Thirsty like the wolf

Regnværet hinter i retning av fravær, og med det samler man seg mot nok til å ikle seg sommertøyet. Det blir dermed tur i skog og villmark i dag, og selv om planene er litt vage drømmes det om ei flaske brus der fremme.

Før det er tid for noen klassikere er det Terra Odiums kommende «Ne Plus Ultra» som skal få kjørt seg som akkompagnement når det bærer direkte inn i skogen. Det betyr at turen opp mot kirka, og ned til Steinbruvann, byr på teknisk metal, og sånn sett ikke den letteste turmusikken.

Like etter at Krutthuset er passert svinges det innover stien der skiltet peker mot Aurevann og Lilloseter. Av erfaring vet jeg at dette er et område der man helst bør ha med gravemaskin i lomma for å være sikker på å komme seg gjennom skogen, men selv uten anleggsmaskiner tilgjengelig tar man sjansen også denne gangen.

Det er mye fuktighet i skogen, og de vanlige vannhullene i stien er mer oversvømte enn hva normalt er. Dermed må man finne seg alternative stier, men la oss se på det som en oppvarming mot elendigheten som etter hvert skal møte denne gretne vandreren.

Etter hvert toner Terra Odium ut, og som en liten kontrast hentes Duran Durans «Rio» frem. Til tross for at stiene her inne går på kryss og tvers, og at jeg aldri helt vet om jeg er på riktig vei kommer jeg så frem til Aurevann. Det er mye som tyder på at det gamle ordtaket er sant, at alle stier fører til Aurevann.

Oppe ved vannet er det som alltid tid for en liten hvil på en benk, og deretter skal det traskes i retninger jeg ikke har gått før. Der jeg sitter og ser opp på Lilloseter blir det nemlig avgjort at det er dit turen går i dag, men jeg skal gå på andre siden av vannet enn jeg pleier. Jeg kom ned den veien i fjor, og det var et sant helvete, så hvorfor ikke gå den samme strekning i motsatt retning? All logikk tilsier jo at det skal bli en fornøyelse.

Deler av området er så bratt at når mauren forlater tua har den med seg klatretau, og samtidig er det så ulendt og tett vegetasjon at det føles som om man befinner seg i en regnskog. En tur gjennom den mest ugjestmilde delen av Amazonas er nok som en tur i Frognerparken sammenligna med det man har begitt seg ut på nå. Med Andys riffing i «Hold Back The Rain» og «Last Chance On The Stairway», og Johns funky bassing i «New Religion», holdes motet uansett til en viss grad oppe. Man er da tross alt viking.

Øverst i Aurevann blir undertegnede utsatt for en avsporing, og plutselig befinner jeg meg ved et lite vann. Denne pytten ligger så avsides til at det garantert er tidligere uoppdaga, og siden jeg dermed er den første som utforsker området døper jeg kulpen her og nå Dahlekjennet. At det ved hjemkomst viser seg at kartet påstår at dette er Søndre Aurevannsputten velger jeg å gi beng i.

Lur som jeg er velger jeg å gå opp langs Dahlekjennet, i stedet for å dra meg tilbake på tryggere stier. Nok en gang skal skjebnen utfordres, og nå bærer det virkelig inn i den uutforska villmarka mellom Aurevann og forhåpentligvis Lilloseter. «Forhåpentligvis» blir et nøkkelord her og nå, for etter hvert er man så seriøst på villspor at det er nummeret før jeg ringer Lars Monsen for å få villedning.

Stiene er for lengst borte, og mellom kratt og kjerr forsøker jeg å finne retningen mot Lilloseter, som for lengst er bort i skogen. Det klatres og krabbes opp skrenter, og det eneste man ser er trærne som står tettere enn vi gjorde på konsert i gamle dager. Etter hvert finner jeg en sti, men det føles ikke som om den går i riktig retning. Jeg skal vestover, men stien drar for mye mot nordøst. Dette kan bli spennende.

Etter mer trasking svinger stien på seg, og jeg får sola i nakken og skyggene foran meg, og med det er det bare å vandre inn i den mørke fremtid. Samtidig er Duran Duran ferdig med sitt, og neste musikalske post blir Anthrax med «Sound Of White Noise». En lysning åpenbarer seg så, og jeg befinner meg på baksiden av Lilloseter, som ligger der på toppen av en bratt skrent. En grusvei fører rundt, men hvorfor gå den lange veien når man kan ta snarveien? Jo, kanskje fordi det er det mest fornuftige, men noen av oss verdsetter som kjent ikke fornuft. Det blir med andre ord klatring, igjen.

Belønningen ligger der på toppen i form av en iskald Solo fra brusautomaten, og sånt er motiverende her i bratta. Vel oppe går jeg freidig mot automaten, der det lyser «sold out». Jeg kjenner både mannevondheten og sportsstuevondheten bygge seg opp der jeg er tørst som en kanin som har hoppa Sahara på langs. Et øyeblikk vurderer jeg å slenge brusautomaten på skulderen, bære den bort til skrenten der jeg kom opp, og kaste hele trøskverket ned i avgrunnen. Jeg besinner meg og feller heller noen tårer, slik at jeg alle fall får tilgang på noen dråper fuktighet.

Mens jeg sitter her mimrer jeg meg tilbake til sommeren 1993, til Lund og en aften med Megadeth og Anthrax, som nettopp hadde sluppet «Sound Of White Noise». Man kan uansett ikke leve for lenge i fortiden, så det er like greit å returnere til dagens elendighet, og innse nederlaget på Lilloseter. Med det er det bare å begynne på den lange veien hjem, med uttørka kropp og krefter som sakte men sikkert svinner hen.

Jeg tar den mer normale stien ned mot Aurevann, hvilket igjen vil si at det til tider er umenneskelig bratt, og etter hvert sitter man igjen på denne benken nede ved vannet. Noen minutter tilbringes der mens det myses på noen som gjør klar fiskestengene, og samtidig ser man fisken vake intetanende om farene som truer. Tilsynelatende idyll er som oftest et bedrag.

Turen går så nedover mot Steinbruvann igjen, og midt inne i ødemarka er det over for Anthrax, og som nok en kontrast plukkes Chers «Love Hurts» frem. Skiva er litt ujevn, men med noen seriøse høydepunkter som «Save Up All Your Tears» og «Could’ve Been You». Resten av hjemturen er som vanlig relativt begivenhetsløs, der grusveiene fører en vandrer trygt hjemover.

Jan Dahle

Thirsty like the wolf