at noen av låtene i utgangspunktet var ment for nevnte band.

– Ja, noe av det jeg har skrevet var ment for Ammunition, for det var skrevet før vi satte i gang igjen med Wig Wam. Dette er uansett hva vi er og du vil kjenne igjen litt Ammunition, «Dracula» og Dream Police, samtidig som du hører at det er Wig Wam. Du vil derimot ikke høre mange fellestrekk med solotingene mine, for det er en helt annen genre.

Gutta har jo flere band og prosjekter gående, men per nå er Wig Wam hovedprioritet. De virkelig håndfaste planene er likevel ikke lagt, noe pandemien selvfølgelig også må ta noe av skylda for.

– Det som er så deilig er at vi tar ting som de kommer. Nå har vi kommet dit at vi ikke legger så mye planer. Vi slipper ei skive, og så ser vi hvordan dette går. I dag er vi ikke avhengige av å spille i Wig Wam, eller å sette spillejobber med bandet.

– Det som kanskje er en fordel, er at siden det ikke er konserter for tiden kommer plata på et tidspunkt da folk har mer tid til å sette seg ned for å tygge på den. Forhåpentligvis kan det bety at når vi endelig kan komme oss ut for å spille, kjenner folk materialet.

Trommis Øystein Andersen har vi ikke vært mye innom så langt i samtalen, men det skal poengteres at mannen denne gangen tilfører mer trøkk enn tidligere.

– Han er sulten. Det skal likevel sies at vi lurte jo på hvor mye han egentlig hadde spilt i åra som har gått, men det viste seg at han har øvingsrommet sitt, der han sitter og spiller hele tiden. Han har også gjesta litt med Sha-Boom og Noice i Sverige. Øystein var jo i sin tid rockestjerne i Sverige, så de ringer ham innimellom. Da han kom for å spille inn låtene skjønte jeg med en gang at dette kom til å gå bra, forteller Trond.

Det er allerede poengtert at Wig Wam er hovedprioritet for gutta, og da lurer man selvfølgelig på hva som skjer med andre band. Vi begynner da med en Ammunition-oppdatering fra Åge.

– Bandet er ikke oppløst, men problemet vårt er at vi har en gitarist som for tiden har stor suksess med Eclipse. Det er jo flott for ham, og de skal ut med ny skive i 2021. Vi har alltid hatt dette problemet med Ammunition når det kommer til å time alt for de forskjellige medlemmene, men vi har fortsatt en viss aktivitet når det gjelder låtskriving.

For Trond handler det om både Baby Snakes, Dream Police og Dracula-prosjektet.

– Det er litt uvisst når det gjelder «Dracula», og jeg har ingen planer for det nå. Dream Police er på en måte en ting som loffer og går av seg selv, og vi kommer sikkert til å gjøre noen spillejobber når den muligheten kommer igjen. Vi skriver også noen låter.

Trond jobber også i studioet, så han holder seg aktiv på musikkfronten, selv om han ikke har vært like synlig som Åge for folk flest.

Vi har allerede vært innom Wig Wams forrige periode, men vi returnerer til mimremodus, og undertegnedes plan er å få Trond Holter og Åge Sten Nilsen til å vurdere bandets tidligere plater. Da begynner vi selvfølgelig med første album, som ble sluppet i 2004, «667… The Neighbour Of The Beast», som etter hvert ble til «Hard To Be A Rock’n Roller» og «Hard To Be A Rock’n Roller… In Kiev!», og Trond tar ordet først.

– Det var kanskje det morsomste vi gjorde, for det var ingen som forventa en dritt. Vi satt nede i peisestua mi og spilte inn, mens Åge sto inne på soverommet og sang. Vi bare lekte, og hadde det kjempegøy. Jeg synes også det er mange artige låter der. Det var gøy, det var lekent, og vi var ikke redde for noe. Derfor kunne vi spille inn et spor som «Erection», for å se om noen i det hele tatt la merke til hva vi drev med, og skjønte ironien i det. Når det gjelder produksjonen er det den første jeg gjorde digitalt, og det nesten uten utstyr. Det låter jo som ei bøtte møkk, ler Trond, før Åge ser seg tilbake.

– Plata ble jo til på en cracka Cubase, og det var det første vi satte i gang med. Da hadde vi denne ironiske greia. Samtidig som vi tok det seriøst, skulle det bare være tull. Vi hadde humoren, og vi hadde det jævlig gøy da vi skrev disse låtene. Vi syntes jo det var veldig artig da vi kom opp med «Hard To Be A Rock’n Roller». Vi var jo jævlig fornøyde med resultatet. Når vi så ga ut plata på nytt som «Hard To Be A Rock’n Roller… In Kiev» kom det til noen nye elementer, slik som «In My Dreams». Vi begynte da å bli mer seriøse.

Trond velger å gi plata en femmer, mens Åge begrenser seg til en firer. Vi er så fremme i 2006 når bandet slipper det undertegnede ser på som Wig Wams beste album fra førsteperioden, «Wig Wamania». Nå er det Åge som begynner.

– Da vi gjorde «Wig Wamania» hadde vi hatt stor suksess, og vi hadde noe å følge opp. Trond hadde investert noe mer i studioet også. Vi har låter der som «Rock My Ride», og flere andre som ble låter vi må spille på konsertene. Det er ei fetere skive enn «Hard To Be A Rock’n Roller», poengterer vokalisten, mens Trond også har gode minner fra albumet.

– Da vi gjorde «Wig Wamania» var vi på en skikkelig joyride, og jeg hadde altså kjøpt mer utstyr. Det er igjen ei morsom plate, og vi hadde gnisten der også. Vi hadde riktignok mindre tid på oss, og den ble gjort mye på høsten 2005.

Her er gutta enige om at karakteren er fem. I 2010 er vi fremme ved «Non Stop Rock’n Roll», og vi lar Åge slippe til først.

– Jeg liker den enda bedre enn «Wig Wamania», for vi er på en måte litt mer rock’n roll her. Det var også her Bernt begynte å komme med litt mer låter. Samtidig har jeg gode minner fra hele den perioden, med «Do Ya Wanna Taste It» og «Det Store Korslaget». Vi hadde bildekk på raideren, 50 stykk, forteller Åge med et smil, mens Trond har mindre å tilføye.

– Tittellåta er kul, og det var også en morsom turné.

Begge trår igjen til med femmer’n. Vi er så fremme ved svanesangen «Wall Street», og vi lar Trond begynne oppsummeringa.

– Hjertene våre var ikke på plass i det hele tatt, og vi skulle i hvert fall ikke være Wig Wam. Hodene var heller ikke på plass, og vi turnérte ikke i etterkant. Vi var kontraktfesta til å gjøre ei plate til, og det gjorde vi. Det var nok likevel sånn at mens man satt midt oppi det så man ikke skauen for bare trær, samtidig som man også hadde en følelse av at dette kanskje ikke var det kuleste vi hadde gjort. Der og da, mens man jobber med det, gjør man uansett sitt beste.

Åge er ikke særlig mer positiv.

– Vi ville så mye forskjellig, og alt er liksom halvhjerta, men jeg synes fortsatt «Wall Street»-låta er tøff. Den har stått seg, og den har jeg lyst til at vi skal ha med i settet fremover. Det er mye merkelig der, og alle skulle gjøre et eller annet annerledes. Plata bærer preg av at vi ikke visste hvor vi skulle, og hva dette skulle være.

Åge trår her til med en toer, mens Trond klasker til med en ener. Undertegnede drar konklusjonen at «Wall Street» dermed er lyden av et band som faller fra hverandre, og nok en gang skravler gutta i kjeften på hverandre mens enigheten er stor.

– Ja, rett og slett. Vi tenkte vel ikke på hva Wig Wam skulle være i 2012, og vi ville jo egentlig bare bort fra det hele. Det som da er kult er at det vi er på «Never Say Die» er det vi har lyst til å være i dag, og det er summen av både fortid og nåtid.

Selv om Wig Wam gikk i oppløsning med ondt blod mellom medlemmene, ser Trond tilbake på det hele med en viss tilfredshet i dag.

– Alt det vi har vært gjennom, og alt det vi fire har opplevd sammen, det er minner som er store og sterke. Vi har fått til mye, og gjort ting som ingen aner.

Igjen trekkes det frem at det har vært både oppturer og nedturer, og at all turnéringa også gikk ut over familielivet og alt det mer normale. Verst var det igjen for han som skulle fronte det hele, og med det ha et konstant fokus på seg.

– Det er klart konjakken hjalp til tider, men altså ikke når det tippa over. De andre skulle kanskje tatt litt mer tak i meg, tatt meg litt mer i øra til tider, mener en etterpåklok Åge. Trond på sin side ser den store fordelen Wig Wam hadde med en Glam i front.

– Det er en fordel for et band å ha en vokalist som er så underholdende som Åge er, og som vil ta rommet når han kommer ned trappa. Det blir litt som Van Halen før og etter David Lee Roth. Når de har den perfekte frontmannen er de det tøffe bandet, men når Sammy Hagar kommer inn blir det bare litt snilt og jovialt.

– Den første Van Halen-pakka var på en måte mye farligere, og det er den arven som sitter igjen for meg. Det samme er det med bandet vårt, for med Åge er det baluba. Det dro bandet kjempenytte av, og hadde vi hatt en annen fyr som bare sto der og sang bra, men som hadde vært mer som oss tre andre, hadde vi hatt ei mye mer anonym pakke.

Åge poengterer at dette var både på godt og vondt, og han innrømmer igjen at det å skulle være Glam til enhver tid kunne være tøft.

– Jeg tok jo på meg ei rolle som jeg nærmest skulle leve 24/7. Samtidig kom jeg fra en showverden med musikaler og slikt, så jeg ønska å dra disse teaterelementene inn i bandet. De andre gutta var mer opptatt av å spille.

– Første gang vi skulle dra inn det mer teatrale var ideen min at vi skulle ankomme i limousin, og gå rett på scena. Gutta var fornøyde med ideen, men siden jeg kom fra den delen av bransjen jeg gjorde visste jeg også at alt dette måtte times og prøves ut. Første gangen ble det jo helt idiotisk, for gutta kom for sent på scena, og introen var ferdig. Etter det begynte vi å dra på litt, og det er jo mye morsommere når du legger litt innsats i at det skal se bra ut.

Nå er vi helt tilbake til den spede begynnelse da bandet hadde sin oppkonstruerte historie, der Wig Wam besto av to brødrepar, Teeny Wig og Sporty Wig og Glam Wam og Flash Wam. Dette var utvilsomt en morsom tid, og Wig Wam var garantert fest og moro.

– Det var masse greier, og vi kokte jo sammen alt dette på øvingslokalet to dager før vi skulle spille den første konserten. Vi kom opp med bandnavnet, artistnavnene, og alt var jo bare humor. Det var så morsomt, og det var sikkert litt som når damene har syklubb. En morsom tid, understreker Åge, før det igjen er Tronds tur for en liten analyse.

– Vi har vært gjennom ei lang reise, der det starta med bare gøy, før det smalt noe alvorlig. Da ble det plutselig jobben vår, og vi måtte opprettholde ei pakke. Ikke fantes det noen slags brukermanual for hvordan vi skulle få dette til å fungere, og hvordan vi skulle overleve, så vi måtte bare prøve, teste og feile.

Hvordan Wig Wam vil fremstå på scena når det igjen er tid for konserter er foreløpig litt uvisst, men at bandet ønsker å by på et heftig show er sikkert, selv om imaget altså er noe moderert.

Jan Dahle

Tilbake til livet